Rijksmuseum "i de vrengte paraplyers by"

I slutten av mars og begynnelsen av april 2015 tilbrakte jeg og Vera ei utvidet uke i Amsterdam sammen med gode venner fra Skanderborg i Danmark. Bortsett fra å besøke gallerier og museer, hadde vi sett fram til å kose oss i vårsola på diverse utendørsrestauranter.

Kunstopplevelsen overgikk all forventing, men vårsol og varmt vær måtte vi se langt etter. Slike stimuli fra værgudene ble stort sett borte i stiv kuling og vannrett regn fra Nordsjøen. De hyppigste utendørsdekorasjonene var derfor ikke tulipaner, men vrengte paraplyer i byens parker og søppelstativ.

Men hva så! Hvem skulle bry seg om slikt i en av Europas beste byer for bildende kunst? ;) 

Fantastiske Rijksmuseum

Samlingen til Rijksmuseum består av ca. en million gjenstander innen kunst, håndverk og historie, fordelt på 3,5 etasjer og hentet fra 1200-tallet og fram til år 2000. Av disse skulle ca. 8000 gjenstander være utstilt da vi besøkte museet. Alt fra "krushoinna" (dvs. pynteobjekter i porselen) til dukkehus, modeller av seilskip, historiske moter og til verdensberømte malerier som f.eks. "Nattevakten" av Rembrandt. For meg personlig var samlingens over 2000 malerier, bl.a. fra 1600-tallets nederlandske gullalder, mest forlokkende.

Det ble vel 2,5 dager på meg på Rijksmuseum. Koselig, inspirerende og berikende fra start til slutt. Det lar seg imidlertid ikke gjøre i dette blogginnlegget å få med alt jeg "falt i staver over". Jeg skal imidlertid nevne noen høydepunkter.

"Æresgalleriet" med alkover og "Nattevakten" i rommet som avslutter korridoren

"Æresgalleriet" ligger i 2. etasje og er en bred og lang korridor der Rembrandts "Nattevakten" pryder rommet og veggen i enden av korridoren. Langs korridoren finnes seks store alkover, reservert for malere fra barokken og den nederlandske gullalderen. Over hver alkove finnes våpenskjoldene til Nederlands 11 fylker eller regioner. 

I alkovene finner man malerier av store mestere; bl.a. Frans Hals (1582 - 1666), Athonis van Dyck (1599 - 1641), Johannes Vermeer (1632 - 75), Jan Steen (1626 - 79), Rembrandt (1606 - 69) og Jacob van Ruysdael (1628 - 82). 

I alkovene og ellers rundt på museet fant jeg også malerier av bl.a. humoristen og "stamkneipe-maleren" Adriaen Brouwer (1605 - 38), interiør- og situasjons-maleren Pieter de Hooch (1629 - 84), portrettmaleren Jan de Baen (1633 - 1702), kirkeinteriør-malerne Emanuel de Witte (1617 - 92) og Pieter J. Saenredam (1597 - 1665), stilleben-mesteren Willem Claeszoon Heda (1593 - 1680), landskapsmaleren Meindert Hobbema (1638 - 1709) og høyrenessanse-maleren Cornelisz van Haarlem (1562 - 1638).

Selv om andre museer rundt om i Europa har mange malerier fra den nederlandske gullalderen, er det likevel ingen tvil om at Rijksmuseum har den største, og det skulle da også bare mangle for et nasjonalt museum i mesternes eget hjemland!

Et første høydepunkt

"Den lystige dranker", Frans Hals, 1630

Jeg har alltid vært svak for portrettene til Frans Hals (1582 - 1666), både når det gjelder malestil (teknikk) og hans evne til å gjengi den portrettertes personlighet.

Malestilen er direkte, løs og nesten uvøren, noe som bidrar til at maleriene hans avviker fra de fleste av hans samtidige, med unntak av Rembrandt (1606 - 69). Malestilen bidrar i alle fall -- slik jeg opplever det -- til at maleriet eller portrettet får et livlig preg.

