19. sep. 2015

Portrettet


Det er mange motiver som interesserer meg. For tida er det likevel tre motiver som inspirerer meg mest: rent symbolske motiver (som f.eks. Elitens Union og Retorikerne) og mindre symbolske motiver der landskap og portretter står i ei særstilling. Landskap har jeg allerede druknet trofaste blogglesere med, så denne gangen skal jeg holde kjeft om landskap og heller si litt om portretter.  

"Saskia med rød blomst", 1641, Rembrandt
I henhold til malerkunstens tradisjoner er et portrett en gjengivelse av et menneskes særtrekk, såvel ytre som indre; slik en maler oppfatter eller fortolker dem.

Min interesse for portretter stammer trolig fra to ting. For det første har jeg i mange år beundret det fantastiske håndverket til malere som Van Eyck, Rembrandt, Diego Velazquez og Frans Hals. Men det er ikke bare disse barokkmalerne som imponerer meg med sin portrettkunst. Det gjør også bl.a. Hans Holbein, Francisco Goya, Ilja Repin, Edouard Manet, John Singer SargentLucian Freud, Håkon Gullvåg og Kees van Dongen som er i helt andre stiltradisjoner enn barokken. 

For det andre inspireres jeg av alle signaler et ansikt kan frambringe. Glede, melankoli, ettertanke, kjedsomhet, styrke, kjærlighet, nytelse, osv. Renessanseforfatteren Stefano Guazzo (1530 - 1593) skrev en gang at "øynene er sjelens speil". For min egen del har jeg omformulert det til: "Øynene er sjelens speil og ansiktet er sjelens fleksible innramning". Med det sikter jeg bl.a. til at øyne og ansikt noen ganger er i full overensstemmelse, mens de andre ganger er på kant med hverandre.     

Legger vi i tillegg til kroppens mange positurer (sittende, liggende, stående, kroppens vinkel, hodets stilling, armenes posisjon, osv.) rommer også disse delene av kroppen formidable mengder av informasjon. 

"Berthe Marisot", 1873, Edouard Manet

Ta f.eks. Rembrandts portrett av ektefellen Saskia van Uylenburgh. Med venstre hånd mot hjertet rekker hun oss en rød blomst med den høyre. Det får oss kanskje til å oppfatte henne som vennlig og oppriktig? Som mild og imøtekommende? Eller kanskje som forsiktig og underdanig?

Betrakt også Edouard Manets portrett av sin malerkollega Berthe Marisot. Fra en bedagelig, lett henslengt posisjon på en sofa ser hun i vår retning, men uten helt å møte blikket vårt. Kanskje får det oss til å oppfatte henne som ettertenksom og intelligent? Eller kanskje distansert og innadvendt?  

Eller ta Goyas portrett av Doña Isabel som i motsetning til Berthe og Saskia, ikke en gang ser i vår retning, og der kropp og armer vitner om stolthet og besluttsomhet? Eller signaliserer de kanskje en slags opphøyet arroganse? Avstand og kulde? Eller en slags stolt gjenstridighet mot sorg og ulykker hun har opplevd? Budskapet; "Jeg gir ikke opp, uansett!" kan synes å strømme ut fra maleriet, hvis vi går for den fortolkninga.

"Doña Isabel de Porcel", 1805, Francisco Goya
Kort sagt, øyne og ansikt kan uttrykke mye, men også kroppens ulike positurer gir oss mengder av informasjon. Informasjon som en maler må prøve å fortolke og gjerne forandre på, f.eks. ved å be modellen om å holde hodet på en annen måte slik at det blir mer i samsvar med malerens egen fortolkning av modellens indre særtrekk.

I tillegg til ansiktsuttrykk og kroppens ulike posisjoner, kan maleren også ta i bruk mange andre "redskaper" i sitt forsøk på å fange inn modellens ytre og indre særtrekk. Det kan bl.a. være valg av belysning / skygger, klær, interiør, symboler og farger forstått som fargesymbolikk. 

Og deretter gjelder det å få det praktiske arbeidet utført. Å male selve portrettet. 

Alt dette betyr at portrettmaling er både vanskelig og spennende. Især hvis meningen også er at modellen skal kunne gjenkjennes, dvs. at det skal legges stor vekt på de ytre særtrekkene, slik tilfellet er med portrettene av Saskia (Rembrandt), Isabel (Goya) og Berthe (Manet).

"Sittende Dora Maar", 1937, Picasso
Det samme kan neppe sies om f.eks. Pablo Picasso's portrett "Sittende Dora Maar" (1937). Med det mener jeg ikke å si at portretter - der modellen er vanskelig å kjenne igjen - er enkle å konstruere og lette å male. 

