 |
 |
| Kø ved inngangen til Eremitasjen, mai 2016 |
Eremitasjen er et statlig museum i St. Petersburg, og et av de største og eldste museene i verden for kunst- og kulturhistorie. Jeg har opp gjennom årene besøkt mange kunstmuseer i Europa. Vanligvis domineres de av utenlandske turister som meg selv. I Russland er det ofte omvendt, noe som alltid minner meg om hvor høyt kunst og kultur står i den russiske folkesjela og i russisk tradisjon.
 |
| Frans Snyders-hallen |
Samlinga av bildende kunst var rett og slett imponerende. Her finnes mesterverk av bl.a. Michelangelo, Leonardo da Vinci, Dürer, Holbein, El Greco, Rafael, Titian, Velazquez, Caravaggio, van Dyck, Rembrandt, Rubens, Hals, Steen, Goya, Gainsborough, David, Delacroix, Cranach, Courbet, Millet, Monet, Renoir, van Gogh, Gauguin, Pissarro, Cezanne, Picasso, Matisse, Kadinsky og mange, mange flere. Kort sagt rommet samlinga så godt som alle kunstperioder og sjangere / genre.
 |
| Utstillingslokale med malerier av Kees van Dongen |
Slike "lange sprang" viser at kunstens utvikling ikke er en utvikling fra noe unikt til noe nytt unikt, men snarere delvis repeterende, dvs. at den til ulike tider nesten uten unntak låner motiver og teknikker fra tidligere kunstnere og/eller perioder.
Siden utstillinga er så enorm, og for å få en viss orden på dette blogg-innlegget, har jeg disponert det etter de ulike kunstperiodene i kronologisk rekkefølge. Jeg har også krydret dem med noen personlige kommentarer. Forhåpentligvis vil gi en viss næring til din egen vurdering og ettertanke. God reise! ;)
Perler fra renessansen (1350 - 1600)
Ordet renessanse (gjenfødelse) ble først brukt av kunsthistorikeren Giorgio Vasari i 1550. Det som var gjenfødt var ønsket om å ville nyte denne verdens sanselighet, dvs. skjønnheten og harmonien i skaperverket, i slike ting som f.eks. fargene, lyset, naturen og de fysiske kroppene til mennesker og dyr. Det var en skjønnhetsnytelse av den platoniske typen, dvs. å nyte skjønnheten gjennom kun å betrakte den og nyte den mentalt; og uten å eie den eller gjøre noe med den.
 |
| "Madonna Litta", Leonardo da Vinci, 1490 |
Blant perlene fra renessansen er Leonardo da Vinci's "Madonna Litta" (1490). Maleriet skal ha blitt malt i Milano dit Leonardo flyttet i 1482, og regnes som et av maleriene som innledet høyrenessansens malerkunst. Egentlig har maleriet tittelen "Madonna og barnet", men fikk navnet "Madonna Litta" etter sin siste eier, grev Antonio Litta, før det i 1865 ble solgt til Eremitasjen.
På samme måte som i Mona Lisa, har Leonardo også her benyttet seg av bl.a. sfumato-teknikken og "luftperspektivet". Sistnevnte går ut på å skape avstand ved å gjøre fjerne objekter uklare og male dem i kjølige farger.
Der jeg stod og beundret maleriet kom jeg til å tenke på Leonardos store allsidighet som kunstner, fysiker, arkitekt, ingeniør, fysiolog, osv. Så opptatt som han stadig var med å finne ut av alt mulig, var det et lykketreff at han fikk tid til å svinge pensler. Tida strakk bare ikke til. Et typisk eksempel er at han malte på portrettet av Mona Lisa (eller Lisa Gherardini; kona til en rik silkehandler i Firenze) i hele 16 år, fra 1503 - 1519. Det går også mange historier om bestillingsverk han aldri fullførte eller leverte.
 |
| "Den omvendte Maria Magdalena", Tizian, ca. 1485 |
Hvilken glede har et menneske av å være glitrende på ett eneste smalt fagområde, og en tosk på de fleste andre områder av livet? Kan det være slik at det gode og berikende liv ikke ligger i spesialisering, men snarere i det å kunne og forstå mest mulig om det meste? Slik som renessansemennesket Leonardo prøvde å gjøre?
