Skål - Amazonas brenner

Tittelen "Skål - Amazonas brenner" er skremmende og har sitt utgangspunkt i en artikkel om soya-leverandørene til norsk oppdrettsnæring. Men virkeligheten som inspirerte meg til å male dette motivet, er langt mer skremmende. Motivet viser en tilsynelatende sympatisk fyr, men i virkeligheten representerer han et rovgrisk økonomisk system som i sin grådighet er i ferd med å ta livet av det meste. 

Gjennom flere tiår har de fleste av verdens topp-politikere (ofte med sterke bånd til mektige globale investorer) skapt en nyliberalistisk verdensøkonomi som vedlikeholdes av bl.a. EU, IMF, WTO, Verdensbanken, div. frihandelsavtaler og markedsdomstoler som f.eks. ESA.

I denne økonomien skal næringslivet pålegges færrest mulig begrensninger (lover og regler) av ulike regjeringer. Markedet skal i størst mulig grad regulere seg selv, heter det. Slike forhold fører bl.a. til at små- og mellomstore bedrifter rundt om i verden kastes ut i direkte konkurrere med gigantiske multinasjonale selskaper; selskaper som har økonomiske ressurser som ikke en gang mange nasjoner kan måle seg med.

Vi snakker altså om selskaper med kolossal økonomisk og teknologisk makt, og dermed stor politisk innflytelse. 

Derfor blir det "rått parti" der små og mellomstore bedrifter utkonkurreres, nedlegges eller kjøpes opp av gigantene, og arbeidsplassene flyttes til en annen del av verden der man for øyeblikket har lavere kostnader. Og når det skjer, øker bl.a. strømmen av arbeidsløse emigranter fra Afrika, Latin-Amerika og Asia til bl.a. Europa og Nord-Amerika.

Hva kan f.eks. vanlige folk i landbruket i Afrika stille opp med i konkurranse med tomatfabrikker i EUs Spania og Italia? Hva kan vanlige bokhandlere i Norge stille opp med i møte med den amerikanske giganten Amazon?

Hva kan i det hele tatt små og mellomstore virksomheter stille opp med, i møte med produsenter og distributører med en konkurranse-kraft som jevner alle konkurrenter med jorda, forutsatt at de ikke beskyttes av nasjonale tollmurer og begrensninger. Men slike regulerings-mekanismer er nærmest forbudt i dagens globale, nyliberalistiske diktatur. Banden av investorer og multinasjonale selskaper har politikerne i lomma, og derfor fortsetter ødeleggelsene av såvel samfunn som natur.

Ofte unngår også denne banden beskatning, ettersom utbyttet fra deres legale og mindre legale "forretninger" trikses og fikses mellom ulike land og selskaper, og der en stor andel plasseres i et eller flere skatteparadis.

Der fordeles kapitalen på nye investeringsmuligheter som måtte dukke opp. Ordinære såvel som etisk forkastelige som f.eks. å lobbyere for oppstart av nye kriger, ødelegge regnskog for å få tilgang til tømmer, mineraler, dyrkningsjord, etc.,  engasjere seg i hvitvasking av narkotikapenger og andre kriminelle aktiviteter, delta i rente-svindel, osv. osv.

Kostnadene i form av miljø-ødeleggelser, global migrasjon, hav som drukner i plast, flyktningtragedier, tap av artsmangfold, osv. er noe vi andre, dvs. naturen og vi vanlige mennesker må leve med og betale for, mens de som er skyldige i galskapen og ødeleggelsene slipper unna. 

Som bl.a. Noam Chomsky har påpekt en rekke ganger, innebærer den nyliberale økonomiske modellen at fortjenesten privatiseres (dvs. går i lommene på investorene) mens kostnadene og ulempene blir noe naturen, samfunnet og dets skattebetalere enten må akseptere eller selv prøve å reparere. Det er nettopp dette som kjennetegner dagens globale økonomi som verdens topp-politikere har lagt til rette for. 

Men slikt nevnes selvsagt ikke av bl.a. norske nyliberalistiske politikere. De vil heller ha mer av "samme medisin". Derfor arbeider de fortsatt for å privatisere samfunnsressurser samt deregulere og liberalisere alle lover og regler som kunne ført en samfunnsmessig kontroll med disse gigantiske selskapene og investorene. Sagt med andre ord, har politikerne lagt seg i lomma på stor-investorene og verdens storselskaper. Det er deres interesser de helst forsvarer. Vanlige folks interesser kommer i beste fall i fokus noen uker foran hvert stortingsvalg. 

Derfor kan fortsatt store investorer f.eks. forurense boligområder med bit-coin-støy, ta seg til rette i naturen med gigantiske vindturbiner, forurense havene med plast og svi av regnskogene med topp-politikerne som trofaste støttespillere. Ikke nødvendigvis i ord, ettersom det kan koste topp-politikerne stemmer ved neste valg, men som regel alltid i gjerning.

