Vincent van Gogh - en studie

Et gammelt knep blant oss penselsvingere er å kopiere mestere vi ønsker mer innsikt i. Et par timer med skisse- og notatblokk foran et maleri -- og der vi også kan gå helt fram til maleriet og studere redskapsbruk og fargenyanser -- gir ofte mer informasjon enn det man finner på Internett. Nesten hver gang jeg besøker et galleri, ser jeg folk som prøver å lære seg noe av mesternes ferdigheter. Så også på van Gogh-museet i Amsterdam. 

"Vincent van Gogh", Toulouse Lautrec, 1887

Vet ikke hva det var. Kanskje var det ansiktet mitt som strålte av stille nytelse som gjorde at en ung japaner med skisseblokk, feilaktig tok meg for å være en ekspert. Vi stod begge og beundret et av van Gogh's mange tilbedelser av solsikker. Plutselig merket jeg han så på meg med et hundevalpblikk. 

-- "Sir? Please excuse me, sir?"

-- "Yes?", sa jeg og ante at fallhøyden kunne være stor. Men heldigvis spurte han om noe jeg allerede visste.

-- "Unnskyld at jeg forstyrrer, sir. Men jeg forstår ikke dette. Ingen skygger i dette maleriet. Mye lys, men ingen skygger. Det forstår jeg ikke. Hvorfor malte ikke van Gogh skygger her hvor lyset er så markant?"

-- "Han brydde seg ikke alltid om skygger. De var uviktige for han. Bare fargene var viktige", sa jeg. 

--  "Aaaah . . . I see". 

"Påkallingen", 1903, Paul Gaugin

Suksess! Selvsagt! Bare skjebnes lune kunne forklare at jeg ikke var blitt professor i kunsthistorie eller i det minste en anerkjent kunstkritiker. I stedet kastet jeg bort livet på organisasjons- og strategiutvikling. En disiplin som alle -- især alle som hadde studert noe helt annet eller ikke hadde studert i det hele tatt -- var eksperter på. Hadde hunder og katter snakket, er jeg sikker på at de også ville vært eksperter på organisasjons- og strategiutvikling.

-- Den kortvokste japaneren strakk på sin tynne hals og klødde seg ettertenksomt på adamseplet. "Men Paul Gauguin - hans nære venn en stund - han elsket også fargene. Men han malte skygger. Mange og markante skygger. Kanskje det var en grunn til konflikten mellom Vincent og Paul? Jeg har lest brevene han sendte til sin bror, Theo van Gogh, men kan ikke finne noe som tyder på at skygger spilte noen rolle. Hva tror De, sir?"

Japaneren brukte konsekvent fornavnet på de to legendariske penselsvingerne. Det fikk alarmklokkene til å kime hos meg. Han lå kanskje lysår foran meg i Van Gogh-kunnskap? Kanskje studerte han kunsthistorie . . . . eller var fullt utdannet på feltet? Og her stod jeg. Trengt opp i et hjørne der en verbal kunnskaps-knock-out på japansk-engelsk, etterfulgt av et overbærende smil, var faretruende nær. 

-- "Beklager, min venn", sa jeg og kikket på armbåndsuret, "jeg har det litt travelt. Må finne noen venner og se på noen andre maleri før jeg må dra. Ta deg en prat med en av guidene. De vet nok noe om skygge-spørsmålet. Ha en fin dag."

Feig? Mulig det. Men hvofor spør folk helt ukjente personer? Det er i alle fall sjeldent jeg spør ukjente om noe på mine galleri-besøk. I så fall er det om veien til toalettet eller kafeen. Kunsthistorie er ikke mitt fag, og det jeg kan, er ikke annet enn det jeg har lest meg til og husker noen ganger. Derfor er det langt bedre å henvise vitebegjærlige sjeler til folk som kan sine ting. 

Men en ting er sikkert. Neste gang noen spør meg om van Gogh's psyke, hans brev, hans forhold Gaugain, til katter eller til havet eller hans maleteknikk . . . . som jeg har prøvd å få grep på i dette maleriet, skal jeg se vennlig på dem og si: 

-- "Beklager. Jeg kan ikke mye om van Gogh, men hvis du vil diskutere organisasjons- og strategiutvikling, eller maleteknikken til van Gogh, ja - da kan vi selvsagt ta en prat" ;)  
 

"Solsikker" (Etter van Gogh)", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 60 x 80 cm, 2015 ©