En annen perle fra renessansen er Tizians "Den omvendte Maria Magdalena" (ca. 1485 - 90). Et maleri som med sin prangende manierisme-ramme er et blikkfang på mer enn en måte. Knapt noen annen har beskrevet religiøs omvendelse på en mer troverdig utgave enn Tizian gjør her. Alle sjelekvalene hun har vært igjennom, formelig lyser av henne og gjør at vi nesten lider sammen med henne.
Tizian malte og solgte flere liknende maleri av den frelste Maria Magdalena, men Eremitasjens maleri hang faktisk i hans eget hjem så lenge han levde. Først etter hans død i 1576 ble det solgt, først til en samler i Tizians hjemby, Venezia, og deretter i 1850 til Eremitasjen.
Motivet er hentet fra en legende som forteller at Maria Magdalena tilbrakte flere år i ørkenen for å gjøre bot for sine synder. Skulle mange av dagens politiske og økonomiske topp-ledere blitt nødt til å vandre rundt i ørkenen for å få tilgivelse for sine synder, ville de brukt resten av livet på den vandringa. Og med den innskytelsen i tankene innvilget jeg meg et forløsende og innfult flir ;)
Perler fra barokken (1600 - 1700)
"Barokk" er portugisisk og sikter til noe som er "uregelmessig". Det følger m.a.o. ikke en bestemt form, men tillater seg å avvike fra det regelmessige som f.eks. fasaden til ei bygning der noen deler er skjøvet fram mens andre er trukket tilbake. Et typisk kjennetegn ved barokken er dens overdådighet som kan sees som et brudd med renessansens sans for regelmessighet, harmoni og askese/ nøysomhet.
 |
| "St. Peter og Paulus", El Greco (1587) |
Mens Firenze hadde vært renessansens hovedstad, ble Roma barokkens hovedsete, mye som følge av pavens ønske om å bruke skulptur, billedkunst, m.v. som et virkemiddel mot protestantenes voksende tilslutning i Nord-Europa. Kunsten skulle overvelde og begeistre, og på den måten synliggjøre for folk at katolisismen var overlegen protestantismen.
El Greco (1541 - 1614) er en av de viktigste kunstnerne i overgangen mellom renessansen (1300 - 1600) og barokken (1600 - 1700). Hans malekunst regnes som en del av manierismen, en kunstperiode eller stilretning der eleganse og stilfullhet spilte en stor rolle. Om det førte til at man f.eks. malte mennesker med unaturlig lange kroppsdeler, spilte ingen rolle så lenge det bidro til at maleriet strålte av stilfullhet og eleganse.
Kort sagt spilte naturlige proporsjoner mindre rolle, omtrent på samme måte som vi også finner eksempler på i den romantiske perioden på 1800-tallet, med f.eks. Jean Ingres (1780 - 1867) og hans "Grande Odalisque" (1814).
For meg er El Greco i første rekke et bindeledd framover og bakover i malerkunstens historie. Framover til barokkens Rubens (1577 - 1640) og bakover til renessansens Michelangelo (1474 - 1565). Jeg synes å finne begge deler i hans malerier. Han var både en veiviser fra det stilstrenge i renessansen og til det løsslupne i barokken, kan man kanskje si?
 |
| "Bacchus", Rubens (1638-40) |
 |
| "Foreningen av jord og vann", Rubens, (1618) |
Når det gjelder det løsslupne -- synliggjort med bl.a. velfødte antikke guder og formfulle damer -- er det få som kan overgå Peter Paul Rubens. Ikke før rokokkoens penselsvingere som Francois Boucher (1703 - 70) og Jean-Honore Fragonard (1732 - 1806) meldte seg på arenaen vel 100 år etter. Og de finnes selvsagt også i Eremitasjens kunstsamling. Boucher med bl.a. "Landskap nær Beauvais" og Fragonard med bl.a. følelsesladede "Det stjålne kyss".
 |
| "Portrett av en gammel mann i rødt", Rembrandt, (1652) |
Herunder to av mine største favoritter innen portrett-kunsten; "Portrett av en gammel mann i rødt" (1652) og "Portrett av en gammel jøde" (1654). I bl.a. disse portrettene gjengir Rembrandt ikke bare modellenes ytre, men i høyeste grad også deres indre. Både et indre psykologisk og et ytre fysisk liv kan leses ut av disse ansiktene.
Å betrakte disse portrettene på nært hold gjør ikke bare at jeg overveldes av Rembrandts genialitet. De er så glimrende malt at jeg i tillegg lærer disse gamle mennene å kjenne. Som om de begge stod meg nært. Nesten som et par gamle onkler eller bestefedre man husker fra barndommen.
Ingen tvil; de fleste av Rembrandts portretter taler direkte til den som tar seg tid til å studere dem. Det er ikke mange portrettkunstnere som er i stand til å skape noe slikt. Og det er sagt uten forkleinelse for andre geniale portrettmalere som bl.a. Frans Hals (1582 - 1666), John Singer Sargent (1856 - 1925), Ivan Kramskoi (1837 - 87), Ilja Repin (1878 - 1930) og Lucian Freud (1922 - 2011).
 |
| "Portrett av en gammel jøde", Rembrandt, (1654) |
Maleren Max Liebermann formulerte seg slik: "Når jeg ser en Frans Hals, får jeg lyst til å male. Når jeg ser en Rembrandt, får jeg lyst til å gi opp".
Jeg kan glatt gjøre Libermanns ord til mine egne. Å studere Rembrandt på nært hold gjør meg alltid opprømt, men samtidig nedslått over hvor elendig jeg selv er som maler.
Det eneste jeg kan trøste meg med, er at jeg ikke er alene om nettopp det, og at Rembrandt er en utmerket læremester. Ved å kopiere hans malerier har jeg lært mye om hvordan et godt maleri kan komponeres fra A til Å. Men nok om det. La oss heller gå videre gjennom Eremitasjens store samling av god billedkunst.
 |
| Jean-Baptiste Chardin, "Bordbønn" (1744) |
Derfor tar jeg han med her under "Perler fra barokken". Det skyldes særlig hans maleri "Bordbønn" som jeg så for første gang og falt pladask for.
Stemningen som Chardin bygger opp her, er etter mitt syn på høyde med det Vermeer var i stand til. Moras og storesøsterens blikk på minstebarnet som øver seg på bordbønn, forteller mer enn tusen ord. Det er så hårfint og mesterlig.
Dess mer jeg studerte maleriene til Chardin, dess mer slo det meg hvor vanskelig det er å plassere enkelte malere i en bestemt kunstperiode. Mange er rett og slett overskridende både bakover og framover i tid, ved at de henter teknikker, komposisjoner og tema fra ulike kunstperioder, og gir fra seg nye elementer til etterfølgende perioder.
Chardin kan også sies å ha vært en brobygger mellom deler av barokken og den realistiske kunstperioden som slår igjennom vel 50 år etter hans død. Realismens vektlegging av det uforfalskete hverdagslivet, kommer ikke bare godt til syne i "Bordbønn", men også i "Vaskeren" (1735) som er et annet av Chardins malerier i Eremitasjens kunstsamling.
Perler fra klassisismen (ca. 1688 – 1789)
Klassisismen oppstår i opplysningstida som var en dominerende åndsretning på 1700-tallet. Den uttrykte tro på menneskets evner og egenverdi. Vår egen Ludvig Holberg var for øvrig en ektefødt sønn av denne tida.
 |
| "Napoleon på broen ved Arcola", Antonin Jean Gros (1796) |
Opplysningstidas fremste talsmenn var Voltaire, Rousseau, Locke, Kant og Hume. De tok bl.a. til orde for demokrati og avskaffelse av monarkenes enevelde, mer aksept for menneskerettigheter samt behovet for å svekke kirkens makt over samfunnslivet. I bl.a. Spania brant ennå presteskapet bøker som forfektet andre syn enn det presteskapet og paven mente var de korrekt.
Opplysningstidas filosofer mente at det kun var gjennom opplysning og utdanning, samt ved å fremme naturvitenskap og filosofi, at det kunne skapes bedre samfunn og dermed bedre mennesker.
I malerkunsten ble motivene preget av antikkens historie. Mytiske guder som f.eks. Pan, Bacchus og Venus -- som stod høyt i kurs under renessansen og barokken -- ble nå i større grad skiftet ut med menneskelige helter fra gresk og romersk historie. Helter og filosofer som Sokrates, Akilles, Cato, Platon, Odyssevs, m.fl. kom til heder og verdighet, eller man omfavnet nyere helter slik Antonin Jean Gros (1771 - 1824) gjorde i sitt portrett av en idealisert Napoleon Bonaparte.
