Spansk abstinens

(Liten hacienda som inspirasjonen kledde i rødt, Los Dolses, 2015, 35 x 45 cm)

I juni var jeg i Valencia sammen med lyset i mitt liv. Vi leide et hvitt, lite hus i San Martin med solterrasser, air-condition, ti skritt unna svømmebasseng og alt annet som setter aktive sjeler i stand til å gli inn i et bedagelig slaraffenliv.

I tilfelle jeg mellom utflukter, lesing og måltider skulle få skapende kløe, hadde jeg gått til innkjøp av skisseblokk. Jeg regnet med at det ville være tilstrekkelig. I ettertid kan jeg bare fortvile over min elendige sjølinnsikt. Male-abstinensen meldte seg nemlig etter kun tre dager. Og da den kom, kom den som ei bøtte isvann på ei sovende bakgårdskatt. Trestjernes oppvåkning!

(Claude Monet - øvelse etter hukommelsen, 20 x 20 cm)

Da jeg for flere år siden la bort røyken, skjedde det ofte at nikotin-abstinensen kastet seg over meg som et utsultet dyr. Tro meg; male-abstinensen er dens tvillingbror, og nå hev den seg over meg med en styrke som avslørte at den fikk god hjelp av tvillingbroren jeg tidligere hadde forsmådd.

Det var som å få den krevende og berusende sangen til havfruer inn i hode og fingre.

Noe måtte gjøres! Å la seg binde til ei skipsmast slik antikkens store helt, Odyssevs, gjorde i sitt møte med havfruene, var absolutt ingen løsning. Slike utslag av heltemodig selvdisiplin møter liten forståelse i vår tid der selvdisiplin ansees som et forkastelig hinder for økt vekst og forbruk. I tillegg trekker slike fordums heltedåder som maste-binding bare til seg uønsket oppmerksomhet fra folk i hvite frakker i utrykningskjøretøy og med liten sans for atferdsavvik. Altså ingen løsning i noe slikt. Jeg måtte heller gripe ondet ved roten.   

En time etter oppsøkte jeg derfor flere store supermarkeder utenfor Torrevieja. Carrefur, Al Campo, Inn-i-Hampo eller hva de nå heter. Med stivt blikk og unaturlig lang skrittlengde, trålte jeg hver potensielle butikk i disse sentrene. Blikket saumfor alle utstillingsvindu. Svetten drev. Abstinensen åt meg opp innenfra. Jeg bare måtte ha noe å male med! Nå - med en gang!

(Vincent van Gogh - øvelse etter et foto på internett, 20 x 20 cm)

Utvalget var nedslående. Klær og sko, badeartikler og solkrem, medisiner, radioer og fjernsyns-apparat, mat og drikke og slikt unyttig tøv fant jeg i søkk og kav, men godt maleutstyr som folk virkelig har bruk for? Nei - ingenting. 

Til slutt fant jeg en pakke med tre små lerret på 20 x 20 cm, primærfargene blå, rød og gul samt hvit og sort. Jeg var tålig fornøyd. Primærfargene ville sette meg i stand til å blande fram også andre farger jeg måtte få bruk for. Noen middelmådige pensler fikk jeg også tak i, men et vanlig staffeli var umulig å oppdrive. 

Likevel var abstinens-djevelen på retur nå, og samme kveld ble den ytterligere vennlig innstilt. Kvelden ble nemlig tilbrakt på takterrassen med maleutstyr, vin, oliven, ost og et par motiver hentet fra Monet og van Gogh. Verden var atter blitt gyllen og full av velvære i den varme middelhavsnatta.

Men så var det dette med blod på tann. Sent den kvelden - eller rettere sagt; den natta - visste jeg at jeg var på kjøret igjen. Jeg hadde fått litt og nå ville jeg ha mer! Mye mer! Derfor hang jeg neste morgen som en gribb over laptop'en. Alt fra ulike søkemotorer til Google World ble tatt i bruk.

(Smørblomsteng med valmuer, øvelse etter Claude Monet, ca 40 x 50 cm)

Pokker ta! Spania hadde fostret geniale penselsvingere som Velàzquez, Goya, Picasso og Dalì. Det måtte da i det minste finnes ei forretning som solgte maleutstyr ut over det supermarkedene kunne tilby unger i førskolen? 

Endelig fant jeg det. Ei lita forretning i landsbyen Benijòfar og med det beskrivende navnet Picoyas, opplagt en kobling mellom Picasso og Goya. 

(Dekorasjonen jeg på oppfordring malte 
på husveggen til en nabo)

Lyset i mitt liv forlangte å være med. Kanskje hadde hun registrert gryende mental ubalanse og ante heftig galmannskjøring i retning av bestemmelsesstedet? En atferd bare hennes tilstedeværelse eller en bevissthet-slukkende uppercut kunne forhindre, og som den vennlige sjela hun er, forkastet hun uppercut'en og valgte heller å bli med.

Joda, jeg kunne definitivt trenge utstrakt sosial og mental støtte. Og især om det viste seg at Picoyas var stengt på grunn av ferieavvikling, jordskjelv, utbrudd av pest eller andre bagatellmessige ting. 

Hva innehaveren tenkte idet jeg entret forretninga hans, får stå usagt. Jeg merket imidlertid smilet hans og et hevet øyenbryn mens han iakttok fyren som i mange lange sekunder stod midt på gulvet og nytelsesfullt trakk til seg omgivelsene. Rekkene av olje- og akrylfarger, malekniver, den svake eimen av linolje, radene med pensler, bunker av lerret i nær sagt alle størrelser og kvaliteter. Til og med alskens ferniss- og malemedier fikk jeg øye på. Og alt var lindrende, sååååh lindrende. 

I dagene som fulgte malte jeg bl.a. et interessant utseende hus i Los Dolses, en hus som minnet om en hacienda som for mange år siden hadde elsket hemningsløst med synsnervene mine i Cienfuegos på Cuba.

Et annet maleri kom med inspirasjon fra Claude Monet's "Valmue-eng" (1886), men i min variant domineres enga av nordnorske smørblomster. Tror Monet vil tilgi meg det. Hvor enn han er, skjønner han nok at arktiske penselsvingere med male-abstinens er utilregnelige, og kan finne på hva som helst 

 

Malerier fra "Spansk abstinens i + 30 C", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 2015 ©