Norske topp-politikere ynder å framstå som "verdens beste", også når det gjelder å bevare regnskoger og artsmangfold. Dette kan neppe beskrives som noe annet enn kvalmende hykleri. Virkeligheten er de fleste av dem er svorne tilhengere av den nyliberalistiske ideologien, og dermed også medansvarlig for bla. ødeleggelsen av regnskoger og tapet av artsmangfold rundt i verden.

Når det gjelder maleriet skal jeg bare si en ting. Jeg har med hensikt malt fyrens venstre hånd i en noe anspent stilling, klar til å gå under jakken for å hente fram hardtslående argumenter. Han representerer nemlig en økonomisk elite som ikke nødvendigvis bøyer seg for innvendinger.

 Skål, Amazonas brenner

Det skåles 
i verdens globale finanshus, 
i investeringsfond og på børsen blant
 bank- og finansnæringas eple-kjekke frontsoldater;
den umettelige grådighetens fremste
revolvermenn og -kvinner.
På stam-pub'ene hever den nyliberalistiske
rovdyrkapitalismens unge ninjaer sine glass.

Skål, you fuckers! Amazonas brenner! 

 For det er noe alle vet.
Branner gir mer areal til palmeolje, kveg og 
soyabønner; og mer å mekle og 
investere i nye og gamle markeder av
varer, tjenester og spekulative finansprodukter. 

Så skål -- la til helvete Amazonas brenne.
Her blir det raske penger å tjene, og vi
tenker kjøpe oss en ny yacht, en ny Lamborgini,
eller kanskje ei ny luksusleilighet
i Cannes eller Florida eller Rio
eller fan vet hvor. 

Lev! Lev!
Etter oss kommer syndefloden!
Ha, ha! Fuckings! Skål!

Og det skåles også hos 

verdens store fôrprodusenter,
hos leverandører av fiskefôr, husdyrfôr og annet fôr.
Men her skåles det ikke åpenlyst; for det 
er ikke bra for
merkevarer og omdømme.
Derfor nøyer man seg helst
med et innforstått smil og lav mumling i 
passende anledninger.

(Skål, Amazonas brenner)

For kalkulatorenes og regnearkenes tale 
er krystallklare.
Større areal til soyabønner gir 
lavere pris på en viktig fôringrediens, 
som igjen betyr mer
konkurransedyktige priser på 
egne fôrprodukter. 

For når alt kommer til alt, 
er konkurransedyktighet og
stigende aksjekurser det aller viktigste i 
dagens deregulerte, globale økonomi. 
Og det slår alt, og det
er noe alle vet,
at det har verdens topp-politikere selv
akseptert som den globale økonomiens 
styrende prinsipp 

(Skål - Amazonas brenner)

"Profitøren", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 50 x 60 cm, 2019 ©

"Skål, Amazonas brenner" (eller "Invest and succeed or die!"), stuntpoesi, 30. august, 2019


I ettertid har jeg nedenfor lagt til noen kommentarer og referanser som Jørund Hassel la fram på Facebook 8.09.2019. Se også

KLIMA OG MILJØPOLITIKK PÅ NORSK OPPDRETTSFISK

1. Det gis konsesjon til fiskeoppdrettsbaroner for å drive fiskeoppdrettsanlegg langs kysten. Oppdrettsanlegg som forurenser fjordbunnen – og ødelegger for villfisken og lokalbefolkningen. Oppdrettsfisk rømmer og ødelegger ville fiskestammer, sykdommer oppstår på fisken, og antibiotika forekommer som fòrtilsetting og avfallsstoffer som spres i norske fjorder. Det må antas at kvaliteten på fisken i oppdrettsanlegg påvirkes av egen forurensing i våre fjorder. Dette vet norske politikere. Hvorfor pålegges ikke oppdrettsbaronene å bygge anleggene på land – og betale for skadene? Oppdrettsbaroner som ofte er spesialister på skatteplanlegging, nullskatt og skatteunndragelser. https://www.msn.com/…/oljefondet-har-milliarder…/ar-AAGWV4Q…
   
   
2. Norske oppdrettsbaroner investerer også i fiskeoppdrett i andre land. Gjerne i land hvor det er enda mindre restriksjoner hva angår miljøforurensning, og hvor livsgrunnlaget i havet ødelegges for den lokale befolkningen og land
   
   
3. I stedet for å bearbeide store deler av fisken i Norge – fraktes den til lavkostland - med bil. Til å frakte fisken benyttes ofte arbeidskraft fra virksomheter som er opprettet i lavkostland. Blant eierne til slike virksomheter, finner vi norske oppdrettsbaroner. Sjåførene hentes ofte fra Asia og andre lavkostland, som jobber på tredjelandsprinsippet, hvor sosial dumping og slavelignende kontrakter florerer. Ofte anvendes eldre lastebiler fra lavkostland - som forurenser mye. Sjåførene tar med seg diesel fra hjemlandet (for dyrt i Norge), som ofte er av dårligere kvalitet – og forurenser mer. Det norske veinettet utsettes for stor slitasje, det oppstår svevestøv osv. 


