Utvikling

Teknologisk utvikling er viktig for at en voksende verdensbefolkning skal overleve. Desto viktigere er det å være bevisst hva vi taper, hvis kontrollen over den teknologiske utviklinga fortsetter å være i hendene på økonomiske fundamentalister som prioriterer kortsiktig gevinst/profitt framfor en samfunnsutvikling som gavner folks velferd og bærekraftig bruk av naturressursene.

Økonomiske fundamentalister i internasjonal bank- og finansnæring og deres haleheng i høyrepopulistiske partier, opererer ut fra en forestilling om Adam Smith's "usynlige hånd". Den innebærer at hvis hvert menneske handler egoistisk, vil totalresultatet bli at alle drar nytte av det. Det blir til samfunnets beste, hevder de. Altså "Greed is good" slik finansakrobaten og spekulanten Gordon Gekko hevder i filmen "Wall Steet".

Folk som Gekko er samfunnsbyggende, mener de økonomiske fundamentalistene. Selv oppfatter jeg slik "fri" egoisme som samfunnsnedbrytende og til skade for alle mennesker i det lange løp.

Økonomiske fundamentalister glemmer også at selv Adam Smith advarte mot tøylesløs økonomisk liberalime, dvs. et samfunn og en verdensordning der økonomisk aktivitet og finanskapitalens disposisjoner har få eller ingen restriksjoner. Tvert i mot krever et sunt og fritt marked en sterk og synlig stat for å kunne ta vare på fellesinteressene til folk flest. I tillegg krever det at staten går inn med klare og  forutsigbare reguleringer og restriksjoner.

Åpnes det for det motsatte, vil aktørene i et marked raskt forvandles fra hardarbeidende konkurrenter til regulære kjeltringer som tar i bruk alt fra korrupsjon til f.eks. dumping av giftig avfall for å sikre bedriftens og sin egen fortjeneste. Denne kjensgjerninga "glemmes" imidlertid behendig av nyliberalistiske økonomer og deres politiske allierte.

Så vidt jeg husker var dette bakteppet i tankene mine da jeg malte "Utvikling" i 1987.

I tida etter har utviklinga dessverre gått i retning av enda mindre kontroll og restriksjoner på finans- og spekulasjonskapitalens nasjonale og internasjonale herjinger. Som Eva Joly sier, viser falitten i blant annet  Islands økonomi at dagens reguleringer ikke en gang er i stand til å forhindre en liten klikk finansaktører fra å knuse økonomien i et land. 

De som må betale regninga er vanlige folk; vanlige lønnsmottakere, små næringsdrivende og andre skattebetalere. Det er de som gjennom stadige kutt i statlige velferdsordninger på statsbudsjettene, bidrar med pengene som finanssektorens sugerør ned i statskassene krever.

Hver gang verden treffes av en ny krise (IT-bobler, boligmarked, etc.) forårsaket av liberalistiske fundamentalister, internasjonal finansnæring og deres politiske makkere, hender det at jeg tar fram dette maleriet og gremmes. Det skulle vært malt i langt dystrere farger, er min første tanke.

. . .
"Utvikling" (1987), Jan R. Iversen. Olje på plate, 25 x 50 cm ©
.....

Livsdansen

Påsken står for døra og da passer et maleri med religiøse overtoner. "Livsdansen" er malt i nonfigurativ stil med palettkniv og pensel. Jeg har etter hvert fått sans for det nonfigurative, især når det gjelder forhold på et abstrakt nivå; det eksistensielle (f.eks. hva er meningen med livet?) og psykologiske (f.eks. hvorfor tenker jeg som jeg gjør?) På slike områder finnes ingen entydige svar, og da synes den abstrakte stilen å være rett i blinken. 

Har jeg så gått hen og blitt religiøs? Tillat meg å svare med et motspørsmål: Er ikke vi alle religiøse i den forstand at vi også søker svar på eksistensielle og psykologiske spørsmål? Spørsmål som det pr. i dag ikke finnes entydige, logiske svar på? Skal vi ikke våge oss inn på logisk usikker grunn og forme hypoteser om hvordan også slike ting henger sammen?

Et menneske som stilte slike og mange andre spørsmål, og som ikke var engstelig å gå inn på usikker grunn i sine forsøk på å forstå sammenhenger, var Tverrelv-dalingen Carl Sønvisen. Han var humanist, musikk-, kunst- og litteraturelsker, antirasist, teaterinstruktør, tidvis kommunist og tidvis partiløs sosialist, autodidakt, skjønnlitterært oppslagverk, varmt medmenneske, en drivende kraft i HATS og i bibliotekdriften i velferdstjenesten for sjøfolk, og et av de klokeste mennesker jeg har møtt.  

For Carl var logikken rettesnor for all tanke, men den hadde også sine grenser. Logikken måtte aldri bli seg selv nok, men alltid ha etiske grenser.

"Bruk aldri streng logikk overfor et medmenneske som gjennom sin forestilling om virkeligheten, blir i stand til å gjennomføre hverdagen", sa han. "Ikke undergrav folks religiøse tro, hvis du ikke kan erstatte den med noe som de selv synes er minst like meningsfull." 

Dette er ikke tomt prat, ikke teori eller vill fabulering. Det er visdom, og bak ordene lå en urokkelig humanisme. En kjærlighet til menneskene samt avvisning av misantropi og et samfunn der kun logiske slutninger skulle kunne aksepteres som politisk korrekt. 

Da jeg ble kjent med Carl på 70-tallet og han fortalte at han hadde beskjeden skolegang, skjønte jeg at visdom ikke nødvendigvis er noe man oppnår gjennom formell utdannelse. Det er snarere noe man kan skaffe seg ved å ha et åpnet sinn og være kritisk undersøkende til alt som kommer fra ulike eliter i samfunnet. Og samtidig - aldri glemme at mennesket ikke bare er logisk, men er også invadert av irrasjonelle følelser og drivkrefter. Carl Sønvisen visste dette og mer til. Han stilte spørsmål som fikk oss unge til å vri hjernen etter svar. Kan ungdom i det hele tatt få en bedre start på voksenlivet? 

Carl gikk bort i 1997 og dermed mistet jeg en mentor som - i tillegg til min gamle real-skolelærer, Arvid Sundstrøm - trolig har hatt størst innflytelse på utformingen av min egen verdensanskuelse. Dette maleriet tilegnes Carls minne.

"Livsdansen" (2010), Jan R. Iversen. Olje på lerret, 33 x 41 cm © (Bildet eies av hans sønn, Karl Sønvisen)

Tusjtegningen ovenfor viser Carl Sønvinsen i velkjent instruktør-positur på HATS på slutten av 1960-tallet. Tegner: Ragnvald Graff, Tromsø.

 ..............

Moskvasangerne

(klikk på bildet for større versjon)

I 1984 ramlet jeg og en norsk filosofistudent inn på en røykfylt bar i Moskva, noen få steinkast fra Kreml. Det var året før Mikhail Gorbatsjov overtok som statsoverhode i Sovjetunionen, og stemningen i lokalet var fortsatt preget av den kalde krigen og noe reservert overfor oss utlendinger. Men etter hvert som kvelden og drinkene gikk, og klientellet fikk høre at vi kom fra Norge, kom både smil og latter på plass . . . og etter hvert kom også sangen fram. Sørgelige sanger og lystige sanger, heriblant Den ensomme klokken, Kalinka (og med RAM-koret) og De tolv tyvene (YouTube)

Og der satt jeg, uten kamera, uten skisseblokk, uten blyant eller penn, og uten tilstrekkelig lys. Netthinna måtte bli redningen. Dette må jeg bare få brent inn på netthinna, tenkte jeg forhåpningsfullt.

..

Først i 1986 laget jeg en skisse over det jeg husket, og i 1987 kom de første spede strøkene på plass. I 2010 ble maleriet fullført. Altså nok et eksempel på det jeg er en mester på, slowpainting :-)

...

"Moskvasangere" (1987 - 2010), Jan R. Iversen. Olje på plate, 46 x 38 cm ©

...,