Å male etter Rembrandt

Dette er en kopi av Rembrandts maleri "Portrett av en gammel mann i rødt"; malt en gang mellom 1652 og 1654. Min kopi ble sluttført på formiddagen i dag, nyttårsaften 2017. På den måten kan oldingen representere det gamle året som ser avventende ser mot det nye året som melder seg utenfor bildekanten. 

Ønsker dermed alle som følger med på bloggen et riktig godt og fredelig nytt år! 

Hvorfor kopiere en Rembrandt?

-- Du satser på en karriere som kunstforfalsker?, spurte en venn av meg.

Nei, slett ikke. Når penselsvingere kopierer gamle mestere, skyldes det at vi ønsker å lære mer om mesterens tankegang og teknikker. På samme måte som å sykle, lærer vi det ikke ved å lese i ei bok om "kunsten å sykle". Forståelse og teknikker må utprøves i praksis. Gjerne så mye at man til slutt gjør det automatisk, forutsatt at man har valgt å male i samme tradisjon og stil som mesteren.

Kopien ovenfor er malt i akryl. Hadde jeg vært forfalsker, ville jeg selvsagt brukt oljemaling av samme type og fargepigmenter som Rembrandt.

For det andre ville jeg brukt samme malemidler (linolje, løsemiddel, etc.), samme type lerret og sørget for å spenne lerretet opp på ei blindramme som kunne dateres tilbake til 1600-tallet. 

"Gammel mann i rødt", Rembrandt, Eremitasjen

For det tredje ville jeg brukt et overflatemiddel som ga kopien samme patina som et gammelt maleri, utsatt for mange hundre års støv og skitt. Det er mange måter å gjøre det på, men det vil jeg ikke gå inn på her.

På Rembrandts originalmaleri (til venstre) skyldes den gylne fargetonen gammel og litt gulnet linolje pluss litt støv og skitt, kort sagt "patinaen".   

For det fjerde ville jeg ikke kopiert noe Rembrandt hadde malt. Tvert om ville jeg malt et motiv som ingen hadde sett før, men som på grunn av materialer, motiv og maleteknikk kunne(!) ha blitt malt av Rembrandt.

Og for det femte og siste; ville jeg skaffet "bevis" på at maleriet var så gammelt som det utga seg for å være. Falske dokumenter, kvitteringer og fotografi var f.eks. noe kunstforfalskeren Wolfgang Beltracchi og hans kone benyttet seg av. 

Sett på denne bakgrunn er det et slit å være kunstforfalsker. Mye man må huske og passe på. På den andre sida er kunstforfalskning en attraktiv business for penselsvingere som -- av en eller annen grunn -- ønsker å latterliggjøre dagens kunstmarked. 

Kanskje fordi det kontrolleres av pengeflyttere/ investorer som kun bruker kunst som investeringsobjekt. "Pengeflytterne har ødelagt alle normer for kunst. Derfor fortjener de å bli lurt og tape penger", skal Beltracchi ha sagt.

Om man er uenig med Beltracchis måte å "slå tilbake" på, er det ikke vanskelig å være enig med han i påstanden om spekulantene har bidratt til å ødelegge normene for kunstnerisk kvalitet. Det er imidlertid et tema jeg lar ligge her, siden jeg allerede har tatt det opp i essayet "Konseptkunstens selvmord". 

Portrettmesteren Rembrandt

For mange portrettmalere er Rembrandt som den store læremesteren. En viktig grunn er at Rembrandt koblet genial teknikk og komposisjon med evnen til å få fram sinnstemning og personlighet. 

 Gammel mann i lenestol, 1650. National Gallery

I et brev til sin bror, Theo, skrev Vincent van Gogh:

-- Rembrandt går så dypt inn i det mystiske at maleriene hans sier oss ting som det ikke finnes ord for i språket.

Maleren Max Liebermann formulerte seg slik: 

-- Når jeg ser en Frans Hals, får jeg lyst til å male. Når jeg ser en Rembrandt, får jeg lyst til å gi opp.