I Picassos portrett er det snarere malestilen, kubismen, som gjør gjenkjennelsen vanskelig. Men det kan også være at Picasso mente at hans oppfattelse av Dora - av hennes indre særtrekk - kom langt bedre til uttrykk, når han tok kubismen i bruk enn om han la stor vekt på de ytre særtrekkene, slik Rembrandt, Goya og Manet gjorde. (Mer om Dora Maar's portrett)

Francis Bacon's "Portrett av Henrietta Moraes" (1963) er enda mer ekstrem, når det gjelder modellens ytre trekk. Modellen halvt ligger og halvt sitter på ei seng. Kroppen hennes er dekket av noe som synes å være en mørk, oppkveilet slange, klar til hugg. Ansiktet hennes er som en forvridd krusedull. 

Mye av dette kan forklares med at Bacon malte innenfor den ekspresjonistiske stilretninga, der det viktigste er følelsene som modellen vekker hos maleren. Om modellen kan gjenkjennes - altså de ytre særtrekkene - spiller ingen rolle.  

Så kan vi kanskje grøsse litt og si: "Stakkars Henrietta. Slik Bacon malte deg, virker det som om han hadde lite til overs for deg". Men da tar vi helt feil. Bacon beundret henne og var oppriktig betatt av henne, især hennes impulsive og vitale væremåte. Mange mener at nettopp det kommer godt til syne i dette portrettet (se også fortolkninga på YouTube).

Portrett av Henrietta Moraes, 1963, Francis Bacon
Altså er det ikke sikkert at det vi først tenker om et portrett, er den fortolkninga som maleren selv la i portrettet. Og som portrettene av Dora (Picasso) og Henrietta (Bacon) viser, spiller modellens ytre særtrekk eller gjenkjennelse ingen rolle, hvis maleren primært ønsker at portrettet skal legge vekt på modellens indre særtrekk. 

Kjapt oppsummert; å male portretter er både spennende og vanskelig. For maleren gjelder det å fange inn modellens ytre og/eller indre særtrekk slik maleren oppfatter det. For å lykkes med dette kan maleren velge mellom mange innfallsvinkler og stilarter, og valg av stilart har stor betydning for om modellen skal kunne gjenkjennes. Og som jeg også var inne på, er det ofte vanskelig for andre å tolke hva maleren selv har oppfattet hos modellen.  

Når jeg betrakter de siste portrettene jeg har malt - deriblant selvportretter - slår det meg at de legger nokså stor vekt på de ytre trekkene. Dermed er modellen lett gjenkjennelig. Samtidig går portrettene i retning av noe som ligner ekspresjonistisk eller surrealistisk malestil. Noe jeg har lagt meg til for å få bedre fram det jeg oppfatter som de indre særtrekkene hos modellen, og noen ganger også selve stemninga i situasjonen.

Selvportrett, 2015
Også i "Portrett av Randi" kommer dette til syne. Maleriet domineres av to primærfarger; rødt og gult. Den tredje primærfargen, blått, kommer ikke til syne i maleriet, men gir seg delvis til kjenne i det fiolette som er synlig på kjolens skyggeside. Minner her om at alle farger i skalaen kan skapes ved å blande de tre primærfargene (samt hvitt og sort) på ulike måter. 

Videre har stolen, til tross for fire bein, kun to skygger som går i hver sin retning. Modellen selv kaster dels en rød skygge på gulvet og en oransje på veggen bak. Videre er det ingen hverdagslig posisjon hun inntar - slik f.eks. Manet og impresjonistene la vekt på i sine malerier. Snarere står hun i en uvanlig posisjon jeg oppfordret henne til å innta. Skoene er malt i ulike farger, rød og sort. Den sorte på venstre fot er plassert på en stol, mens høyre fot med den røde skoen bærer kroppstyngden alene, uten at hun av den grunn kommer ut av balanse. 

I tillegg til symbolikken som ligger i farger, linjer og posisjoner, finnes det også mange andre hint om hvordan dette portrettet kan fortolkes. Jeg skal bare nevne ett til, siden det er vanskelig å se av fotoet av maleriet ovenfor. Ser vi imidlertid nærmere på originalmaleriet, er en stor del av lerretet (til høyre for modellen) umalt og dekkes kun av den hvite gesso'en eller primeren som er på alle nye lerret.  

Vel, hvis du nå er nysgjerrig på hva jeg oppfattet av indre og ytre trekk hos denne modellen, så har jeg allerede gitt deg noen hint ovenfor ;)

Men husk også at det du eventuelt måtte tro er min fortolkning, er helt underordnet. I ethvert "kunstverk" sitter du selv med fasiten. Den som kan gi deg økt innsikt i dine egne tanker og følelser. Spør derfor deg selv: Hvordan tolker jeg dette portrettet? Og spør deg deretter hvorfor du tolket det slik. Tro meg, man kan lære mye om seg selv ved å stille seg nettopp slike spørsmål. Lykke til :) 


"Portrett av Randi Abrahamsen i gul kjole", akryl på lerret, 65 x 54 cm, 2015 © Maleriet eies av Randi Abrahamsen.

Ingen kommentarer: