Å male etter Rembrandt

Dette er en kopi av Rembrandts maleri "Portrett av en gammel mann i rødt"; malt en gang mellom 1652 og 1654. Min kopi ble sluttført på formiddagen i dag, nyttårsaften 2017. På den måten kan oldingen representere det gamle året som ser avventende på det nye året som nå melder seg utenfor bildekanten. Ønsker dermed alle som følger med på bloggen et riktig godt og fredelig nytt år! 

Hvorfor kopiere en Rembrandt?

-- Du satser på en karriere som kunstforfalsker?, spurte en venn av meg.

Nei, slett ikke. Når penselsvingere kopierer gamle mestere, er det fordi vi ønsker å lære mer om mesternes maleteknikker. På samme måte som å sykle, lærer vi ikke teknikker bare ved å lese om dem. De må utprøves i praksis. Gjerne så mye at de til slutt lar seg praktisere automatisk, hvis man velger å male i samme tradisjon og stil.

Jeg har malt denne kopien i akryl. Hadde jeg gitt meg ut på galeien som forfalsker, ville jeg selvsagt brukt oljemaling av samme type og med samme fargepigmenter som Rembrandt.

For det andre ville jeg brukt samme type malemidler (linolje, løsemiddel, etc.), samme type lerret og sørget for å spenne lerretet opp på ei blindramme som kunne dateres tilbake til 1600-tallet. 

"Gammel mann i rødt", Rembrandt, Eremitasjen

For det tredje ville jeg brukt et overflatemiddel som ga kopien samme patina som et gammelt maleri, utsatt for mange hundre års støv og skitt. På originalmaleriet til Rembrandt (til venstre) kan noe av den gylne fargetonen forklares nettopp med patinaen.   

For det fjerde ville jeg ikke kopiert noe Rembrandt hadde malt. Tvert om ville jeg malt et motiv som ingen hadde sett før, men som på grunn av materialer, motiv og maleteknikk kunne(!) ha blitt malt av Rembrandt.

Og for det femte og siste; ville jeg skaffet "bevis" på at maleriet var så gammelt som det utga seg for å være. Falske dokumenter, kvitteringer og fotografi var f.eks. noe kunstforfalskeren Wolfgang Beltracchi benyttet seg av. 

Som det framgår ovenfor, er det slitsomt å være kunstforfalsker. På den andre sida har det tiltrekningskraft for penselsvingere som ønsker å "dra buksa ned" på dagens kunstmarked. Kanskje fordi det kontrolleres av pengeflyttere/ investorer som kun bruker kunst som et investeringsobjekt. "Pengeflytterne har ødelagt alle normer for bildende kunst. Derfor  fortjener de å bli lurt og tape penger", skal Beltracchi ha sagt i et intervju.

Om man er uenig med Beltracchis måte å "slå tilbake" på, er det ikke vanskelig å være enig med han i påstanden om spekulantene har bidratt til å ødelegge normene for kunstnerisk kvalitet. Det er imidlertid et tema jeg lar ligge her, siden jeg allerede har skrevet om det i essayet "Konseptkunstens selvmord".

Portrettmesteren Rembrandt

For alle portrettmalere framstår Rembrandt som den store læremesteren. En viktig grunn er at Rembrandt koblet genial teknikk og komposisjon med evnen til å få fram sinnstemning og personlighet. 

 Gammel mann i lenestol, 1650. National Gallery

I et brev til sin bror, Theo, skrev Vincent van Gogh: "Rembrandt går så dypt inn i det mystiske at maleriene hans sier oss ting som det ikke finnes ord for i språket."

Maleren Max Liebermann formulerte seg slik: "Når jeg ser en Frans Hals, får jeg lyst til å male. Når jeg ser en Rembrandt, får jeg lyst til å gi opp".

