Vi har mange navn på det. Floing, styrtregn, skybrudd, pøsregn, fossregn. Slik det pleier, tok det slutt etter bare få minutter. Lufta ble straks varmere, men uten å miste sin nyvunne friskhet. Alt var vått. Fargene mer intense. Stien gjørmet og småglatt. Vann i alle søkk og ujevnheter. En stor vanndam hadde dannet seg ved siden av stien.
Det surklet under støvlene der jeg gikk. Sola kom fram og med solvarmen kom også en moden duft fra jord, blomster og andre vekster. Småfuglene sang igjen. I slike stunder er det en fryd å være menneske, tenkte jeg.
Da jeg malte dette motivet for en måned siden, prøvde jeg å mane fram denne natur-opplevelsen fra Senja for mange år siden. Det er merkelig hvordan ting man har opplevd for lenge siden lar seg vekke til live med farger, valører og pensler. Opplevelsen fra den gangen ble med ett mer nær og klar. Det var som å reise tilbake i tid. Og følelsene var de samme, i alle fall slik jeg husker dem.
Det er i slike stunder jeg litt eplekjekt koser meg over formuleringen til kunstpedagogen og landskapsmaleren John F. Carlson (1874 - 1947)
- Et maleri er et kunstverk, ikke fordi det er "moderne", og heller ikke fordi det er "gammelt", men i den grad det er et oppriktig uttrykk for menneskelige følelser.
"Etter styrtregnet", Jan R. Iversen, akryl på lerret 40 x 50 cm, 2023 ©
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar