12. des. 2014

Itte no knussel



Jula nærmer seg. Det ga inspirasjonen til å male en av mine heltinner fra barndommen, Marte Svennerud; dama med det store, varme hjertet. Hun vi alle har noe å lære av, uansett tid på året. 

Fortellinga om landhandleren Marte Svennerud, "Itte no knussel", er gjengitt nedenfor og ble skrevet av Barbra Ring (1870 - 1955). Blant oppleserne som levendegjorde fortellinga på 1960- og 70-tallet i NRK-radio, husker jeg særlig Hauk Aabel, Arne Bang Hansen og Jens Bolling. Fantastiske stemmer som virkelig kunne få et barns fantasi til å blomstre og til å skape seg sine egne levende bilder "inne i hodet".

Maleriet har jeg gitt tittelen "Det var Mikkel som vant deg, sa Nils", og motivet av Marte og de sju ungene var et av "bildene" som dannet seg i mitt hode som barn. Senere har jeg sett det for meg hver gang jeg har hørt fortellinga på radio eller lest den for mine egne barn. Derfor føltes egentlig godt at jeg endelig fikk festet den til et lerret. 

Håper maleriet kan vekke julestemninga hos flere enn meg :) . . . ja, og for all del; ha ei god og fredelig jul!

Itte no knussel 

Rik og barnlaus satt Marte Svennerud, landhandlersken, på Svennerud gård og holdt bygdas tøyler i si hand. Kunne folk betale, inndrev Marte Svennerud ubarmhjertig like til siste øre. Kunne de ikke betale, slo hun en strek over hele regnskapet. "Itte no knussel", sa Marte Svennerud.

Så hendte det like under jul at lærer Hansen døde, og enka satt igjen med sju uforsørgede i reine armoda. Presten sendte liste rundt for å få penger til begravelsen og til å betale husleia. Lista kom sjølsagt først til Marte Svennerud; den oppmerksomhet skyldte bygda henne. Men videre kom den heller aldri. Den gikk tilbake til presten med den påskrift: "Je bitaler itte no knussel. Marte Svenneru."

Så lite knuslet som Marte Svennerud var, så sparte hun alltid på d-en i Svennerud. 
- Det der kunne bare én i hele bygda ha skrevet, og det er Marte Svennerud, sa presten - han satte et komma etter "bitaler".

Så lot Marte Svennerud spenne for, benka sin mektige person på baksetet, og fylte hele sluffa med små og store poser fra butikken, og så kjørte hun på kondolansevisitt til lærer Hansens enke. Hvis noen etter den visitten hadde spurt lærer Hansens barn om hvordan det vakreste kvinnfolk i verda så ut, så ville de alle sammen ha forsikra at hun hadde tre haker og små lyseblå øyne - sånn som Marte Svennerud.


Men lillejulaftens morgen glei lærer Hansens enke i kjellertrappa, falt ned og slo seg så hun døde fra barneflokken sin noen timer etter. Presten henta alle sju til prestegården; og sammenkalte i hui og hast et møte av bygdas beste menn - til dem regnes først og fremst Marte Svennerud - for å høre om noen av dem var villig til å ta til seg et av lærer Hansens barn.

Møtet hadde ikke vart lenge før alle sju var anbrakt. Bygdas hjertelag var stort. Imens satt barna i prestegårdskjøkkenet og spilte gnav (et kortspill). 

- Det er best de får noe annet å tenke på, krypet - og gnav er et uskyldig spill, sa prestens husholderske. De hadde spist opp alle rosinene de hadde fått å spille om. De satt og lytta til røstene inne i prestens kontor. De største skjønte godt hva det dreide seg om. Med ett sa Nils, en liten lyslugga med gløgge øyne og minst mulig til nese:

- Vi spiller om hvem som kommer til Marte Svennerud. Hu tar nok en av oss.


Spillet begynte. De var så spent som om det gjaldt livet. Å komme til Marte Svennerud var nesten som å komme like lukt i paradis. Mikkel, den eldste, vant. 


Den yngste tok til å gråte: Mei osså vil til Marte Fenneru! Men gråten stanset brått. Det gikk i døra til kontoret.

Marte Svennerud kom ut. Det sa seg sjøl at hun skulle velge først. Hun satte seg ned og lot sine små lyse øyne vandre rundt på alle sammen. En gang til - rundt på alle sammen. Hun stanset ved Nils.

- Namnet ditt? spurte hun.
- Nils Ezekiel Hansen, svarte gutten - ildrød av forventning.

- Å gammal?
- Je fyller ti år den attende januar,
kom det kjapt.
- Vil du følge med til Svennerud og komme på butikken?
- Ja takk,
brast det ut av Nils. Han strålte. Men så kom han til å se bort på Mikkel, som satt og svelgde og svelgde. Takk - men, sa Nils.
 

- Nå? Har du kanskje itte løst? Marte Svennerud hørtes støtt.
- Jo, men. Nils skotta på nytt på Mikkel.
- Nå? Å er'e me deg? spurte Marte Svennerud litt kvast.
- Je vil nok gjerne - men - det var Mikkel som vant deg, sa Nils fort.
 

- Åforslag?, spurte Marte Svennerud uforstående.
- Vi spilte om hvem som skulle komme til Svennerud, og Mikkel vant.
- Marte Svennerud dro på smilet. Så du spelte bort meg, du da, Nils?
- Ja. Je gjorde nok det. Nils hviska og så skamfull ned.
- Åkken vant du da? 

- Ingen. Nils så mer og mer ulykkelig ut.

- Stakkarn, sa Marte Svennerud. Åkken vant du da? Hun vendte seg til en åtteåring med to lyse fletter. Hun blei blodrød, vrei seg hit og dit og fikk møysommelig fram at hun heller ikke hadde vunnet noen.
 

- Var det berre han Mikkel som vant da? spurte Marte Svennerud.
- Ja. For vi spelte ikke om andre enn deg, hviska Nils.
- Så. Åffer spelte dere itte om andre? Marte Svenneruds lyseblå øyne titta nysgjerrig ut av det runde lyserøde ansiktet.
- For vi ville helst være hos deg alle sammen, svarte Nils.
- Jaså, sa Marte Svennerud og så ettertenksomt ut av vinduet. Jaså, sa hun en gang til - hun kneip munnen sammen, reiste seg brått - og gikk uten å si mer.


Barna så på hverandre. De ble sittende reint tause - i skrekk for at hun skulle være blitt sint og ikke ville ha noen av dem. Men Marte Svennerud gikk inn i kontoret og satte seg ned ved siden av presten.

- Je tar alle sju. Itte no knussel! sa hun myndig og slo handa i bordet.


Da Marte Svennerud ei stund etter kjørte ut av prestegården med sluffa stuvende full av unger, og bygdas gode menn satt i sine sleder og venta - for etter gammel skikk å la Marte Svennerud kjøre først - trådte presten ned av trappa.

- Nå et hurra for Marte Svennerud! ropte han og svinga kalotten. Og da det hurra var slutt, svinga han den en gang til.
- En gang til. Itte no knussel! smilte presten.
Og hurra blei det ropt så lenge den breie ryggen til Marte Svennerud var synlig fra prestegårdstrappa.




 "Det var Mikkel som vant deg, sa Nils", Jan R. Iversen, akryl på plate, 41 x 33 cm, 2014 ©



Ingen kommentarer: