Minnet om Håja

Håja ("den høye øya") ligger i Tromsø kommune, like vest for Kvaløya og nord om Sommarøy og naboøya Hillesøy. Første gang jeg var der ute der himmelen og havet møtes ute i horisonten, var i min tidlige barndom. En gang på 60-tallet og i selskap med mine foreldre som var innbudt til et bryllup. Det var høysommer og en av min barndoms desidert varmeste dager.

Ettersom foreldrene mine manglet barnevakt ble jeg tatt med. Plassert i baksetet på en karamellgul østtysk Wartburg med plenty tegnesaker; min barndoms sentralstimulerende middel. Et liten glipp på sidevinduene for at poden i baksetet skulle få nok oksygen i varmen. Som mekaniker og ekspert på gass- og el-sveising, var min far alltid nøye på slikt. Omsorg var det aldri mangel på i den gården. 

Fergeleiet til Kvaløya (Foto: Øyvind Holmboe)

Så bar det av sted. Først ferge fra Tromsøya og over til storebroren Kvaløya. Deretter mange mil i en snittfart på 40 - 50 km i timen på ujevne grusveier og uten sikkerhetsseler. Jeg humpet og skvatt rundt på baksetet og produserte nok en del av mine første nonfigurative tegninger. 

Av og til var vi nede i sneglefart, når far manøvrerte bilen gjennom flokker av sauer eller kyr. Hvite ullsekker på stilkebein med tomme blikk og demonstrativ avsky for alt som hette trafikk-kultur. Ofte la de seg bare ned på veien foran bilen. Rett ned. Da måtte foreldrene mine ut med veivende armer for å få dem i bevegelse. 

Kyrne var mer medgjørlige. De la seg ikke ned på veien. Strøk bare sakte forbi bilen med tyggende kjever mens de så inn på meg med sørgmodige, anklagende øyne. Jeg fikk det for meg at de hadde god grunn til det. Jeg hadde jo aldri takket dem for all melka jeg hadde drukket. "Tusen takk", hvisket jeg med munnen inn mot sidevinduet og følte meg ussel. Lovet at jeg aldri mer skulle drikke et glass melk uten å sende disse vennlige dyra en varm tanke.

Mor, far, poden og Wartburg'en

Ut på kvelden nådde vi endelig fram til Brensholmen. Far i skjortermene og mor i blomstrete sommerkjole. Mild sommerbris som bar med seg den friske lukta av hav og tang. En småbåt med påhengsmotor fraktet oss ut til Sommarøya. Det var da jeg fikk se Håja i all sin velde. 

Synet tok meg som noe uvirkelig. Egentlig gjorde vel alt det den kvelden. Håja og den varme solfylte sommerkvelden der havet hadde lagt fra seg sitt blågrønne kostyme og kledt på seg midnattsolas klare, gyllne farger. Varmedisen som lå over havflata og som rullet dørgende sakte inn mot land i usammenhengende dotter. Skjønnhet i smått og i stort.

Selve bryllupet dagen etter og turen tilbake til Tromsø har jeg glemt, men turen ut til Sommarøya står like levende i hukommelsen min i dag. Tanken om at Håja kanskje var Tromsdalstinden som ved et mirakel hadde flyttet seg, og lagt seg til rette der ute i havet.

Andre sanseinntrykk jeg husker like klart, er den friske lukta av storhavet og de trolske skrikene fra havsulene som syntes å komme langt der utefra et sted. Fra et skinnende eventyrlig sted som mennesker bare kunne nå i tankene; og som ville forsvinne straks man prøvde på noe annet.

For meg er det ingen tvil om at noen synsinntrykk i barndommen blir stående i den visuelle og emosjonelle hukommelsen. Så sterkt at de får en aura av skjønnhet og velvære som senere i livet kan hentes fram i tankene. En stille stund med lave skuldre og øynene lukket, og jeg kan se det hele for meg. 

At jeg likevel malte inn Sommarøybrua, som først ble åpnet i 1978, skyldtes nok at jeg ikke ville sette folk på Sommarøy og Hillesøy i en situasjon der de må i båt for å komme seg over til Brensholmen :) 

"Minnet om Håja", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 35 x 70 cm, 2016 ©


PS: Det spesielle utseendet gjør at mange antar at Håja inspirerte arkitekt Jan Inge Hovig da han på 60-tallet tegnet Ishavskatedralen.