Guillaume Lethière (1760 - 1832) tok derimot for seg den ukuelige og ubestikkelige romerske republikaneren Cato. Mannen som fortrakk selvmordet framfor å leve under Julius Cæcar's eneveldige styre. I klassisistenes univers var Cato en asketisk og prinsippfast helt som passet som hånd i hanske til normene som klassisistene forsvarte.
 |
| "Catos død i Utica", Guillaume Lethière (1795) |
Samme dyrkning av det ukuelige, ubestikkelig og prinsippfaste finnes for øvrig i "Marats død" som ble malt av en av klassisismens grunnleggere Jacques Louis David (1748 - 1835), og som i dag henger i "Det kongelige kunstmuseum" i Brussel. Marat var en av lederne for den franske revolusjonen i 1789 - 99 og ble myrdet av en kvinne fra adelen. På Eremitasjen er David representert med maleriet "Sappo og Phaon" (1809) hentet fra gresk mytologi.
Selv om jeg er en stor beundrer av både komposisjons- og maleteknikkene til David og hans sjangerbrødre som f.eks. Jean Auguste Dominique Ingres (1780 - 1867), har jeg et tvetydig forhold til denne kunstperioden. Av og til synes jeg de klassisistene verkene blir noe i overkant pompøse. Men når det gjelder klassisismens normer, har jeg stor sans for deres vektlegging av bl.a. demokrati, redelighet, ubestikkelighet, prinsippfasthet og etterlevelse av lover og menneskerettigheter.
"Àt logum scal land byggjast!" ("Med lov skal landet bygges!") sa de gamle vikingene, når de møttes på tingvollen for å avgjøre konflikter. Lover i våre dager lages bl.a. for å forhindre kaos og sørge for likebehandling og rettferdighet.
 |
| "Sokrates død", Mark Antokolsky, 1875 |
Selv hører jeg til de systemkritiske som bl.a. mener at vestlige stormakter og Nato fortjener knusende kritikk for sitt misbruk av internasjonale lover og menneskerettigheter. Ofte brukes lover og regler for at de skal kunne legitimere sine militære overfall på andre land, innføre økonomiske sanksjoner eller undergrave andre lands lovlige valgte myndigheter. Og det skjer samtidig som land -- som bryter alle tenkelige internasjonale lover -- men som tilhører USA-Natos tradisjonelle allierte, aldri blir møtt med verken sanksjoner eller krigstrusler. Snarere tvert imot. I dobbeltmoralske systemer er definitivt lovene ikke lik for alle.
Etter mange slike tilfeller (bl.a. Cuba, Nord-Korea, Afghanistan, Irak, Iran, Libya, Syria, Russland og Venezuela) har jeg mistet all respekt for vestens stormakter og deres etisk korrupte vasallstater, deriblant Norge. Denne gjengens løgner, krigsforbrytelser og brudd på menneskerettigheter etter siste årtusenskifte, har ettertrykkelig avslørt hvor etisk pillråtten Vesten har blitt.
I dag er det direkte kvalmende når EU og land som USA, Storbritannia, Frankrike og Tyskland(!) framstiller seg som stolte fanebærere av arven fra renessansen og opplysningstida. Minst like kvalmt som når Norges etisk korrupte topp-politikere, med Høyre og AP i spissen, framstiller Norge som en fredsnasjon. Makan til hykling og dobbeltmoral er umulig å oppdrive; især ikke når de har landets massemedier med seg som ukritiske etterplaprere.
Vi lever i sannhet på ei moralsk søppeldynge, styrt av politiske opportunister og narsissister som gjerne selger alle sine normer for ei godt betalt stilling i et globalt maktorgan. Alt for at de kan bli "verdenskjent", "historiske" og spise kirsebær med "verdens store ledere".
En kvalm gjeng tvers igjennom, ville enhver ekte klassisist sagt. Men la oss nå vende blikket fra denne motbydelige banden og heller rette det mot romantikken ;)
Perler fra romantikken (ca. 1790 - 1880)
Romantikken kom som en reaksjon på klassisismens dyrkning av fornuften og krav om å holde seg til antikkens strenge formspråk. Kritikerne mente at viktige forhold som menneskets følelser og naturens skjønnhet, var gått tapt i kunsten under klassisismen.
 |
| "Solnedgang", Caspar David Frederich, (1830) |
"Solnedgang" av Caspar David Friedrich (1774 - 1840) er et av de typiske maleriene i den romantiske sjangeren på Eremitasjen. Det formelig ånder av respekt og dyrkelse av det storslåtte, mektige og skjønne.
Malerne i denne tradisjonen ville trenge inn til følelsenes kjerne. De ville trigge følelsene ved å male naturens storhet på en måte som vekket respekt og ydmykhet hos de som betraktet maleriet. De første utgravingene av Pompeii begynte i 1748 og bidro også til at antikke romerske ruiner ble et hyppig innslag i malekunsten.
 |
| "Sultaninnen", Ferdinand Roybet (18??) |
I tillegg ble scener fra Orienten populære. Da jeg lette etter et slikt eksempel på Eremitasjen kunne jeg knapt funnet et bedre enn Ferdinand Roybet's (1840 - 1920) "Sultaninnen", forstått som "kona til sultanen". Her slapper hun av etter badet med en appelsin og sin hvite papegøye, og i selskap med sin mørkhudete kammerfrue.
I Roybet's maleri finnes det meste romantikerne dyrket. Her kan man finne tråder til det skjønne og storslagne, det ekte og sanne, kjærligheten, mystikken, tidligere historie samt vekke tilskuerens fantasi og forestillingsevne.
 |
| "Den unge martyr", Paul Delaroche (1853) |
Slipp følelsene til! Slipp det vakre og storslåtte til! Slipp det svermeriske til, var romantikernes budskap.
Skjønt noen ganger ble dette budskapet så intenst understreket at motivene balanserte på grensen til det søtladne sentimentale.
Et eksempel er kanskje Paul Delaroche's (1797 - 1856) "Den unge martyr" som synes å balansere nokså hårfint på grensen mellom det sentimentale og ønsket om følelsesmessig innlevelse, uten at man "gir seg helt ende over".
Etter det jeg har skrevet her, kan du kanskje tro at jeg er skeptisk til romantikken i malekunsten, men det stemmer nok ikke. Jeg har malt flere motiver som kan kalles romantiske eller kanskje ny-romantiske, men for meg er det i første rekke naturkreftenes overveldende storhet i vind og vær, i lys og skygger og farger som fascinerer. Og målt opp mot et malerisk uvær med bl.a. sterke kontraster, kan jo ikke skjønnheten hos verken formfulle, smellvakre orientalske damer eller dokkevakre martyrer måle seg ;)
 |
| "Jenta i enga", Ludwig Knaus (1857) |
Nettopp den åren strømmet fritt da jeg fikk øye på Ludwig Knaus bedårende maleri "Jenta i enga; for bedårende er vel det eneste ordet som kan yte det rettferdighet?
Det er ikke bare et mesterlig godt komponert bilde; blant annet er jentas høyre arm plassert i et gyllent snitt, og med sollyset gjennom trærne til venstre som åpner for en lysende sti opp til horisonten, osv. osv. I tillegg kobler motivet det storslåtte og vakre i naturen med det harmoniske samspillet mellom en liten unge som beundrer nettopp mangfoldet og skjønnheten i naturen.
Det er ingen tvil om at romantikken berører oss til det innerste, tenkte jeg der jeg stod; og mens en tåre trillet nedover kinnet. I nettopp slike stunder er det ikke bare lov å være sentimental, det er snarere både et åndelig behov og en plikt ;)
Perler fra realismen (ca. 1830 – 1870)
Realismen kom på midten av 1800-tallet som en kunstnerisk reaksjon på samfunnsendringene under den industrielle revolusjonen med bl.a. stor befolkningsvekst i byene, arbeiderklassens framvekst og nye former for handel, produksjon og transport.
 |
| "Melkekvinnens familie", Louis Le Nain (1641) |
En annen retning fokuserte livet til folk flest, dvs. bønder, håndverkere, arbeidere og andre som ikke tilhørte den økonomiske, geistlige eller politiske eliten i samfunnet. For disse realistene ble det viktig å gjengi virkeligheten slik den var, og helt uten omsvøp. Sett under ett ble dette også realistenes viktigste kjennetegn, uansett om de gikk i den naturalistiske eller den sosial-realistiske retninga.