4. For at fisken skal komme raskt frem, drives politikerne av finansnæringen til å bygge ut veinettet i Norge – i stor grad ved hjelp av å låne penger (forgjelde den norske befolkningen), og hvor mange utbyggings-kontrakter går til utenlandske selskaper, og bruk av gjestearbeidere. Noen av utbyggingskontraktene går til utenlandske selskaper som er under etterforskning for korrupsjon (eksperten på dette var tidligere samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen/ inklusive og hans prestisjeprosjekt Nye Veier AS). https://www.spaniaidag.no/…/nye-veier-samarbeider-med-korr…/ Norske bilister (arbeidstakere og trygdede) som ikke har råd til EL-bil/ bo i bysentra, pålegges bompenger for å tilbakebetale lån på veiprosjekter.
   
   
5. Arbeidskraft til fiskeoppdrettsanlegg, er i stor grad basert gjestearbeidere fra lavkostland. Disse kjører ofte i eldre biler, over lang avstand, og forurenser mye. Gjestearbeidere generelt - som betaler omtrent bare halv skatt i forhold til norsk arbeidskraft, og kan virke konkurransevridende.
   
   
6. Fisken trenger for. Norge går inn i virksomheter i utlandet, som driver med produksjon av fiskemel (og fiskeolje) til for til bruk i fiskeoppdrettsanlegg. Havbunnen støvsuges for å skaffe råstoff (krill og andre fiskesorter), og etterlater en «havørken»/ ødelagt havbunn - som igjen ødelegger livsgrunnlaget for lokalbefolkningen mange steder.
   
   
7. Når protestene og fokuset kom på at økosystemene i havet er truet, fant man ut av soya var en god erstatning til dyre- og fiskefor. Soyaproduksjon i Sør-Amerika fører til at regnskoger settes i brann, stor grad av avskoging, klimagassutslipp, blodige konflikter, miljøforurensning og tap av uerstattelige arter. Som en slags avlat, sendes milliarder av norske kroner (skattebetalernes penger) - fra den norske regjeringen til mer eller mindre korrupte ledere i Sør-Amerika - som angivelig «skal hindre avskoging». Hvor knapt ei krone kommer frem til de som trenger det. I etterkant reiser norske politikere og mottar ulike priser for givergleden fra de samme mer eller mindre korrupte lederne.
   
   
8. Soyaproduktene må fraktes – til blant annet norske oppdrettsanlegg. Da benyttes store båter, som drives på tungolje – trolig det mest forurensingsbaserte drivstoffet som anvendes i dag. Hvem jobber på båtene – som ofte har norske eiere? Jo, billig arbeidskraft fra lavkostland.
   
   
9. Men det stopper ikke der. Det norske oljefondet investerer milliarder i blant annet selskaper som bidrar til klima- og miljøkatastrofene i Sør-Amerika. https://www.msn.com/…/oljefondet-har-milliarder…/ar-AAGWV4Q…
   
   
10. Ovennevnte beskriver hvor klima- og miljøvennlig norsk oppdrettsprodukter og virksomheter er. Og hvordan norske myndigheter legger til rette for denne næringen for oppdrettsbaronene. Det virker som om det er mye kameraderi, vennskapstjenester, og mer eller mindre korrupsjons ute og går. En av dem som kan ha hatt en slik rolle er Olje-og energiminister Kjell-Børge Freiberg (Fremskrittspartiet);https://e24.no/…/dagbladet-lakseselskap-fikk-omgjort-miljoe…Tidligere fiskeriminister Per Sandberg (Fremskrittspartiet) brukte privat epost til forbindelser – hva er årsaken til det? Kjente ikke Per Sandberg til hvilken rolle han hadde på vegne av den norske stat og fellesskapet; https://fiskeribladet.no/nyheter/?artikkel=55164
    
    
11. Når man legger ovennevnte til grunn – er altså løsningen på klima-, miljø- og forurensningsproblemene - at folk i Norge skal slutte å spise kjøtt.Vi skal med andre ord spise mer oppdrettsfisk produsert av oppdrettsbaronene – og litt mer vegetarmat? I mens sitter oppdrettsbaronene og ler hele veien til bankkontoene sine – hemmelig og mindre hemmelige i skatteparadis. Norske politikere krangler om bompengekrise (som handler om veier til oppdrettsbaronene), valgfrie skole- og helsetjenester og eiendomsskatt. Mens arbeidstakere og trygdede betaler.

Konklusjon: Norsk oppdrettsfisk er et klima og miljøvennlig produkt? Og Norge er et foregangsland på klima- og miljøpolitikk?

Jørund Hassel