I tillegg kom at Rembrandt stadig ble dyktigere på grunn av det store antallet portretter han tegnet, etset og malte. I stor grad var det nettopp portrettene han fikk sine inntekter fra. I det nøkterne og protestantiske Nederland -- sterkt påvirket av Jean Calvin -- tjente man ikke mye på 1600-tallet på å male altertavler og kirke-utsmykkinger. Istedet var det den personlige og nøkterne kristendommen som gjaldt; uten den katolske "pomp og prakt". En kunst som også ble ansett som typisk for de katolske Habsburgerne som nederlenderne stadig lå i konflikt med.

Derimot var det i Nederland, England og deler av Tyskland økt etterspørsel etter portretter og motiver som landskap, jaktscener, stilleben og humoristiske scener fra dagliglivet. På sistnevnte område gjorde bl.a. Jan Steen og Adriaen Brouwer det godt, og på portretter gjorde mestere som f.eks. Rembrandt og Frans Hals det tilsvarende godt.

Selvportrett, 1659

For å trene på forskjellige sinnsstemninger, produserte Rembrandt rundt hundre selvportrett fordelt på over 40 malerier og resten i etsinger, tegninger og skisser. 

Blant de rundt 350 maleriene som skal ha overlevd tidens tann, er over 60 portretter og gruppeportretter (bl.a. "Nattevakten" og "Dr. Tulps anatomiforelesning") som Rembrandt malte av byborgere og laugsmedlemmer i bl.a. Amsterdam.

I tillegg kommer mange portretter av ikke navngitte modeller, herunder også den gamle mannen som jeg kopierte. Når det gjelder han, har kunsthistorikere kommet fram til at Rembrandt brukte han som modell i minst to malerier.

Første gang finner vi han i et maleri fra 1650 ("Gammel mann i en lenestol") og neste gang i "Gammel mann i rødt", malt en gang i perioden 1652 - 1654. Kalotten på mannens hode synes å være en kippa av typen som ble båret av jødiske menn i Amsterdam på 1600-tallet.

Uten sammenligning for øvrig, regner jeg med at Rembrandt på samme måte som meg, kunne bli svært fascinert over ansiktstrekk og/eller kroppholdning til visse mennesker, som f.eks. denne gamle mannen. Og uten sammenligning for øvrig, synes det å være noe som tenner oss begge til å ville male vedkommende person. Denne tilbøyeligheten hos meg og andre penselsvingere får oss av og til opp i pinlige situasjoner. Vi kan nemlig noen ganger ha "nærgående blikk", men av andre grunner enn det som vanligvis regnes som årsaken til slike blikk. 

Stort sett har jeg kopiert den gamle mannen nokså slavisk etter Rembrandts portrett. En av de få tingene jeg likevel har endret på, er oldingens blikk.

Hva lærte jeg så av denne kopien? 

1) At jeg heretter skal male kopier i samme størrelse som originalen. Avvikende størrelse gjør at man ikke kommer teknikken (penselstrøk, malingslag, etc.) tett nok inn på livet. Læreutbyttet blir dermed mindre.

2) At originalen må studeres svært nøye før man prøver å kopiere den. Det var først på slutten og med hjelp av forstørrelsesglass og studie av ulike versjoner på Internett, at jeg oppdaget at originalen hadde et mørkt pledd over fanget og venstre arm. Det oppdaget jeg heller ikke da jeg så originalmaleriet på Eremitasjen i St. Petersburg i 2016.

3) At jeg måtte ta i bruk og fikk dermed frisket opp mange teknikker, heriblant tørrpensel, gradering og Leonardos Sfumato-teknikk.

5) At det ligger mye kos i å kopiere gamle mestere og samtidig ha musikk fra deres egen tid i bakgrunnen. Til Rembrandt spiller jeg som regel Vivaldi, Corelli og barokkmusikk under Jordi Savalls taktstokk.

 

"En gammel mann - etter Rembrandt", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 50 x 40 cm, 2017 ©