Reisen

Kjører du bil må du konsentrere deg om trafikken. Reiser du med fly, båt, tog eller buss kan du la oppmerksomheten vandre. Du kan f.eks. tenke over livet og over livet til dine medpassasjerer, hvis du vil. Hvem de er, hvor de kommer fra, hvor de skal i sine liv, etc.

Ikke uvanlig å tenke slik, tror jeg. Vi er jo alle på reise gjennom både våre egne liv og livene til de vi omgås med. Noen reiser vi lenge sammen med. Andre bare ei kort stund slik tilfellet gjerne er, når vi reiser med en eller annen form for kollektivtransport.

Sovende i våken tilstand

På undergrunnsbaner og busser la jeg for noen år siden merke til to typer passasjerer i helgene.

Den ene gruppa var folk som dro inn til sentrum om ettermiddagen eller kvelden. Mest sannsynlig skulle de på konsert, teater, til en restaurant eller noe slikt. Noen var kledd til fest. Flere lot til å komme fra et "vått" vorspiel. De stakk seg gjerne ut med latter og muntre ute-stemmer. 

Den andre gruppa bestod av folk som dro ut fra sentrum. Ofte tause. Kledd i vanlige klær. Noen surfet på mobiltelefonen. Andre halvsov eller så uinteressert ut av et vindu. Noen hadde med seg en bærepose med dagligvarer. Andre bar på klær i ei veske; kanskje jobbklær de tok med hjem for å vaske? Alle gikk av på holdeplasser før bussen eller undergrunnsbanen vendte tilbake mot sentrum.

Det er merkelig. Jeg hadde lenge sett disse to gruppene og at de var helt ulike. Likevel hadde jeg ikke tatt tanken videre. Nokså uvanlig for en samfunns-nysgjerrig fyr som meg. Flaut også. Det falt meg nemlig ikke inn å stille spørsmålet: Hva er det egentlig jeg ser? Kan det jeg ser, fortelle meg om samfunnet vi lever i?

 

Omsider våknet jeg

En fredagskveld for 3 - 4 måneder siden, gikk det opp for meg. Tilfeldigvis kom jeg til å overhøre en samtale til et ungt par på en sen kveldsbuss. De var i alderen der man gjerne "setter bo og får barn", tenkte jeg og hørte de beklaget seg over hvor slitne de var. 

"Nå har du to jobber. Likevel klarer vi ikke å spare nok egenkapital til ei leilighet", hørte jeg henne si, før bussen svingte ut fra holdeplassen og bulderet fra bussmotoren druknet resten av den lavmælte samtalen.

Jeg var skamfull over å ha lyttet. Samtidig gjorde det jeg hadde hørt meg både trist og sint. Den økende avstanden mellom vanlige folk og en stadig mer sjølgod overklasse av investorer, styreledere og direktører (som like sjølgode politikerne gjerne gir sugerør ned i statskassa) får meg alltid til å se rødt. 

Samtalen jeg hadde overhørt, la trolig en demper på det som ellers kunne blitt en trivelig kveld på byen. Jeg dro iallefall hjem tidligere enn planlagt.

Med jamne mellomrom dukket imidlertid bildet av "arbeidende fattige"; altså folk i dobbeltarbeid, i lave stillings-brøker eller ansatt på korttids-kontrakter og under usle arbeids- og lønnsvilkår, opp i bevisstheten. De som levde under vilkår som gjør det vanskelig å leve normale liv; vanskelig å stifte familie, vanskelig å forsørge seg uten at det går på helsa løs, vanskelig å skaffe seg ei nøktern leilighet, osv.

Kort sagt de som utgjør kjernen i mange folkebevegelser på kontinentet (f.eks. "de gule vestene" i Frankrike), og som mange topp-politikere og medier forakter og gjerne avviser som høyre og/eller venstre-populister som ikke fortjener å tas hensyn til. 

 

Ødeleggelsen av det regulerte arbeidslivet

"En ny, stor samfunnsklasse kalt prekariatet vokser fram", skrev en ung og begavet norsk journalist i 2018 i en kronikk i Aftenposten. Hun tok  utgangspunkt i forholdene i Spania der hun for tida bodde og arbeidet.

"Prekariatet" skrev hun, "lever i permanent utrygghet, stress og fortvilelse over hele den vestlige verden. Fattige og utrygge arbeidere får ikke barn, huslån og satser ikke på fremtiden. «Finanskrisen» er over, og alt er bra på børs. Men den har skapt et helsefarlig samfunn der livsløpet, livskvaliteten og selve livet er i krise.  

Mens krisen er glemt og sjampisen sprettes på børsen, opplevde jeg i fjor å miste jobben da jeg lå på sykehus og ble sykmeldt i tre uker. I år er kolleger blitt nektet retten til å gå til lege og fått skjenn for å gå i begravelse. En som mistet moren og ble borte en måned, mistet jobben sin også. Jeg vet hva det er å få lønnstrekk når jeg er syk. Jeg har vært tvunget til å jobbe svart og å miste jobben da jeg klaget til sjefen. Kolleger som griner, går syke på jobb, utvikler migrene og har panikkangst, er en del av normalen.

Medlemskap i fagforening er «galskap.» Da kommer du på sjefens svarteliste når det gjelder å fornye kontrakten. Hold ansatte utslitte og redde – det er suksessoppskriften på lydige, moderne slaver."

 

"Reisen"

Etter det jeg har skrevet ovenfor, er det overflødig å si mer om hva som inspirerte meg til å male "Reisen". For å bringe det direkte inn i vår tid, valgte jeg også å male det i nyrealistisk stil.

Nevner at det var tungt å male. Ikke fordi maleriet var større enn lerretene jeg vanligvis bruker, men fordi jeg stadig skiftet mellom sympati for mennesker i denne situasjonen og sinne over nyliberalistiske topp-politikere som legger til rette for denne samfunns-ødeleggende utviklinga. 

Disse topp-politikerne har i flere tiår vært mer opptatt av å betjene interessene til globale investorer og deres redskaper som bl.a. EU, IMF og Verdensbanken. Interessene til vanlige folk, som også ofte har begått den store tabben å stemme på slike politikere, kommer atskillig lenger ned på prioriteringslista.

Men nok om det. Jeg har i andre blogg-innlegg øst ut min ergrelse over disse etisk korrupte og hyklerske politikerne. Skal derfor ikke si mer her.   

. . . . . . . Vel, alt i alt er det ikke mer å si om min egen forståelse og motivasjon for å male "Reisen".

Glem imidlertid ikke at min forståelse ikke er noen fasit for hvordan du selv kan forstå eller tolke maleriet. Mange vil assosiere "Reisen" med noe helt annet enn prekariatets framvekst, økte klasseskiller og reisen nedover i levevilkår for en stadig voksende andel unge mennesker. 

Noen vil kanskje bare se maleriet som ei nøktern framstilling av livet i byene? Andre vil kanskje tenke på parforhold kontra det å være singel? Atter andre igjen vil kanskje tolke det som et uttrykk for fremmedgjøringa som preger livet i storbyene? 

Hvem vet? Mange tolkninger er mulig. Men så lenge det er din egen tolkning, er det den som er riktig for deg.

"Reisen" (Prekariatets reise), Jan R. Iversen, akryl på lerret, 81 x 100 cm, 2020 ©