Gryende vår

Alle som skaper noe innen f.eks. musikk, poesi eller bildeuttrykk, vet at hva man opplever og tenker ofte kan virke sterkt inn på det man skaper.   

Bakgrunnen

23. mai la jeg to malerier ut på bloggen. Begge var malt i februar og ment som illustrasjoner til en tekst om en udemokratisk interessegruppe -- det militærindustrielle komplekset (MIC) -- som er så mektig at de kan få topp-politikerne til å gå til krig mot andre land. Dette er ingen luftig konspirasjonsteori, men et faktum som lar seg dokumentere. Deriblant i Guatemala i 1954, Chile i 1973 og Irak i 2003 for å ta noen få eksempler.

Etter å ha dukket ned i et slik dystert tema, fortonte virkeligheten seg som temmelig mørk. Tanken på at demokratiet i USA, verdens største krigsmakt, for lengst var blitt kapret av sterke økonomiske interesser, hadde fått ny næring. Det ga dystre framtidsbilder.

Balansen mellom lys og mørke

"Gryende vår" ble malt før 17. mai i år, og på et tidspunkt da teksten jeg la ut 23. mai, ennå tumlet uferdig rundt i tankene. Motivet til "Gryende vår" fant jeg en kjølig søndag formiddag med vind, duskregn og et noe blekt sollys som kom og gikk. Det stadig skiftende lyset gjorde at også skygger og farger skiftet. På sett og vis fikk det meg til å se naturen gjennom impresjonistiske brilleglass. 

Dette motivet kom jeg over noen steinkast sør om Varden på Tromsøya. Noen trær som vokste på en underlig måte, og som kunne gjøres mer spennende sett fra den rette vinkelen. Trærne stod i en skjermet fordypning i terrenget som bidro til at våren var kommet noe lenger her enn utenfor.

Brått fikk jeg følelsen av å bli hentet tilbake til min barndoms eventyrskog. En skog full av skygger og lys. Svulmende av lyder, lukter og farger, og ikke minst; spennende skatter og underjordiske slott som man kunne finne fram til, hvis man bare kunne den hemmelige besvergelsen eller trykket på rett plass på et gammelt tre eller en stor knaus. 

Dessverre fant jeg aldri den rette plassen eller den rette besvergelsen, men i tankene opplevde jeg likevel alt den gangen. Det er denne fantastiske egenskapen som barn har, og som blir mindre etter hvert som vi lærer oss å skille skarpt mellom virkelighet og fantasi. Mellom fornuft og følelser. Mellom viten og antakelser.  

Da jeg kom hjem etter turen, kikket jeg på fotoene og tegnet ei røff skisse der jeg omplasserte noen trær, og kom fram til en bilde-komposisjonen jeg var fornøyd med. Joda -- det var nok slik eventyrskogen min så ut, en gang tidlig i mai for lenge siden. Litt mørk og skummel, og litt lys og trygg på en og samme tid. 

Eventyrskogen 

Barndommens eventyrskog er kanskje ikke så ulik livet? Det gir både lys og mørke, og begge deler er like viktige og må tas vare på? Ser vi bare det mørke og problematiske, kan vi lett bli overkritiske og forsure vårt eget og andres liv. Det meste blir da sett gjennom "mørke brilleglass" og vi kan i verste fall ende opp i depresjon. Hvis vi på den andre sida bare ser det lyse og uproblematiske, fordufter vår naturlige kritiske sans og vi kan lett bli virkelighetsfjerne, overflatiske og selvforherligende?  

Finne balansen mellom lys og mørke? Alt for mye lys gjør at man blendes og ikke ser noe. For mye mørke vil også føre til det samme. Det gjelder derfor å finne balansen mellom de to. Gjorde man det, fant man også harmoni? Kanskje var det nettopp det som gjorde barndommens eventyrskog så god og tiltrekkende? Den rette balansen mellom lys og mørke, mellom det trygge og det skumle?

Maleriet "Gryende vår i eventyrskogen" ble på den måten ikke bare et maleri over en gryende vår, men også en påminnelse om viktigheten av balanse. Uten den står vi i fare for å falle enten i den mørke eller den lyse "grøfta". Det gjelder å holde seg midt på vegen siden det gir det beste utgangspunktet til å forstå virkeligheten.


"Gryende vår i eventyrskogen", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 40 x 50 cm, 2018 ©