Tre ting var med på å forme dette maleriet. Det første var et flott foto av Marte Hotvedt i avisa "Nordlys" 23. mars i år. Fotoet viste skuespiller Marius Lien og artisten Aggie Peterson (Aggie Frost) på en måte som oste av uforløst dramatikk.
Etter å ha studert stemninga i bildet og falt i staver over Petersons positur, skjønnhet og intense blikk, kom jeg til å tenke på andre ting som også bar preg av uforløst dramatikk.
Pussig nok stoppet tankene mine med noe så rart som det uforløste i lys og skygger mot en slitt fasade på en bygård i Leipzig. En gård som av en merkelig grunn fascinerte meg da jeg besøkte Leipzig i 2010, og som siden da har ligget i arkivet mitt over mulige motiv. Dermed ble den det andre som var med på å forme maleriet.
Den tredje tingen som påvirket er noe så kjedelig som akrylmaling. Som lidenskapelig oljemaler var det ikke med entusiasme at jeg omsider bestemte meg for å prøve akrylmaling. Denne moderne fargegrauten som forbilder som Brügel, Rembrandt, Turner og Munch ikke kjente til, og som derfor er åndsforlatt og historieløs, hadde jeg foraktelig tenkt :)
Men akrylmalinga tok velfortjent hevn. Ettersom den tørker raskt på paletten, tvang den meg til å male i raskt tempo og i relativt tykke, uvørne strøk. Jeg måtte med andre ord legge om min egen tankegang og teknikk om hvordan et bilde kan males. Resultatet taler for seg selv på godt og vondt.
Nå har jeg et annet forhold til akrylmaling. Vi er ikke akkurat bestevenner, men nå kjenner jeg den bedre og innser også at den absolutt har sin styrke.
Maleriet fikk tittelen "Lengsel mens tida går". En følelse som de fleste av oss nok kjenner godt til, men du skal ikke nødvendigvis tro at det er lengsel som skikkelsen på maleriet sitter inne med. Det kan like gjerne gjelde personen som betrakter maleriet . . . .
Ellers har jeg lagt inn flere symbolske hentydninger i maleriet, og igjen sitter jeg og lurer på om det er noen som oppdager dem.
"Lengsel mens tida går", 2013, Jan R. Iversen, akryl på plate, 40 x 50 cm ©
Det begynte som et eksperiment. Jeg ville male noe, men uten å ha en hensikt, uten å ha modeller, uten å ha en komposisjon eller noe som helst i tankene. . . . . Hensikten skulle bare være å male det tankene førte med seg . . . . Kanskje kunne jeg liksom strekke hånden ned i det underbevisste og gripe det som kom flytende med strømmen? . . . . . .
I skjønnlitteraturen omtales dette ofte som å følge bevissthetsstrømmen eller "the stream of consciousness" . . . Den ene tanken tar bare den andre. Tenk på f.eks. "Sult" av Knut Hamsun:
- "Underveis kom jeg forbi en port hvor det stod følgende å læse: "Liksvøp hos jomfru Andersen, til høire i porten". Gamle minner! sa jeg og husket mitt forrige rum på Hammersborg, den lille gyngestol, fyrdirektørens avertissement og baker Fabian Olsens nybakte brød. Åja, jeg hadde jo hat det meget bedre dengang enn nu; en nat hadde jeg skrevet en føljetong til ti kroner, nu kunde jeg ikke skrive noget mere, jeg kunde aldeles ikke skrive noget mere, mit hode blev straks tomt såsnart jeg forsøkte".
Hos meg dukket ansikter opp i tankestrømmen. Først ett, så et nytt ett. De avløste hverandre sakte og gled unna etter hvert som et nytt dukket opp. De kom så tett inn på mitt eget ansikt at jeg kun så hodene og skuldrene.
Da jeg åpnet øynene igjen, rablet jeg ansiktene hurtig ned med en fargeblyant på et avlangt lerret. Det ble fire ansikter. Ukjente ansikter, kanskje? To menn, to kvinner. Mennene i bakgrunnen. Kvinnene i forgrunnen. Fire ulike ansiktsuttrykk som ga utrykk for fire ulike sinnstilstander? Alt fra likegyldighet via sluhet til oppgitthet og avsky? . . . . eller var det andre sinnstilstander disse ansiktene ga uttrykk for? . . . . . Sinne, vennlighet, forelskelse, raseri?
Jeg begynte å male. . . . Merkelig. Hva var det som skjedde her? . . . . . Hvorfor hadde disse ansiktene dukket opp i bevissthetsstrømmen? . . . . . Med ett følte jeg meg støtt . . . Hva hadde de i min bevissthet å gjøre? . . . . . Hvem var disse menneskene? . . . . . .
Jeg feide det halvferdige maleriet ned fra staffeliet. Det slo kolbøtte i lufta, gled langs gulvet og ble liggende ved døra. Maken til idioti! Bevissthetsstrøm? Kaste bort tida på noe så komplett meningsløst. Vanvittig!
Det påbegynte maleriet ble liggende i et hjørne sammen med andre mislykkede skisser og halvferdige maleri. Etter hvert som dagene gikk, hente det altfor ofte at jeg skulte bort på det, og hver gang merket jeg irritasjonen. En dag var det nok. Jeg gikk bort og grep det. Stilte det opp mot veggen og ville plante foten i det. Akkurat da kom tittelen til meg: "Tingene i livet vi aldri får svar på".
Irritasjonen forsvant. Jeg bar maleriet bort til staffeliet og gjorde det ferdig. Malte hurtig og rettet bare opp de verste feilene ved den opprinnelige skissen. Hele tida malte jeg med en viss forundring over at det ikke lenger irriterte meg. . . . . Kanskje var det fordi det meningsløse hadde fått en mening? . . .
I dag, mange måneder etterpå synes jeg fortsatt at det er stygt. Det vekker imidlertid ingen irritasjon, bare litt misnøye over utførelsen . . . . og et lite snev av takknemlighet
"Tingene i livet vi aldri får svar på", Jan R. Iversen, olje på lerret, 30 x 70 cm, 2012 ©