I tillegg kommer at Rembrandt stadig ble dyktigere på grunn av det store antallet portretter han tegnet, etset og malte. 

I stor grad var det nettopp portretter han fikk sine inntekter fra. I det pietistiske, protestantiske delen av Nederland -- sterkt påvirket av Jean Calvin -- var det lite penger å tjene på det som var vanlig den gang; å male altertavler og annen kirkeutsmykking. 

I nordre del av Nederlanden hersket den nøkterne kristendommen; uten katolsk "pomp og prakt". Ei skoleretning i kunsten som var mer typisk for de katolske Habsburgerne som nederlenderne stadig lå i konflikt med.

Det kunstnerne stort sett levde av i nordre del av Nederland, i England og deler av Tyskland var en økende etterspørsel etter portretter. Ofte bestilt av en voksende og rik kjøpmannsstand. I tillegg kom også landskap, jaktscener, stilleben og humoristiske scener fra dagliglivet. 

Selvportrett, 1659

På sistnevnte område gjorde bl.a. Jan Steen og Adriaen Brouwer det godt, og på portretter gjorde bl.a. Rembrandt og Frans Hals det tilsvarende godt.

For å trene på forskjellige sinnsstemninger, skapte Rembrandt rundt hundre selvportrett fordelt på over 40 malerier og resten på etsinger og tegninger. 

Blant de rundt 350 maleriene som har overlevd tidens tann, er over 60 portretter og gruppeportretter (bl.a. "Nattevakten" og "Dr. Tulps anatomiforelesning") som Rembrandt malte av byborgere og laugsmedlemmer i Amsterdam.

I tillegg kommer mange portretter av ikke navngitte modeller, herunder også den gamle mannen jeg kopierte. Kunsthistorikere har kommet fram til at han ble brukt som modell av Rembrandt i minst to malerier.

Første gang i et maleri fra 1650 ("Gammel mann i en lenestol") og neste gang i "Gammel mann i rødt", malt en gang i perioden 1652 - 1654. Kalotten på mannens hode er en kippa som ble båret av jødiske menn i Amsterdam på 1600-tallet.

Penselsvingeren i Rembrands atelier i Jodenbreestraat, 2015

Uten sammenligning for øvrig, regner jeg med at Rembrandt -- på samme måte som meg -- kunne bli fascinert over ansiktstrekk og utseendet til enkelte mennesker. Det kan ofte trigge lysten til å male.

Denne tilbøyeligheten hos meg og andre penselsvingere kan av og til få oss opp i pinlige situasjoner. Vi har nemlig noen ganger "nærgående blikk", men av andre grunner enn det som vanligvis regnes som årsaken til slike blikk. 

Stort sett har jeg kopiert den gamle mannen nokså slavisk etter Rembrandts portrett. En av de få tingene jeg likevel har endret på, er oldingens blikk. 

Hva lærte jeg av denne kopieringa? 

1) At jeg heretter skal male kopier i samme størrelse som originalen. Avvikende størrelse gjør at man ikke kommer teknikken (penselstrøk, malingslag, etc.) tett nok inn på livet. Læreutbyttet blir dermed mindre.

2) At originalen må studeres nøye før man prøver å kopiere. Det var først på slutten og med hjelp av forstørrelsesglass og studie av ulike versjoner på Internett, at jeg oppdaget at originalen hadde et mørkt pledd over fanget og venstre arm. Det oppdaget jeg heller ikke da jeg så originalmaleriet på Eremitasjen i St. Petersburg i 2016.

3) At jeg måtte ta i bruk og fikk dermed frisket opp mange teknikker, heriblant tørrpensel, gradering og Leonardos Sfumato-teknikk.

5) At det ligger mye kos i å kopiere gamle mestere og samtidig ha musikk fra deres egen tid i bakgrunnen. Til Rembrandt spiller jeg som regel Vivaldi, Corelli og barokkmusikk under Jordi Savalls taktstokk.

 

"En gammel mann - etter Rembrandt", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 50 x 40 cm, 2017 ©