9. apr. 2013

Bjørneboe eller Thatcher


Storbritannias statsminister fra 1979 til 1990, Margaret Thatcher, er død. I sin regjeringstid utmerket hun seg ved å nedbygge den engelske velferdsstaten og innføre normen om at "de fattige har seg selv å takke for at de er fattige". 

Hun var med andre ord tilhenger av samme kyniske idealer som Ebenezer Scrooge i novellen "En julefortelling" av Charles Dickens fra 1843. Hun sørget også for at Chiles blodige diktator, Augusto Pinochet, ikke ble stilt for retten i Spania i 1998. Men hennes desidert største bragd er likevel hennes demokrati- og samfunnsnedbrytende innsats. På de områdene var hun en suveren ener.

Nei til fellesskap og demokrati 

Thatcher ble den første europeiske topp-politiker som nektet å bygge fellesskapet / velferdssamfunnet slik alle politikere etter 1945 hadde vært enige om. Thatcher ville det motsatte. Hovedargumentet hennes: "There's no such thing as society" -- underforstått: det finnes bare individer og de får klare seg selv -- synliggjør hennes grunnleggende forakt for velferdsstaten til fordel for "jungelens lov", også kjent som den sterkestes rett.

Sammen med sin amerikanske meningsfelle og ideologiske kollega, skuespilleren og presidenten Ronald Reagan, la hun derfor på 1980-tallet opp til en massiv overføring av makt fra demokratiske, folkevalgte organer (parlamenter og regjeringer) til markeder, private selskaper og rike investorer. Nå kunne private spekulanter og forretningsfolk for en billig penge få kjøpt offentlig eiendom og virksomhet (vannverk, sykehus, tog, etc.) som skattebetalerne møysommelig hadde bygd opp gjennom årtier.  

Demokratisk valgte politikere skulle bestemme mye mindre, og markeder og multinasjonale konsern (en naturlig konsekvens siden de er sterkere i markedet enn småbedrifter) tilsvarende mer. Kort sagt; mindre makt til demokrati og folkevalgte, og mer makt til et mindretall av superrike som ikke var valgt av noen, og som derfor heller ikke stod ansvarlig overfor andre enn sin egen bunnlinje / fortjeneste. Den umettelige grådigheten, som til da hadde vært et kjennetegn ved USA, ble nå sluppet løs på befolkning og natur også i Europa.

En arv av korrupsjon og oppløsning 

Et resultat av omleggingene som Thatcher og Reagan la opp til, er at det i dag knapt finnes sjølstendige butikker, bare gigantiske kjeder. Et annet er de destruktive resultatene av at bank- og finansnæringa ble gitt frie tøyler. De skulle i størst mulig grad å styre seg selv med minst mulig kontroll og grensesetting fra offentlige, folkevalgte nivå. Bukken skulle med andre ord passe havresekken. 

Da den samme bank- og finansnæringa hadde spekulert seg til konkursens rand og samtidig begått utallige lovbrudd, slik oppstarten av finanskrisa i 2007 avslørte, kom selvsagt Europas toppolitikere dem i møte ved å tømme statskassene og stikke folks skattepenger i lommene på dem. Det grådige bank- og finanssektoren skulle bare fortsette som før. 

Denne flukten bort fra demokratisk, politisk styring og favorisering av den økonomiske makta i samfunnet, videreføres i dag av både borgerlige og sosialdemokratiske partier i Europa. Det er også en viktig grunn til at dagens virkelige makthavere ikke lenger sitter i landenes folkevalgte forsamlinger, men i gigantiske, multinasjonale konsern og i internasjonal bank- og finansnæring. Gjennom gradvis å bygge ned velferdsordninger, redusere skattleggingen av de rikeste i samfunnet og selge offentlig eiendom på billigsalg, har også disse partigrupperingene svekket både solidariteten og tilliten i samfunnsmaskineriet, samtidig som de har skapt en ny underklasse i Europa. 

Liten forskjell mellom høyresida og sosialdemokratiet 

Det er bare å minne om den sosialdemokratiske Gerhard Schröder-regjerninga som gjennom Hartz-reformene i 2005 svekket de arbeidsløses rettigheter så kraftig at de i dag må arbeide for en lønn de ikke kan leve av. En politikk som selvsagt blir videreført og av den nåværende borgerlige regjeringen i Tyskland. 

Når slike ting skjer i land etter land, øker også avstanden mellom rik og fattig samtidig som de samme toppolitikerne favoriserer en liten styrtrik elite av investorer og næringslivsfolk. Folk som årlig unndrar tusen milliarder Euro fra beskatning i fullt lovlige(!) skatteparadis som Sveits, Kypros, Jersey og Guernsey, Cayman Islands, Luxembourg, Monaco, m.fl. Mer om det korrupte samrøret mellom Europas toppolitikere og superrike, finnes i bøkene til bl.a. Eva Joly.

Ved å tømme statskassene på 2000-tallet for å finansiere tapene til ei spekulativ bank- og finansnæring, som både europeisk høyreside og sosialdemokrati har degget for siden 1980-tallet, har begge partigrupperinger kjørt mange land til økonomisk ruin; uavhengig av hvem som har sittet i regjering. Et resultat er at mange i Europa med rette oppfatter disse partiene å være i lomma på de superrike elitene.

For velgere som innser dette, står valget derfor ofte mellom å være sofavelger og politisk passiv, eller å slutte seg til religiøse eller politiske ekstremister. Det uhyggelige er at begge alternativene er nesten like skremmende sett i et demokratisk perspektiv.

Ja, vi har sannelig mye å takke Thatcher for; en av de to grunnleggerne av denne politikken.  

Thatcher og Reagans arv

I dag er både Thatcher og Reagan døde, men arven etter dem og deres ideologiske presteskap, økonomene Friedman og Hayek, lever i beste velgående og forvaltes også av tunge multinasjonale institusjoner som IMF, Verdensbanken, WTO, EU, NAFTAASEAN, m.fl. og av nesten alle regjeringer i verden med unntak av noen få i Latin-Amerika. 

I skyggene sitter trolig et voksende antall europeiske politikere, skremt over uhyret de selv har vært med på å skape da de valgte å gå i Thatchers og Reagans fotspor. Men til tross for det, dukker de stadig opp i media og framfører sin paradoksale og nesten slavebundne hyllest til nyliberalismen / klassisk markedsliberalisme

Kanskje var det dette paradokset som fikk Dagsrevyen 8. april til å erklære at Thatcher etter sin død "hylles av så vel motstandere som tilhengere" ?  . . . . . . Selv er jeg overbevist om at ingen motstander med politisk integritet, ville finne på å hylle Thatcher. Forstod virkelig ikke journalistene i NRK noe så elementært? 

Men Dagsrevy-innslaget fikk meg opp av sofaen. Innskytelsen jeg hadde fått, måtte ned på et lerret. Men min hyllest skulle ikke gå til feige politikere, snøblinde journalister eller samfunns- og demokratiødeleggeren Margaret "Scrooge" Thatcher, men til en desillusjonert dikter, Jens Bjørneboe (1920 - 1976), og inspirert av hans dikt: "Hør hvor det lyves"


Hør hvor det lyves i bøker og blader,
hør hvor det knitrer av løgn i papir!
Løgnen skal såes i spalter og rader,
dét er et jordbruk som lønner og gir!

Løgnen skal vokse seg fruktbar og frodig
over en verden som skjelver av skrekk.

Herre min Gud, hvor papir er tålmodig
- under sin skjendsel av sverte og blekk!



"Aktuell hyllest til Jens Bjørneboe", Jan R. Iversen, akryl på plate, 35 x 27 cm, 2013 © 
Eies av Ann Karin Lindseth

  

2 kommentarer:

Erling Grape sa...

Jeg tok meg den frihet å benytte en kopi av bildet ditt her, http://www.verdidebatt.no/debatt/post11649390.zrm

Som det ofte sies, det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse.

Jan R. Iversen sa...

Helt i orden, Erling, så lenge som referanse oppgis slik du gjør :)