Det var nettopp denne kunnskapen som fikk meg til å stå lenge ved et maleri til en maler som var ukjent for meg; nemlig "Melkekvinnens familie" av Louis Le Nain (1603 - 48). Det ble malt i 1641, altså vel 200 år før realismen oppstod som trend, kunstperiode, skoleretning, m.v. At Nain var en forløper for denne viktige kunstperioden i malerkunsten, ble jeg derfor ikke i tvil om der jeg stod.
 |
| "Byrden" (vaskekonen), H. Daumier, (ca. 1850) |
Maleriet viser en kvinne med en liten unge. Lyset viser at det enten er tidlig på morgenen eller sent på kvelden, og hun sliter på en tung bør av tøy som hun har vasket; eller som hun skal vaske og tørke før hun bringer tøyet tilbake til sine oppdragsgivere. Som lønn for strevet kan vi anta at hun får så lite at det knapt holder til livet for henne selv og ungen. Et typisk trekk på den tida og før arbeidernes fagforeninger og sosialt motiverte politikere fikk ryddet opp i skjevhetene.
Under den industrielle revolusjonen og den store folkeveksten i byene, var arbeidsfolk i Europa så godt som rettsløse, og ble på ulike måter utplyndret og utnyttet av borgerskapet og andre fra den økonomiske eliten i samfunnet. "Byrden" av Daumier er en klar og utilslørt påminnelse om det.
Med slike maleri og tegninger rettet han fingeren mot de store ulikhetene i Frankrike på midten av 1800-tallet. En ulikhet som dessverre -- og under EUs skakk-kjørte nyliberalistiske ideologi -- er i ferd med å vokse fram igjen. Kort sagt; Europas borgerskap har etter tusenårskiftet lagt alt til rette for økt folkelig motstand, opprør og revolusjoner. Det vil de også komme til å få i overskuelig framtid.
 |
| "Liggende kvinne", Gustave Courbet (1865 - 66) |
"Liggende kvinne" er et slikt "vulgært" maleri i Eremitasjens samling. Det ble stemplet som det fordi kvinnen f.eks. ikke var en mystisk, smellvakker orientalerinne som lå på kostbare tepper og i nydelige omgivelser, slik det ofte var vanlig i den romantiske sjangeren.
Tvert om hadde hun rødmussete arbeidshender og kraftige armer. Hun virket derfor mer som ei simpel bondejente eller ei kvinne fra arbeiderklassen i Paris. Alt hun hadde var noen skarve ulltepper og et laken å ligge på. Å male slike tarvelige folk, var direkte vulgært, var byborgernes dom.
 |
| "Bondekvinner med busker", J. F. Millet (1852) |
Millet malte ofte bønder som besteborgerne så ned på som tarvelige og udannede. Millet kom selv fra bondestanden og visste godt hvor hardt arbeidet ofte var. Det kommer også godt til syne i "Bondekvinner med busker" der de i sine grove hjemmevevde klær sakte går hjem i skumringen med sin tunge bør med ved.
Ilja Repin (1844 - 1930) er en av verdens beste realister, og jeg ble mildt sagt overrasket da jeg oppdaget at han kun var representert med et portrett av tsar Nikolas II på Eremitasjen. Da jeg ga uttrykk for min vantro til en russisk venn, forsikret hun meg at Repin var svært godt representert på det Russiske Museum som lå like i nærheten.
Jeg kommer derfor tilbake til mester Repin, når jeg får ferdig en bloggpost om det Russiske Museum. En liten smakebit kan vi likevel unne oss her, selv om ordet "liten" blir temmelig malplassert her. Maleriet av de fillete pramtrekkerne til Repin er nemlig over 13 m langt og nesten 3 m høyt. Ilja Repin var i sannhet en gigant på mer enn en måte ;)
 |
| "Pramtrekkere på Volga", Ilja Repin (1870) |
Perler fra impresjonismen (1870 - 1917)
Eremitasjen har en stor samling av malerier og pastelltegninger i impresjonistisk stil, og med stilens opprinnelige skapere og mestre som bl.a. Edgar Degas (1834 – 1917), Édouard Manet (1832 – 1883), Pierre Auguste Renoir (1841 – 1919), Alfred Sisley (1839 – 1899), Camille Pissarro (1830 – 1903) og dels Paul Cezanne (1839 – 1906).
Impresjonismen oppstod i Paris i 1870-årene og spredte seg deretter til resten av Europa og USA. Typisk for impresjonistene er tydelige / pastose penselstrøk, lyse farger, løse og åpne komposisjoner og hverdagslige motiver som ikke ble hentet fra historien, men fra deres egen samtid.
 |
| "Valmue-eng", Claude Monet (1890) |
 |
| "Skuespiller Jeanne Samary", Renoir (1878) |
"Valmue-eng" av Claude Monet er i så måte et godt og svært vakkert eksempel på nettopp det. I dette maleriet legger Monet vekt på vinden som driver valmuene i en retning. Han gir oss ingen detaljer, men på avstand har vi ingen problemer med å skille ut verken valmuer eller andre blomstrer.
Årsaken er at vår egen hjerne bearbeider synsinntrykkene i retning av det vi selv tidligere har erfart av synsinntrykk i naturen. Også denne "antydende" penselteknikken var et av kjennetegnene til impresjonistene.
En ny overraskelse fikk jeg da jeg oppdaget at samlingen på Eremitasjen også rommet et av mine favorittportrett, "Skuespiller Jeanne Samary", malt av Renoir i 1978. Om Monet var en mester på å fange inn naturens skjønnhet, var Renoir en sann mester på å oppdage og gjengi skjønnheten hos kvinner.
Like i nærheten hang også et annet av Renoirs berømte maleri; "I hagen", malt i 1885. For øvrig et maleri som understreker den løse penselføringa og forkjærligheten for optisk blanding av fargene som impresjonistene gjerne sverget til.
 |
| "Mont Saint-Victorie", Cezanne (1896?) |
Blant maleriene fant jeg også et eksempel på det som kom til å bli Paul Cezanne's yndlingsmotiv, nemlig fjellet Saint-Victorie som han malte gjentatte ganger.
Trolig var det også arbeidet med å male dette fjellet som trakk Cezanne i retning av en forenkling av naturen til geometriske former. Det vil si at et tre kan oppfattes som en høyreist sylinder, en appelsin kan sees som en kule, et fjell som en pyramide, osv. Denne forenklinga eller abstraksjonen fra den faktiske visuelle virkeligheten, inspirerte i neste omgang folk som Pablo Picasso og Georges Braque til å utvikle kubismen som stilretning.
 |
| "Kvinne som grer håret", Degas (1885) |
Men før jeg forlater impresjonistenes lokaler på Eremitasjen, kan jeg ikke unngå å si litt om en av de store pastell-tegningene til Edgar Degas. Han er gjerne mest kjent for sine hverdagslige og treffsikre studier av ballett-dansere og nakenmodeller, herunder bl.a. "Kvinne som grer håret" fra 1885. Degas var helt suveren med pastellkrittene og gjenga menneskekroppen på en måte der både farger og deres valører og intensitet satt som støpt.
Etter impresjonismens gjennombrudd rundt 1880 og i tiårene etter, kom en serie nye sjangere i malekunsten. Det var som om impresjonismens seier over datidens krav om å male i klassisistisk stil samt seier over Parisersalongens makt i spørmål om hva som var kunst, hadde løftet lokket av en trykk-koker som sendte kunstnernes kreativitet i alle mulige retninger.
Og hva som strømmet ut av trykk-kokeren, skal jeg avslutningsvis kom inn på nedenfor.
Perler fra modernismen (1890 - 1960 . . . .)
Modernismen er ikke ei stilretning, men et samlebegrep for flere ulike stilretninger fra ca. 1880 og fram til postmodernismen overtar på 1960-tallet. I fleng nevnes slike kunstneriske "ismer" som naivismen, fauvismen, symbolismen / syntetismen, cloisonismen, ekspresjonismen, kubismen, futurismen, surrealismen og dadaismen.
Med modernisme siktes det videre til endringen i vestlig kultur som forkastet mange tidligere tradisjoner i bl.a. malekunsten, og som understreket at de individuelle kunstnerne måtte ha frihet til å male hva de ville, og hvordan de ville det. Historia hadde vist at det var under slike vilkår at stor kunst ble født. Når det gjelder tidspunktet for modernismens gjennombrudd, regner mange Pablo Picassos maleri "Pikene fra Avignon" (1907) som selve startskuddet.
Eremitasjen har svært mange flotte malerier som tilhører forskjellige "ismer" i modernismen, men nok en gang kan jeg bare ta med meg noen få i dette blogg-innlegget.
1. "Stråtekte hytter" (1890) av Vincent van Gogh (1853 - 1890)
Det kan gjenspeile at Vincent var gjennom ulike faser i sine vel 10 år som aktiv maler. Men det kan også indikere at Vincent -- med hans gode teoretiske kunnskap om malerkunst -- bevisst hentet elementer og inspirasjon fra flere ulike skoleretninger i samtiden.
