Det virket som de holdt hverandre om skuldrene der de danset seg fram over havflata. Alle med kurs mot sør. Mot våren. . . . . . Eller kanskje var det kong Vinter som lot seg bedagelig blåse mot sør mens hendene hans dinglet bedagelig over havflata. Makelig på vei mot sør, i trygg forvissning om at han hadde utført en god jobb denne vinteren?
Eller kanskje var snøbygene vinterens siste, store, hvite seil som seilte mot våren og sola i sør? . . . og mot sin egen undergang? . . . . . Ja, man kan jo bli lyrisk av mindre ;)
Tror jeg likevel overlater resten av den lyriske fornemmelsen til Rolf Jacobsen og hans dikt "Marine" fra 1935. Ha en fin påske.
Min rute var åpen og natten slo inn
med fuktige bølger av duft og vind.
Midt gjennem midtnattens trekk fra syd
trengte en langsom og hemmelig lyd.
Blidt som en latter i verdens støi,
en luftning av knirkende, fuktig tøi.
På himmelens kvadrat over gårdsrummets spjeld
stod tegnet en flyktende, blek pastell:
Storvask til tørk. Klokken er tre.
Måneskinn over et land av sne.
I timen da verden har lagt seg til ro
hender det mangt som du ikke vil tro.
Nu kommer et sus over gårdsrummets brønn
av seil som blev fylt under vindens drønn.
Og stille, med hundrede liv ombord
løses vi ut av den sovende jord.
Over et hav av cement og tegl
suges vi med av de bredfulle seil
"Snøbygedans i mars", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 35 x 79 cm, 2016 ©
1 kommentar:
I was just seeking this information for a while. After six
hours of continuous Googleing, finally I got it in your
blog. I wonder what is the lack of Google strategy
that do not rank this type of informative web sites in top
of the list. Usually the top sites are full of garbage.
Legg inn en kommentar