Smørblomst- og storkenebb-juni

Dette motivet er hentet fra Tromsøya. En varm dag i juni 2019, et sted i nærheten av skihytta. Men for å få motivet slik jeg ville ha det, måtte jeg flytte på noen trær, hugge ned noen, flytte litt på stien, innplassere et menneske og være mer generøs med markblomstene enn det naturen selv framviste der og da.

Naturen har alltid fascinert meg. Årstidene, lyset, fargene, skyggene, lydene og luktene. Like mye det å føle kulda mot huden som å føle varmen fra sola. Like mye den fuktige havlufta langs Norskekysten som den knusktørre lufta i det spanske høylandet.

Barn lever med natur, voksne av natur?

Som andre unger kunne også jeg ligge i gresset og snakke med fugler, trær, dyr og insekter. Fant jeg en mark eller en snegle på en bilvei, tok jeg dem opp og la dem i gresset. Ville forhindre at de ble overkjørt. Oppdaget jeg at noen hadde ødelagt et småfugl-reir, var dagen ødelagt for meg. At noen kunne finne på å drepe noe så hjelpeløst som fuglunger, og dermed noe så vakkert som neste års småfugl-sang, var både trist og komplett uforståelig.

Jeg tror at respekten for alt levende sitter sterkt i nesten alle barn. Som barn kjenner man sin egen sårbarhet og forstår dermed også andres sårbarhet, herunder også sneglens og markens sårbarhet. I så måte kan man si at barn er de fremste forvalterne av 1700-talls filosofen Immanuel Kant og hans kategoriske imperativ (les mer her). Forenklet innebærer det at:

• du skal behandle andre slik du vil at andre skal behandle deg selv. 

Kanskje er det nettopp i barndommen -- før vi blir trent opp til å beherske og helst kontrollere både natur, samfunn og hverandre -- at vi er best på nettopp innlevelse og empati? Best på respekt for alt levende?

Med ungdomstida blir mange av oss "udødelige" og eple-kjekke på de fleste områder. Respekten og beundringa for naturen kan nok ennå være der, men kommer nå mer i bakgrunnen. Den blir kanskje mer som ei kulisse vi av og til tar i bruk til mosjon og liknende? Riktignok kan vi fortsatt "snakke med" fugler, trær, dyr og insekter, men det blir alltid med et skjevt smil. "Er ikke blitt helt sprø, må vite". I ungdomstida er det kanskje at naturen -- i vår egen forståelse av virkeligheten -- gradvis blir oss underlegen.

Som voksne blir vi gjerne enda mer pragmatiske og kjepphøye i vårt forhold til naturen. Naturen framstår da i enda større grad ikke bare som en kulisse, men som noe som kun er der for å tilfredsstille våre behov for arealer, mat, sportsfiske, jakt, energi/vedhogst, idrett, bærplukking, soppsanking, etc. Naturen blir kort og godt redusert til en ressurs som skal tilfredsstille våre praktiske behov? 

Kanskje er det som voksne at de fleste av oss står lengst unna innlevelsen og empatien som kjennetegnet barndommen? At naturen opphører å være en slags guddom eller i det minste en jambyrdig, og heller blitt en slags slave som skal tjene våre behov? Og kanskje er det nettopp derfor slik at vi som voksne må anstrenge oss for å finne veien tilbake til barnets opplevelse av natur?

Alt i alt synes jeg 1700-talls-poeten og billedkunstneren William Blake oppsummer de ulike oppfatningene av naturen på en treffende måte.

• "Treet som beveger noen til tårer av glede, er i andres øyne bare en grønn gjenstand som står i veien. Noen ser naturen som noe intetsigende og deformert . . . mens andre knapt ser den i det hele tatt. Men for den som har fantasi, er naturen selve fantasien"
  Hentet fra brev til Dr. Trusler, 23. august 1799, i "Letters of William Blake" (1956), The Macmillian Company

De av oss som prøver å lytte til fantasien, streber på mange måter etter å oppleve naturen slik barn gjør det. Å oppleve naturen slik den er, uten å ha baktanker eller behov om å bruke eller utnytte den, verken som kulisse eller som noe som kun skal tilfredsstille et eller annet praktisk behov. 

Vende tilbake til barnets naturforståelse? 

Jeg tror det er først når vi anerkjenner naturen som noe overordnet eller i det minste noe likeverdig, og med samme krav på respekt som oss selv, at vi virkelig blir i stand til å oppleve naturen og få del i dens fulle skjønnhet. Men for å komme dit, må vi trene oss til å respektere, se, lytte, lukte og dyrke nettopp alt liv som finnes i naturen. Trene oss til å oppfatte naturen slik mange barn og slik mange naturfolk gjør.

Inntil vi lykkes i det, vil naturen bare avdekke små glimt av sin skjønnhet for oss, og vi går glipp av de virkelig store opplevelsene. De opplevelsene som virkelig kan "sette oss helt ut" og etterlate oss i dyp takknemlighet over å ha fått oppleve noe så herlig. Slike opplevelser tror jeg vi bare får del i hvis vi anser naturen som jambyrdig eller som noe langt større, mektigere og betydningsfull enn oss selv.

Trening er derfor helt nødvendig. Satser på det. Jeg har i alle fall igjen begynt å ta opp snegler og mark som har forvillet seg ut på bilveier, og plassere dem trygt tilbake i vegetasjonen. Så jeg regner med å være på god vei og noen ganger har jeg faktisk opplevd å komme helt fram 😉

"Smørblomst- og storkenebb-juni", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 73 x 60 cm, 2019 ©