Elite-demokratiet og Erik Bye

  

Som alt annet jeg maler, skal også dette motivet tolkes slik du selv oppfatter det, og ikke ut fra hva jeg mener eller mente med det. På samme måte som en person kan tolke en rødfarge som et symbol på kjærlighet, kan en annen tolke rødt som et symbol på fare. Og begge tolkninger er rett.

• Sett fra mitt ståsted ligger mye oppe i dagen i dette motivet. I forgrunnen noen mennesker med noe som synes å være stemmesedler. I bakgrunnen representanter fra det som kan være PR-bransje og selskapseid media. Like bak dem; en stor og nesten usynlig skikkelse. 
  
  Enda lenger bak, store kontorbygninger i silhuett mot en grell solnedgang? Eller kanskje er det lyskastere som skaper det avslørende lyset som treffer den merkelige figuren i midten? Framtida ligger foran oss, sier mange. Kanskje er det derfra det grelle lyset kommer? Det siste jeg malte, var ungen helt nede til høyre i motivet. Han eller hun har et budskap på t-skjorta. Kanskje til oss? 

Mens jeg malte kom jeg til å tenke på en bauta i norsk og internasjonal samfunnsforskning, statsviteren Stein Rokkan. Hans treffende karakteristikk av vestlig demokrati: 

-- "Votes count, but resources decide". Fritt oversatt: "Antall stemmer teller, men det er ressursene / de ressurssterke som bestemmer".

Det er nok derfor jeg smiler oppgitt, hver gang vestlige toppolitikere snakker seg varm og begeistret om denne formen for vestlig demokrati, og om å eksportere den til andre land i verden. Gjerne ved hjelp av systematisk undergraving og militære overfall, slik det f.eks. ble gjort i Irak i 2003 og i Libya i 2011, og med fryktelige resultat målt etter hvilken som helst målestokk.

Løgnene som Norges politiske lederskap gjerne strør om seg og som skal begrunne hvorfor de gjør som de gjør, kommer bl.a. godt til syne i professor Terje Tvedts kronikk av 15.09.2015 og i Aslak Storakers artikkel av 13.10.2016. 

Av og til lurer jeg på om disse nyliberalistiske toppolitikerne og deres allierte i den rike eliten skjønner hva folkestyre / demokrati er for noe. Det virker ikke slik. 

Snarere synes de ute av stand til å innse at politikere i et demokrati skal betjene velgerne og deres interesser. Ikke interessene til et mindretall som ikke har valgt dem og som utgjør kun 1 % av jordas befolkning (Oxfam-rapporten 2016). For er det ikke slik at det stadig går ned med levestandard og opp med skatter til vanlige folk, mens den rike eliten blir stadig rikere og får flere skattekutt?

Takket være disse toppolitikerne kan også den rike eliten og verdens multinasjonale selskaper lett lure seg unna skatt. I alt 7.600.000.000.000 dollar (eller 7.600 milliarder dollar) er i dag gjemt unna i ulike skatteparadis, og av disse finnes et titalls skatteparadis til og med innenfor EUs egne grenser.

Heriblant Luxembourg; hjemlandet til lederen av EU-kommisjonen; Jean-Claude Junker, og der Junker selv hjalp store selskaper til å lure seg unna skatt i andre EU-land. 

Hvis ikke slike forhold er et tegn på samarbeid eller ukultur mellom den rike eliten og EU's toppolitikere, så vet ikke jeg. 

 

Hjernevasket til å akseptere et døende demokrati?

Har vi da demokrati / folkestyre i Europa? . . . Sett fra mitt ståsted ser det ikke ut til det. Snarere synes stadig flere land å likne oligarkier/riksmannstyrer som har stjålet klærne til demokratiet for å lure til seg støtte hos vanlige folk. En praksis som for øvrig lenge har vært tilfelle i USA, og som med EU vokser for hvert år også i Europa. 

Men slike funderinger er jeg nokså alene om, siden partiene bak denne utviklinga er blitt gjenvalgt i de siste 35 - 40 år, også her i Norden. For velgerne synes det altså ikke å spille noen rolle at disse partiene følger en nyliberalistisk politikk som tilgodeser vel en prosent av landet og verdens innbyggere.

Er det kanskje fordi troverdige alternativer mangler? Eller kanskje snarere fordi velgerne stoler på disse partienes budskap; bearbeidet i tenketanker og PR-byrå, og gjentatt til det kjedsommelige i ukritiske medier, ofte eid av de samme elitene?

Kanskje er det slik at mange år med nyliberalistiske hyllingstaler i mediene om "godene" ved deregulering (nedbygging av lover og regler), liberalisering (bl.a. fri flyt over landegrensene) og privatisering (overføring av offentlige oppgaver til private) har gjort oss blind? . . . . Har gjort oss blind for at keiseren er uten klær? . . . . . 

Ute av stand til å innse at deregulering også øker de juridiske gråsonene og dermed også kriminaliteten både i og utenfor arbeidslivet. Blind for at liberalisering også øker bl.a. menneskesmugling og terroristers muligheter til å reise fritt i Europa, og at privatisering bl.a. slipper til økonomiske forbrytere og multinasjonale konserner som lurer seg unna skatt i skatteparadis? . . . Jo, takk, vi vil gjerne ha folks skattepenger, men vil selv ikke betale skatt.

Er vi blitt så pass hjernevasket av år med nyliberalistisk propaganda at vi ikke er i stand til å oppdage alle skadene som dagens politiske elite og deres nyliberalistiske politikk påfører samfunnene i Europa?

Vel, vel. Når folk en gang i framtida avvikler dette skakkjørte elite- eller liksom-demokratiet, slik de kanskje(!) har begynt med i Spania, håper jeg inderlig at de låser og bolter døra forsvarlig bak seg. 

Verken mennesker eller natur tåler mer av denne sorten elite- og grådighetsdemokrati  . . . . Et liksom-demokrati som jeg tror journalisten, kunstneren og vår store humanist, Erik Bye, ville omtalt som et ekte "dill-ball demokrati". . . 

"Elite-demokratiet", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 61 x 50 cm, 2015 © (i serien Europeisk dystopi)


Etterord: Legger i ettertid Noralv Veggelands artikkel i Dagsavisen av 13.11.2017 "Er vi blitt udemokratiske?"