Maleriet "Stråtekte hytter" er en av mine favoritter og ble malt samme år som Vincent døde. Maleriet "Hveteåker med kråker" som henger i Van Gogh-museet i Amsterdam, regnes som det siste han malte. Det kan bety at "Stråtekte hytter" kan ha vært hans nest siste maleri. Mye fascinerer meg med dette maleriet, deriblant fargevalget, bruken av diagonaler og de svært bevisste endringene av retningen på penselstrøkene på bl.a. hyttenes vegger.
2. "Kvinne som holder en frukt" (1893) av Paul Gauguin (1848 - 1903)
Noen forskere har kommet fram til at det det neppe var den engstelige og forsiktige Vincent som skår av sitt eget øre i 1890, men at den temperamentsfulle Gauguin trolig gjorde det under en krangel mellom de to.
Uansett har Eremitasjen mange malerier av Gauguin, og de fleste med utgangspunkt i motiver fra hans opphold på stillehavsøya Tahiti.
I liket med Vincent blir han også tillagt ulike skoleretninger. For hans del er det gjerne symbolismen / syntetismen, cloisonismen og ekspresjonismen som trekkes fram som merkelapper. Det som fascinerer med med Gauguin og hans maleri, er i første rekke at han -- motsetning til nesten alle samtidige malere -- ofte forholder seg til todimensjonale motiver, altså høyde og bredde, og gjør lite for å skape en illusjon om tredimensjonalitet. I noen malerier har han sogar fjernet skyggene til mennesker og andre gjenstander i motivet.
3. "Absint-drikkeren" (1901) av Pablo Picasso (1881 - 1973)
Klassisk absint av den typen som var vanlig på 1800-tallet og som bl.a. Picasso, Vincent og Gauguin nøt atskillig av, inneholdt ofte så mye malurt at man kunne bli plaget (eller velsignet som noen mente) av hallusinasjoner.
Mange malere har vært innom absinten i sin kunst, men få har etter min oppfatning fanget inn denne spritens virkninger bedre enn det Picasso har gjort i flere arbeider, og herunder dette maleriet fra 1901.
Tilbaketrekning, fremmedgjøring, angst, mentale problemer og ønsket om ikke å bli forstyrret av andre mennesker, er tankene som alltid melder seg hos meg, når jeg betrakter dette maleriet. Men at dette skal ha noe spesifikt å gjøre med absinten, er jeg tvil om. Snarere er vel det symptomer på alkoholisme og ikke nødvendigvis på et lavt konsum av absint? Drikker man derimot mye mer i løpet av ei uke, kan det jo bli en annen sak?
Tror jeg må teste ut den hypotesen nærmere . . . . . en gang i framtida ;)
4. "Dans" (1910) av Henri Matisse (1869 - 1954)
"Dans" (1910) og " Kvinne med hatt" (1905) er kanskje de to maleriene som han er mest kjent for. Sistnevnte henger på et galleri i San Fransisco.
Maleriet "Dans" overrasket meg med sin størrelse, nesten 4 meter langt og over 2,5 meter høyt.
5. "Landskap" (1913) av Wassily Kadinsky (1866 - 1944)
Impresjonistenes maleteknikk (optisk blanding) innebar en minimal abstraksjon ved at man overlot fargeopplevelsen til tilskuerne og deres mentale bearbeiding av synsinntrykkene. Malte man f.eks. gult og rødt kloss nær hverandre, ville tilskueren på en viss avstand kunne oppfatte det som en oransje farge.
Med Kadinsky ble abstraksjonen så stor at tilskueren måtte bruke atskillig mer enn synsnervene og hjernens bearbeiding av fargene, for å kunne forstå hva han/hun ser.
--- o --- o --- o ---
Og der avslutter jeg denne lille turen som har gått innom noen få kunstskatter på Eremitasjen i St. Petersburg. Jeg har besøkt en god del kunstgalleri i Europa, men sjeldent blitt mer positivt overveldet enn jeg ble på Eremitasjen. Et besøk på Eremitasjen kan derfor varmt anbefales absolutt alle historie-, kultur- og kunstinteresserte! Her er noe for alle, og for enhver smak. Ikke bare innen bildende kunst, men også innen skulptur og antikviteter fra ulike tidsrom og kulturer.
PS. I ettertid tilføyes at Rembrands maleri av "Gammel mann i rødt" ble sittende så ettertrykkelig i min beundring at jeg bare måtte kopiere det, i håp om å lære mer om hans tenkning og teknikker. Resultatet finner du i blogg-innlegget: "Å male etter Rembrandt" fra 31. des. 2017
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar