Livsdansen

Påsken står for døra og da passer et maleri med religiøse overtoner. "Livsdansen" er malt i nonfigurativ stil med palettkniv og pensel. Jeg har etter hvert fått sans for det nonfigurative, især når det gjelder forhold på et abstrakt nivå; det eksistensielle (f.eks. hva er meningen med livet?) og psykologiske (f.eks. hvorfor tenker jeg som jeg gjør?) På slike områder finnes ingen entydige svar, og da synes den abstrakte stilen å være rett i blinken. 

Har jeg så gått hen og blitt religiøs? Tillat meg å svare med et motspørsmål: Er ikke vi alle religiøse i den forstand at vi også søker svar på eksistensielle og psykologiske spørsmål? Spørsmål som det pr. i dag ikke finnes entydige, logiske svar på? Skal vi ikke våge oss inn på logisk usikker grunn og forme hypoteser om hvordan også slike ting henger sammen?

Et menneske som stilte slike og mange andre spørsmål, og som ikke var engstelig å gå inn på usikker grunn i sine forsøk på å forstå sammenhenger, var Tverrelv-dalingen Carl Sønvisen. Han var humanist, musikk-, kunst- og litteraturelsker, antirasist, teaterinstruktør, tidvis kommunist og tidvis partiløs sosialist, autodidakt, skjønnlitterært oppslagverk, varmt medmenneske, en drivende kraft i HATS og i bibliotekdriften i velferdstjenesten for sjøfolk, og et av de klokeste mennesker jeg har møtt.  

For Carl var logikken rettesnor for all tanke, men den hadde også sine grenser. Logikken måtte aldri bli seg selv nok, men alltid ha etiske grenser.

"Bruk aldri streng logikk overfor et medmenneske som gjennom sin forestilling om virkeligheten, blir i stand til å gjennomføre hverdagen", sa han. "Ikke undergrav folks religiøse tro, hvis du ikke kan erstatte den med noe som de selv synes er minst like meningsfull." 

Dette er ikke tomt prat, ikke teori eller vill fabulering. Det er visdom, og bak ordene lå en urokkelig humanisme. En kjærlighet til menneskene samt avvisning av misantropi og et samfunn der kun logiske slutninger skulle kunne aksepteres som politisk korrekt. 

Da jeg ble kjent med Carl på 70-tallet og han fortalte at han hadde beskjeden skolegang, skjønte jeg at visdom ikke nødvendigvis er noe man oppnår gjennom formell utdannelse. Det er snarere noe man kan skaffe seg ved å ha et åpnet sinn og være kritisk undersøkende til alt som kommer fra ulike eliter i samfunnet. Og samtidig - aldri glemme at mennesket ikke bare er logisk, men er også invadert av irrasjonelle følelser og drivkrefter. Carl Sønvisen visste dette og mer til. Han stilte spørsmål som fikk oss unge til å vri hjernen etter svar. Kan ungdom i det hele tatt få en bedre start på voksenlivet? 

Carl gikk bort i 1997 og dermed mistet jeg en mentor som - i tillegg til min gamle real-skolelærer, Arvid Sundstrøm - trolig har hatt størst innflytelse på utformingen av min egen verdensanskuelse. Dette maleriet tilegnes Carls minne.

"Livsdansen" (2010), Jan R. Iversen. Olje på lerret, 33 x 41 cm © (Bildet eies av hans sønn, Karl Sønvisen)

Tusjtegningen ovenfor viser Carl Sønvinsen i velkjent instruktør-positur på HATS på slutten av 1960-tallet. Tegner: Ragnvald Graff, Tromsø.

 ..............