Å se "Den lystige dranker" -- en gammel favoritt -- på nært hold var en stor opplevelse. Til tross for et tykt lag ferniss kunne jeg se penselstrøkene til Hals. Det fikk meg nesten til å føle penselens bevegelser i min egen hånd og underarm. En herlig og nyttig opplevelse.

De fleste er imidlertid i dag enige om at "Den lystige dranker" ikke er et portrett (Hvem ville kjøpt et maleri av seg selv med en slik tittel?), men snarere et genremaleri; en sjanger som henter sine motiv ofte fra vanlige folks liv i hverdag og fest. 

Hals levde også i ei tid der nettopp genremaleriet og stilleben-maleriet var etterspurt som dekorative innslag i både private, formuende hjem og diverse kontorer, verts- og gjestehus. Genremaleriet som etterspurt dekorasjon er på ingen måte et avsluttet kapittel i kunsthistoria. Fra vår egen tid husker vi vel f.eks. elgene i solnedgang fra 60-tallet og de tåredryppende småbarna fra 80-tallet?

Et andre høydepunkt 

På samme måte som Frans Hals har også Jan Steen (1626 - 79) sansen for hverdagslige motiv og livet til folk flest. Jeg synes han er den fremste genremaleren i den nederlandske gullalderen, kanskje i følge med to andre, Adriaen Brouwer (1605 - 38) og David Teniers d.y. (1610 - 90).

Det som likevel plasserer Jan Steen i en særklasse, er hans tekniske dyktighet, hans store bredde av motiver (bryllup, skole, kortspill, vertshus, familie, osv.) og hans bruk av maleriet til folkeopplysning. 

Et godt eksempel er "Den lystige familie" som viser en velstående familie som synger, spiller, røyker og drikker vin. Fra hylla til høyre i motivet henger et papir med påskriften: "Som de gamle synger, skal også de unge snart kvitre"; underforstått: Hva vil skje med barn som har så dårlige forbilder som dette? 

"Den lystige familie", Jan Steen, 1668

Noen vil kalle Jan Steen en prippen moralist. Selv synes jeg Steens påminnelser er på sin plass. Et samfunn som ikke makter å ivareta normer som tar vare på det kollektivet eller menneskene som utgjør samfunnet, og som ikke setter samfunnets helsetilstand høyere enn enkeltindividers flyktige ønsker, er et samfunn i forvitring og i verste fall oppløsning.

Med vår tids nyliberalistiske lovprising av bl.a. individets grådighet og økende forskjeller i samfunnet med påfølgende redusert fellesskapsfølelse og solidaritet, godt akkompagnert av postmodernismens norm-relativisme, trenger også vår samtid folkeopplysere eller vekkere som Jan Steen. 

Et tredje høydepunkt

Mens Jan Steen, Frans Hals og Rembrandt gjerne tok i bruk teatralske og melodramatiske motiver, holdt Johannes Vermeer (1632 - 75) seg til det lavmælte med vekt på de hjemlige, hverdagslige sysler og det borgerlige interiør. 

"Melkepiken", Johannes Vermeer, 1660

Rent maleteknisk -- her forstått som fotografisk gjengivelse -- er det få som kan måle seg med Vermeer. I f.eks. "Melkepiken" er det sågar mulig å se "tidens tann" på veggene, i dekorasjonen på kantflisene og et unnselig hull i blyglassvinduet.

Samtidig er det malt med så stor innlevelse og menneskekunnskap at vi nærmest kan føle konsentrasjonen som melkepiken legger i arbeidet sitt. Eneste vi hører er kanskje melken som sildrer  ned i bollen, og den lave pusten hennes der hun konsentrer seg om å nå det nøyaktige målet for hvor mye melk som skal ned i bollen?

Maleriet er ikke større enn 46 x 41 cm, men har likevel så stor appell til innlevelse, at det uten problemer kan konkurrere med Rijksmuseums store malerier som er flere meter høye og brede.

Et fjerde høydepunkt 

Nå jeg besøker gallerier og kunstmuseer er det ikke bare for å beundre mesternes geniale teknikk og komposisjoner, men også for å reise i tid og kanskje oppdage nye sider ved historia som jeg tidligere ikke har vært særlig bevisst. Og mange store museer i Europa -- som f.eks. Rijksmuseum -- tilbyr en reise i kunsten fra renessansen og fram til våre dager. En reise som strekker seg over 600 år, og der de kunstneriske uttrykkene kan gi økt innsyn i alt fra f.eks. føydalsamfunnets og bystatenes framvekst og undergang til nasjonalstatenes og borgerskapets framvekst.

