4. juli 2023

Glem vindmøllene! (Et essay)



Det ble mye fliring under arbeidet med dette maleriet. Noen sukk ble det også. Historia er som følger. Har jeg ikke noe å male, hender det jeg maler et selvportrett for å holde malehåndverket ved like. Et forsøk på å leve opp til Picassos prinsipp:

  • Aldri en dag uten et penselstrøk!

Denne gangen hadde jeg knapt risset opp portrettet før jeg omarbeidet det. Ergerlig som jeg er på det meste av norsk og europeisk politikk, og rik på skuffelser over å se utviklinga gå i farlige retninger, var jeg kommet i det sjølironiske hjørnet. Derfor ville jeg male meg selv som Don Quijote. Som "ridderen av det bedrøvelige åsyn", en romanfigur skapt av Miguel de Cervantes Saavedra på 16-hundretallet. 

"Don Quijote i sitt bibliotek", Gustave Dorè
Don Quijote har forlest seg på eventyrlige ridderromaner, fulle av skumle trollmenn og hekser, fryktløse riddere, onde kjemper og fortvilte prinsesser.

Han ser rundt seg og innser at verden er råtten. De svake utnyttes og føres bak lyset, og de mektige og rike tar seg skamløst til rette. Hykleri, løgn og dobbeltmoral florerer (Høres kjent ut også i vår tid?) Don Quijote føler derfor motivasjonen vokse i seg. Han vil ta opp ridderkallet! Dra ut og kjempe for en bedre verden.

Problemet er at entusiasten Don Quijote ikke bare lever i den virkelige verden, men også i en verden sterkt fargelagt av alt han har lest i de eventyrlige og absurde ridder-romanene som fyller biblioteket hans.

Vindmøllene i Consuegra, La Mancha. Foto: Jan R
Derfor angriper han en saueflokk fordi han oppfatter den som en hær av stridslystne riddere. Videre går han løs på vindmøller (trolig ved Consuegra) fordi han tar dem for å være ondsinnede kjemper.

Han forklarer det med at kjempene bare ser ut som vindmøller. I virkeligheten er de kjemper som står i ledtog med trollmenn som manipuler og fordreier de fleste menneskers synssans. Men ikke synssansen til Don Quijote. Han lar seg ikke lure av trollmennene. Derfor sporer han sin Rosinante, angriper og blir slått av hesten av vindmøllebladene.

Og slik fortsetter han å bli slått i bakken gjennom hele Cervantes lange roman, likegyldig av om det er vindmøller, tukthusfanger, hestepassere, muldyrdrivere eller sauegjetere som står bak.  
 

Quijote - en tåpelig fjott? 

Følgelig er det lett å avskrive Don Quijote som en skrulling. En utopist. En tåpelig fjott som lever i sine illusjoners verden. 1800-tallets store tyske poet, Heinrich Heine, hadde derfor sitt på det tørre, når han beskrev Don Quijote som den største satire over den menneskelige begeistring og entusiasme.

"Angrepet på vindmøllene", G.Dorè
Slik sett følte jeg det som berettiget å male meg selv som Don Quijote. Og jeg kan gjerne ta med meg også andre Quijoter av begge kjønn i den sammenhengen. Vi har tapt de aller fleste slagene vi har deltatt i.
Med unntak av EU-kampen i 1974 og 1992, har vi Quijoter entusiastisk gått i strid mot storting og vekslende regjeringer og blitt slått i bakken. Gang på gang. Det være seg stortingsflertallets beslutninger om å støtte USAs mange kriger, knytte Norge til EUs ACER, åpne for våpeneksport til land i krig, tillate utenlandsk styrte militærbaser i Norge i fredstid, ødelegge store naturarealer samt undergrave samiske næringer med vindturbiner, osv. Vi Quijoter har tapt og tapt og tapt . . . . . . og endt opp i støvet med skrubbsår, mentale ribbeinsbrudd, hjernerystelser og kjeften full av jord. 

Men stopp en halv! Riktignok har vi "tapt mange slag", men på den andre sida ender den politiske eliten i Norge og i Europa ofte opp med å "tape selve krigen".

Den politiske eliten -  tåpelige fjotter? 

Det som liksom skulle være rasjonelle beslutninger og forbedre en vanskelig situasjon, ender i deres hender ofte ikke som en suksess, men snarere som katastrofer, tragedier og idiotiske feiltrinn. Her er et par eksempler:

1) Ødeleggelsen av Libya som Norge og Nato stod bak i 2011, endte med å skape et paradis for fanatiske jihadister samt menneskesmuglere som sender flyktninger over Middelhavet. Hva dette har kostet og fortsatt koster i liv og ressurser, er ingen av Libyas ødeleggere villige til å gå inn på. Tvert om fortsetter blant annet Erna Solberg og Jens Stoltenberg å skjønnmale sine egne ugjerninger. 

For ikke å snakke om 20 års meningsløs krig i Afghanistan med ufattelige kostnader såvel menneskelig som økonomisk og materielt. Og hva med raseringa av infrastruktur og sivilsamfunn i Syria som Norge fortsatt bidrar til gjennom ulike sanksjoner? Sanksjoner som fortsatt sender flyktninger til havs.
Skal disse tragediene liksom også forestille seire? Triumfer? Altså gode resultater som viser at vi Quijoter er de som farer med tåpelige illusjoner?

2) Stortingsflertallets tilslutning til ACER og utbygging av kabler til kontinentet har gitt og gir fortsatt økte strømpriser, svekker vanlige husholdninger og undergraver deler av norsk næringsliv. Selv om de nyliberalistiske partiene (Arbeiderpartiet, Høyre, FrP, Venstre og MDG) som stod bak tilslutninga, fortsatt ikke kvier seg for å omskrive virkeligheten og skamløst føre folk bak lyset, har skepsisen til dem vokst.
 
 
 
Er den politiske elitens primære mål å stå til tjeneste for EU? Hvem står
da til tjeneste for Norges interesser, og oss som bygger og bor her?

Den nyliberale politiske eliten har i mange år framstått mer som EUs agenter i Norge, enn som våre fremste tillitsvalgte som skal ivareta våre og Norges interesser. 

 

I hendene på politiske fjotter blir framtida dyster?

Kommer flere slike samfunnsundergravende prosjekter fra disse svikefulle partiene som bl.a. ACER og deltakelse i nye kriger, vil ikke bare tilliten til dem, men også til kommende stortingsflertall og regjeringer bli skadelidende.

I disse dager ser vi tydelig hva slik politikk har ført til i Frankrike der det ene opprøret har avløst det andre gjennom et par tiår, ettersom både blå og røde regjeringer har vært tilhengere av nyliberalistisk ideologi. I Sverige -- et av nyliberalismens og postmodernismens foregangsland i Europa -- er skyte-episoder på gata nærmest blitt en daglig foreteelse. 

Også i andre land i Europa (bla. Nederland, Belgia og Tyskland) ulmer det i befolkninga etter flere tiår med nyliberalistisk politikk og dens satsing på deregulering, liberalisering, privatisering og "fri flyt" over landegrensene. 

"President Macron betrakter sine suksesser". Ukjent kunstner
Resultatene av denne politikken er bl.a. større sosiale og økonomiske ulikheter, større ulikhet mellom sentrum og distrikter, hyppige nedskjæringer på folks velferd, mer flat eller indirekte beskatning (som rammer hardest folk med lave inntekter) samt undergraving av demokratiet på nasjonalt nivå.

I sistnevnte sammenheng blir f.eks. hundrevis av EU-lover årlig iverksatt i Norge uten å bli behandlet av Stortinget, som grunnloven har utpekt til Norges lovgivende forsamling. Det later altså til at den ikke-folkevalgte EU-kommisjonen i Brussel og EU-byråkratiet der, har overtatt som den lovgivende forsamlinga i landene i Europa, inklusive Norge som ikke engang formelt er medlem av EU.

Skal et Europa med disse paradoksale utviklingstrekkene, et Europa med gryende og faktiske folke-opprør, liksom forestille en suksess? Noe å hige etter for oss eller politiske partier som vi velger å stemme på ved stortingsvalgene? Skal vi bare si: Flott - fortsett på samme måte som i de siste 40 åra? 

Selvsagt ikke. Derfor er det kanskje ikke vi Quijoter som er de tåpelige fjottene, men snarere denne nyliberalistiske og samfunnsødeleggende politiske eliten som vi Quijoter stadig er i tottene på?
En europeisk og amerikansk elite (eller kanskje vi skal si trollmenn og hekser) som ved hjelp av de store mediene "fortryller synet" til folk, slik at man manipuleres til å tro at tragedier og katastrofer egentlig er framskritt og suksesser?

-- Libya - å du himla tid for en fenomenal suksess! Vi angrer ikke en dag! For ikke å snakke om ACER og import av dyrere strømpriser - en ren velsignelse for Norges land og folk! Husk å stemme på nyliberalistiske AP, Høyre, FrP, Venstre og MDG ved neste stortingsvalg. La oss skape flere tragedier og ta enda flere samfunnskadelige beslutninger! Hurra! Hurra!

 

Men tida jobber for Quijotene?

Ærlig talt synes jeg ovennevnte forståelse av hvem som er de største fjottene, ligger nærmest sannheten. Vi Quijoter kan selvsagt være både fjottete, irrasjonelle og stupide, men målt opp mot den nyliberalistiske politiske eliten i Norge, Europa og USA!? Målt opp mot dem? Å du himla tid! Hva gir du meg? Der blir vi som småspurver i dans med elefanter og flodhester. 
I så fall er fjotthets-stemplet plassert på de riktige aktørene. Og det er vel og bra, ettersom vi Quijoter ikke akter å gi oss. Opp mot Heinrich Heines karakteristikk av Don Quijote som tragikomisk, setter vi forfatteren Ivan Turgenev som skrev at verden ville gått fullstendig av hengslene, hadde det ikke vært for at noen gikk i Don Quijotes fotspor.
Med en politisk elite i Europa (og USA) som stadig blir mer nyliberalistisk ensrettet og fanatisk, stadig mindre demokratisk innstilt og som på statsnivå opptrer mer og mer som folkets herrer (og ikke som folkets tjenere), vokser vel både antallet Quijoter og behovet for dem?

Vi får tro det. For da jobber tida for oss. Er vel derfor vi oppjult og forslått fortsetter å børste støvet av oss, plastre våre sår, kravle opp på hestene og heve lansene på ny. Men i økt grad bør vi nå rope som våre Quijote-kolleger nede på kontinentet, blant annet de "gule vestene" i Frankrike og gårdbrukerne i Nederland: 

-- Glem de dumme vindmøllene! Ta heller nyliberalistene - disse heksene og trollmennene som stadig prøver å fordreie synssansen vår, og som påfører oss og verden tragedie etter tragedie!

Ønsker alle som følger bloggen en god og nyliberalist-fri sommer 😉


"Selvportrett med Mambrinos hjelm", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 46 x 38 cm, 2023 



Referanser og relevante bøker ifm. "Glem vindmøllene!" :



Etiketter: , , , , ,

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom)