Norge har nettopp fått ei ny regjering. Eller rettere sagt et nytt, underdanig forretnings-ministerium for EU, IMF, USA-Nato og andre utenlandske aktører som vi har null demokratisk innflytelse over.
Likevel har "vårt" stortingsflertall med viten og vilje gjennom flere tiår overlatt stadig mer av landets styring til dem. Hadde vi vært ærlige hadde vi forlengst avviklet 17. mai og feiringa av Norges demokrati og sjølstendighet. Bortsett fra sin historiske verdi er slik feiring i dag et meningsløst rituale uten rot i virkeligheten. Men velegnet til å føre folk bak lyset og få oss til å tro at demokratiet fortsatt lever i beste velgående.
Uansett -- Slike tanker fikk meg til å innse at det var på høy tid å erstatte de stolte løvene foran Stortinget med skulpturer som langt bedre symboliserer "det norske styresettet".
I den sammenhengen passet det også godt å låne Edvard Munchs berømte "skriker". Han illustrerer godt følelsen som mange av oss sitter med etter å ha iakttatt den politiske elitens systematiske demontering av bl.a. demokratiet og folkets eiendomsrett til landets naturressurser. Så kan jeg da også gjøre som Munch, når jeg skal redegjøre for maleriet "Skriket gjennom demokratiet":
Jeg gikk bortover mot Stortinget med to venner -- sola gikk ned – Jeg følte det som et pust av vemod -- Solberg-regimet hadde nå økt sin makt ved å stable på beina et flertallsregime av karriere-hungrige yrkespolitikere fra KrF og V, fra partier som hadde lovet velgerne at de aldri ville samarbeide med FrP -- Så mye var altså de løftene verdt -- Men hvem i den politiske eliten bryr seg egentlig om velgerne? -- Bortsett fra noen få uker foran hvert stortingsvalg da velgerne oppvartes med slesk manipulering og tomme løfter.
Himmelen ble plutselig blodig rød -- Jeg stanset, ville støtte meg mot en av de stolte løvene utenfor Stortinget -- symboler på Norges selvstendighet -- men de var blitt byttet ut med skulpturer som passet bedre for dagens styresett -- Mine venner gikk videre -- jeg sto der skjelvende av angst -- og følte et langtrukket skrik gå gjennom demokratiet. Nå ville enda mer bli underlagt EU og dermed overlatt til verdens multinasjonale selskaper og investorer. Vi kom aldri mer til å bli herrer i eget hus -- Det som kunne selges av nasjonale ressurser og verdier ville bli solgt, slik at milliardærene i verden kunne bli enda rikere . . . . den ene prosenten av verdens befolkning (fritt etter Edvard Munch)
Joda - jeg innser det. Denne sarkastiske innledninga kan oppleves som en kalddusj for sarte sjeler. Men som nordlending og med kulturell fotfeste i arbeiderklassen, faller det lett for meg "å bli fly forbainna over galskapen", eller som man kanskje ville sagt på "Oslo vest"; "å bli noe rød i toppen over paradoksene".
Noen ord etter "kalddusjen"
For om dette opplevdes som en kalddusj, tyder mye på at det kommer flere i framtida. For da jeg fikk ideen til "Skriket gjennom demokratiet", innså jeg at jeg allerede hadde flere motiver i samme gate. Men de lå ennå som spirer i min egen fantasi.
Jeg burde derfor dyrke dem fram og male flere bilder til serien som jeg påbegynte i 2016 under tittelen: "Europeisk dystopi". Ikke minst fordi virkeligheten viser at vi nærmer oss det stadiet med raske skritt.
"Ingen tillit", Jan R. Iversen, 2016 (Europeisk dystopi)
Å vende tilbake til "Europeisk dystopi" blir for meg å gå i fotsporene til norske malere som dels tok tak i politiske tema, ofte sett fra vanlige folks og/eller de underprivilegertes side som f.eks. syke, prostituerte og fattige. I dag gir det mening å tilføye bl.a. folk i prekariatet, mennesker på flukt fra kriger, mfl.
En av grunnleggerne til "det politiske maleriet" var Pieter Brueghel (1525 - 1569) med sine malerier fra åttiårskrigen mellom de nederlandske provinsene og de spanske Habsburgerne. Et eksempel er "Massakren på de uskyldige" som Brueghel forkledde som et religiøst motiv. En annen er Jacques Louis David (1748 - 1835) som var nær på å miste hodet på grunn av sin positive holdning til den franske revolusjonen.
I Norge var bl.a. Christian Krohg (1852 - 1925) blant de første malerne i den politiske sjangeren. Hans maleri "Kampen for tilværelsen" (1889) satte for alvor politikk på dagsordenen i norsk bildende kunst. Den gangen var dette maleriet og "Albertine i politilegens venteværelse" (1887) skarpe politiske innspill som traff det fine borgerskapet i datidens Oslo / Christiania midt i fleisen.
At rike investorer og "fabrikkherrer" gjennom stadig å presse arbeidsfolks lønninger, var med på å skape nettopp "Kampen for tilværelsen", som bl.a. også tvang fattige kvinner som Albertine ut i prostitusjon, var noe den økonomiske eliten helst ikke ville bli minnet om. På nøyaktig samme måte som dagens overklasse likte de å se på seg selv som store humanister og kultur-bærere. Følg bare med på de store medienes nesegruse beundring for overklassen, så vil du nesten ukentlig finne eksempler på nettopp det.
"Kampen for tilværelsen", Christian Krohg, 1889
I sporene til Christian Krohg fulgte malere som bl.a. Aksel Waldemar Johannessen (1880 - 1922), Henrik Sørensen (1882 - 1962), Per Krohg (1889 - 1965), Doro Ording (1901 - 1993), Carl von Hanno (1901 - 1953), Reidar Aulie (1904 - 1977), Gert Jynge (1904 - 1994), Arne Ekeland (1908 - 1994), Willi Midelfart (1904 - 1975) og Karen Holtsmark (1907 - 1998).
Med Per Kleiva (1933 - 2017) tok den norske politiske kunsten et sprang ut i det internasjonale. Det gjorde Kleiva bl.a. med "Amerikanske sommerfugler" (1971) som de fleste oppfattet som en klar kritikk av USAs kjemiske krigføring og andre overgrep som amerikanerne stod bak i Vietnamkrigen (1964 - 1975).
Også i dag står mange kunstnere helt eller delvis i den politiske sjangeren. Selv synes jeg at Håkon Bleken lenge har tilhørt de politisk orienterte, og med sine maleri av Trondheims ordfører trengs vel ingen ytterligere bevis på det.
Banksy, sjablongmaleri på vegg (2016?)
En annen er selvsagt Rolf Groven som kan vippe de fleste i ubalanse med sine treffende motiver.
En tredje er gatekunstneren AFK, som våren 2018 stod bak "Listhaug på korset". Og til slutt nevnes Banksy som de som er opptatt av samtidskunst, neppe kan ha gått glipp av.
De fleste av ovennevnte norske kunstnere malte i modernistisk stil som f.eks. ekspresjonisme, og det er nok stilen jeg selv kommer til å følge i serien "Europeisk dystopi". Det er en stil som faller lett for meg som har lett for "å bli noe rød i toppen over paradoksene". Så får tida vise om inspirasjonen og kreativiteten min står sammen med meg i det prosjektet
"Skriket gjennom demokratiet" (i serien "Europeisk dystopi"), Jan R. Iversen, akryl på lerret, 50 x 60 cm, 2019 ©
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar