Tromsøspor

I fjor høst passerte jeg statuen til polarhelten Roald Amundsen på Prostneset i Tromsø. I snøslapset rundt statuen gikk mange fotspor; små og store, og i alle retninger. Noen oppover mot Storgata, andre ned mot havna, noen mot "Amundsenbygget" og atter andre mot Nordnorsk kunstmuseum. Spor i våt snø, tenkte jeg. Snart smelter de inn i underlaget og blir borte.

Amundsen-statuen ble støpt i solid bronse i 1937 for at ettertida ikke skulle glemme hans bragder. På den måten setter han spor etter seg den dag i dag.

Jeg kikket ned igjen på fotsporene i snøslapset. Det gikk opp for meg at de som hadde etterlatt seg dem, heller ikke ville bli glemt. I vår digitale tidsalder "støpes" vi av hverandre, samtidig som vi selv også "støper" våre egne digitale spor, uansett bragder. 

Et godt eksempel er "Gamle Tromsø" på Facebook der til og med mennesker som ikke lenger er blant oss, blir levende i våre tanker gjennom foto og skrift. Alt fra byens store menn og kvinner til fortidas "småfolk" som for eksempel byoriginalene Skinnhilmar og Lus Lars. Dermed ble ideen til dette maleriet født.  

Amundsen på sin sokkel med ansiktet mot oss og Lus Lars til fots med ryggen mot oss . . . . Men begge er her ennå. Kanskje kunne maleriet like gjerne hett: "Lus Lars er også blant oss". Slike ting er koselig å tenke på, så koselig at jeg omgjorde den sure høstlige ettermiddagen til en sommerdag på maleriet. Men ettersom mange av byoriginalene nok kunne slite både med ene og det andre, var det ikke nødvendigvis sommer på deres veier selv om sola skinte og gresset og trærne var grønne

  

"Tromsøspor", Jan R. Iversen, akryl på plate, 31 x 23 cm, 2013 ©