Gjøgleren og makta

I perioden 15. april til 13. mai ble Dario Fo's "Mistero Buffo" (Morsomt mysterium) framført på Hålogaland teater i Tromsø. Å du himla tid førr ei framføring! Scenen i delvis mørke, en skuespiller, en krakk, et håndkle, ei vannflaske og ingen kostymeskifter.

I løpet av forestillinga gled mimikkens store mester, Kristian Figenschow, inn og ut av et tjuetalls ulike roller. Kroppsspråk, tonefall og alskens dialekter ble tatt i bruk for å male fram ulike personer, situasjoner, historier og skjebner.

Slike forestillinger blir gjerne sittende i min hukommelse i lang tid etterpå. Ikke bare fordi det var tankevekkende historier og stor skuespillerkunst. I tillegg opplevde jeg "Mistero Buffo" som både komedie og tragedie, og som svært relevant for vår egen samtid. Slik er det med stor kunst. Den er tidløs. 

I sentrum for alle historiene står gjøgleren eller narren som framfører dem. En figur som i middelalderen kunne framføre berettiget kritikk av de mektige, og likevel slippe unna med det. Han var jo bare en narr, og dermed ikke noe å høre på. Det sa både adel og geistlighet. Men folket lyttet gjerne og innså at gjøglerne ofte tolket virkeligheten på mer sannferdig måte enn de mektige.

Scenekunsten har mye å lære oss

Det er mye god visdom i scenekunsten. Uansett om vi ler eller gråter kan vi lære mye, både om oss selv og om verden. I tenårene fordypet vi oss i Henrik Ibsens nasjonale epos, Peer Gynt. Med hjelp av Tromsø Gymnas sin gudbenådede pedagog og norsklærer, Arvid Sundstrøm, tok vi til oss det han mente var Ibsens innsikt i "den prinsippløse norske folkesjela".

"Gå utenom" sa bøygen til Peer Gynt. Vik unna det vanskelige. Tilpass deg. Ikke tenk om det er rett eller galt. Tilpass deg de mektiges oppfatninger. Gå med strømmen. Velg minste motstands vei. Vær gjerne hyklerisk, servil og løgnaktig. Svik dine egne meninger hvis du tjener på det. Tilpass deg!

"Jens Bjørneboe", Jan R. Iversen 2013

Jens Bjørneboes dikt "10 bud til en ung mann som vil frem i verden" koblet med hva jeg senere i yrkeslivet observerte i politikk og samfunn (ofte på nært hold!), gjorde Ibsens syn på oss nordmenn stadig mer treffende. Vi nordmenn var ikke "hel ved" på hans tid. Sett fra mitt personlige ståsted, synes vi bare å ha blitt verre med med tida. Mye verre.

Skamløst deler vi ut Nobels fredspris, men er på andreplass som det mest krigerske land i verden. Vi lovpriser FN-traktaten, men er blant de første til å delta i overfall og kriger mot andre land som ikke har gjort Norge noe som helst. Blant annet bombet vi fram regimeskifte i Libya i 2011, uten støtte i FN (regimeskifte inngikk ikke i FN-mandatet) og med sterk kritikk fra Organisasjonen for Afrikansk Enhet. Dermed brøt vi folkeretten som vi og vår politiske elite elsker å framstå som verdens største forsvarere av. 

Vi støtter prinsippene i FN-traktaten, men forsvarer samtidig iherdig USAs unipolare dominans eller verdensorden. En "orden" som gang på gang har brutt med FN-paktens krav om ikke-intervensjon i andre lands interne anliggende. En "orden" som truer, sanksjonerer, beslaglegger verdier, okkuperer, propaganderer og finansierer statskupp (herunder "farge-revolusjoner") i land som ikke underkaster seg USA's interesser.

Uansett hvor frastøtende tanken er, kommer jeg sjeldent utenom den. Tanken på at Norge i de siste 30 - 40 årene på statsnivå(!) er blitt et moralsk motbydelig land. Vi vasser til knes i dobbeltmoral og skamløs hykleri, og det verste av alt er at de færreste av oss later til å bry oss om det. Det samme gjelder norske massemedier. Vi nordmenn er blitt som "frosken som blir kokt uten selv å innse det".

Men hva i huleste har alt dette å gjøre med Dario Fo's "Mistero Buffo"?

Ikke annet enn at teaterstykket og Figenschows glitrende framføring, ble for meg personlig ei kraftig påminning om hvor lett vi har for "å sovne av". Hvor lett vi har for å ta makthavernes syn på virkeligheten som den eneste rette og sanne. Er vi blitt så hjernevasket at vi helt automatisk ser på Norge og oss selv som ufeilbarlige i all utenrikspolitikk? Lar vi oss stadig manipulere av makthavere uten selv å innse det?

Ja, vil jeg selv svare -- og nettopp derfor trenger vi gjøglere som kan brette ut sannheten for oss. Så berettiget tvil i oss. "Gjøglere" som kan avsløre både maktas råttenskap og vår egen dumskap, sløvhet og feighet. Med den massive påvirkningskraften som dagens mektige har i de store mediene, har det aldri vært mer behov for "gjøglerne" i kunsten, i mediene og i politikken!

Uten dem vil vi bare bli enda mer ensrettet, sneversynt og mentalt lam. 

 

"Gjøgleren og makta", Jan R. Iversen, akryl på lerret 61 x 50 cm, 2023 ©