I 1642 og vel tretti år før den nederlandske gullalderen gikk mot slutten, malte Bartholomeus van der Helst (1630 - 70) blant annet faren og sønnen i den rike familien Bicker i Amsterdam. 

Faren var Amsterdams borgermester og en styrtrik kjøpmann som hadde bygd opp sin formue ikke bare i kraft av å lede det mektige Nederlandske Ostindiske Kompani, men også i kraft av sin protestantiske pietisme og nøysomhet. Det kommer for øvrig klart til syne i klesdrakten, pipekrave og svarte klær; standardantrekket til rike nederlandske byborgere som ikke ville prange med sin rikdom. Det interessante og morsomme her, er at vi får det totalt motsatte inntrykket av portrettet av hans "modernt" kledde sønn. Normer som måtehold, nøysomhet og sparsommelighet synes ikke akkurat å prege han, for å si det mildt. 

Andries Bicker (1586–1652), B. van der Helst, 1642

"Gerard A. Bicker", B. van der Helst, 16

Portrettene fikk meg til å tenke på sivilisasjoners vekst og forfall. Som romerriket bygges de ofte opp i nøysomhet og hard arbeid av spartanske menn og kvinner, for så å gå til grunne i hendene til etisk korrupte etterkommere som er mer opptatt av egen luksus enn av samfunnets samhold og overlevelse. 

Ikke så ulik dagens europeiske sivilisasjon som synes å gå til grunne under nyliberalistisk norm-relativisme, individualisme og alliansen mellom den politiske og den økonomiske eliten med samfunnsfellesskapet eller samfunnskollektivet som taper.  

Et femte høydepunkt

Å få se gruppeportrettene på nært hold og betrakte alt fra detaljer til penselteknikker på bare noen få sentimereres avstand, var en stor opplevelse. Blant disse gruppeportrettene er gigant-maleriet "Kaptein Frans Banning Cocq og løytnant Willem van Ruytenburghs kompani gjør seg klare til å marsjere" (vanligvis kalt "Nattevakten") og malt av Rembrandt, verdens mest kjente gruppeportrett. 

Rembrandt var imidlertid ikke alene om å male slike gruppeportretter av milits-tropper, laugledere, etc. Også andre mestere som f.eks. Frans Hals (1582 - 1666), Pieter Codde (1599-1678), Govert Flinck (1615 - 1660) og Bartholomeus van der Helst (1630 - 1670) var involvert i slike bestillingsarbeider som ga gode inntekter for malerne.  Og de borgerne som betalte mest, fikk selvsagt plassert seg selv mer sentralt eller i bedre belysning på maleriet.

 "Nattevakten", Rembrandt, 1640 - 42 (3,63 m × 4,37 m)

Gruppeportretter av milits-tropper viste som regel en gruppe (ofte svært rike) byborgere som i teorien skulle avverge angrep på byen, motvirke opprør samt fungere som brannvakt. Inn på 1600-tallet ble disse militsene mer å betrakte som en gjeng spradebasser, ettersom behovet for ekte soldater og folk til å organisere brannslukking, etc. ble tilfredsstilt ved at byen leide inn profesjonelle som kunne ta seg av slike ting.   

Ikke desto mindre ble det populært for de rike spradebassene å la seg avbilde i store gruppeportretter som kunne henge i deres hovedkvarter, på byens rådhus, e.l.

"Militsavdeling i Distrikt 8 ledet av kaptein Roelof Bicker", Bartholomeus van der Helst, 1640 - 1643

Selv om menneskene på disse digre maleriene av storborgerlig og uhemmet selvskryt knapt er verdt en gjesp, er malerienes tekniske og kunstneriske kvalitet enestående. Og framstillingen av spradebassene kan på sin side sees som historias første "kjendiseri" og markedsføring av såvel enkeltindivider som grupper av samfunns-eliten / overklassen. 

Det blir omtrent som å betrakte forsidene på vår tids riksaviser og etermedier som svømmer over av den ene eller andre kjendisen. Forskjellen mellom dem og menneskene på de nederlandske mesternes malerier, er at sistnevnte ble kjendiser fordi de gjorde noe for samfunnet. I dagens kjendiseri holder det å ha vist fram dåsa eller pikken i et TV-program. 

"Vever-laugets formenn", Rembrandt, 1662

Et sjette høydepunkt

Et sjette høydepunkt var å få se de banebrytende landskapsmaleriene til Jacob van Ruysdael (1628 - 82). Jeg har alltid vært svak for Ruysdael. Han var en stor kunstner som aldri fikk den anerkjennelsen han fortjente mens han levde, men som banet veien for en helt ny forståelse av landskap og landskapsmaleri.

Siden jeg for noen år siden så et bilde av maleriet "Den jødiske kirkegården" har jeg i tillegg oppfattet RuysdaeI som en av de som innledet overgangen fra barokken til romantikken i malekunsten. Det stemningsfulle og ærbødige i Ruysdals malerier synes å tyde på det. Det som nesten alltid gis størst plass i hans malerier, er himmelen, lysets og livets utgangspunkt, der det troner majestetisk over landskapet og dets folk og fe.

"Vindmøllen ved Wijk ved Duurstede", Jacob van Ruysdael, 1670

Et syvende og siste høydepunkt 

"Portrett av Jan Six", Rembrandt, 1654

Som jeg skrev innledningsvis er det klin umulig å ta med seg alle høydepunkt i en kort bloggpost som dette. 

Noen flere kommer jeg imidlertid ikke utenom. Blandt annet fordi Rijksmuseum i mars - april 2015 hadde en egen særutstilling med maleri av Rembrandt, utlånt fra bl.a. Louvre i Paris, Eremitasjen i St. Petersburg og National Gallery i London. 

Et av maleriene, "Portrett av Jan Six" fra 1654, var utlånt av "Six Samlingen" i Amsterdam, og har i alle år vært en av mine portrett-favoritter. Det står for meg som et av Rembrandts beste. Ikke bare fordi det fanger opp den kunst- og kulturopptatte vennens milde personlighet, men også for teknikken Rembrandt har brukt her. Den løse penselføringa (se f.eks. broderiene på den røde frakken) gjør at man får inntrykk av at klærne er i bevegelse mens mannen (betrakt ansiktet hans) er en ren personifisering av den stabile, veloverveide og urokkelige ettertenksomhet. 

Et par av Rembrandts fabelaktige selvportrett må selvsagt også tas med.

"Selvportrett som apostelen Paulus", 1661

"Selvportrett", 1665

Blant de rundt 350 maleriene som skal ha overlevd tidens tann og som Rembrandt har malt, er over 60 portretter og gruppeportretter. Ser man kun på selvportretter, og tar med tegninger og etsinger i tillegg til maleriene, kommer vi på et hundretalls selvportrett. 

Det skyldes ikke at Rembrandt var ekstremt selvopptatt, men at han var en perfeksjonist som trente systematisk på ulike kroppholdninger, hodestillinger og ansiktsuttrykk, og som til slutt mestret alt til det fullkomne. 

En skarve penselsvinger i Rembrandts atelier i Jodenbreestraat 4

Avrunder dette blogg-innlegget med å si at det derfor var et høydepunkt å besøke Rembrandts hus etter besøkene på Rijksmuseum. Å gå mellom de ulike rommene og besøke atelieret hans, gjorde at opplevelsene på Rijksmuseeum ble mer enn ei visuell reise i tid og historie. De ble helt håndgripelige. 

En herlig og kjærkommen opplevelse av billedkunstens gullalder for en skarve penselsvinger som lever i billedkunstens jernalder. 

Kort sagt; besøker du Amsterdam. Gjør deg en tjeneste. Besøk Rijksmuseum! Og få også med deg Moco Museum og Van Gogh-museet. Innta god kunst og historie i store porsjoner og drøft det med andre interesserte over god mat og vin på kvelden. Utsøkt næring for både hjerne og kropp. Anbefales!