Forbrukeren

Et maleri kan være en rebus. I så fall krever det at man tar seg tid til å undersøke hva synsinntrykket formidler til hjernen. Dette maleriet har tittelen "Forbrukeren". Alle står selvsagt fri til å tolke det som de vil, men ønsker du å vite hvordan jeg tolker det, er det bare å lese videre.

Jeg tolker det i samme gate som maleriene "Reisen" og "Fangen. For meg kretser alle tre om temaet: "Samfunnets systemfeil". Med "systemfeil" sikter jeg her til fallgruver som samfunnsutviklinga graver, og som forverrer livsvilkårene for folk flest.

For eksempel må et godt samfunn gi innbyggerne frihet til å kunne skape seg et godt liv. På den andre sida kan for mye frihet (i form av bl.a. manglende lovverk og sviktende oppfølging lover og redusert domstolkapasitet) føre til at stadig flere kjeltringer og kriminelle tar seg til rette og utnytter ulike smutthull. Og det går igjen ut over folk flest.

Over tid bidrar det til at viktige samfunnsfunksjoner som f.eks. politikk, bank og finans, frivillig sektor, maler-bransjen, bygg- og anleggsnæringa, transport, hotell og restaurant, osv. får et sterkere innslag av nettopp kjeltringer og kriminelle. 

I så tilfelle står vi overfor farlige systemfeil der myndighetene (aktivt og/eller passivt) har bidratt til ei utvikling som undergraver samfunnets "sunnhet". Det betyr ikke nødvendigvis at samfunnet forfaller til total lovløshet. Det kan fortsatt overleve og fungere som f.eks. et oligarki eller plutokrati der kun de rikeste og deres politikere har reell makt og innflytelse.

Folkeflertallets makt og innflytelse blir i slike samfunn ofte avgrenset til et parlamentsvalg en gang hvert fjerde år, mens ressurssterke særinteresser kan påvirke og styre politikken hver eneste dag mellom valgene.

I tillegg blir folkeavstemninger, som er et direkte uttrykk for folkets syn på et saksforhold, ofte avvist og motarbeidet av de samme politikere som folket har valgt til å ivareta deres interesser. Likeledes blir gjerne det folk mener om samfunnsutviklinga, motarbeidet og stemplet av myndigheter og store medier som skummel populisme eller ekstremisme. Det er et temmelig paradoksalt fenomen i et demokrati at folket blir ansett som skurker som må motarbeides. Da er det virkelig lov til å stille spørmålet om vi har med et demokrati å gjøre.

- Vel, da skulle det være mer klart hva jeg sikter til med "systemfeil", og som også er temaet som de tre ovennevnte maleriene tar utgangspunkt i. La oss nå ta denne systemfeil-forståelsen med i tolkninga av maleriet "Forbrukeren", og se hva vi får ut av det.

Forbrukeren 

Maleriet viser ei "ferdig-shoppa" dame i en nødutgang fra et kjøpesenter. Hun slapper av med en røyk i en stol hun har kjøpt. I bakgrunnen og ved døra ut til en parkeringsplass står ei fullasta trillevogn. Hun venter kanskje på en maxitaxi som skal hente henne og varene hun har kjøpt? 

Det som først inspirerte meg til å male dette motivet var to ord som i våre samfunn gjerne kobles med hverandre: "Lykke" og "forbruk".

Ei slik kobling høres merkelig ut. At ordet "lykke" passer til ord som f.eks. "flaks", "kjærlighet", "fred" og "sunnhet" er ikke vanskelig å forstå. Men "lykke" og "forbruk"? Nei, passer ikke.

Likevel er de to blitt nært beslektet. Ordet "forbruker-samfunn" minner oss om det. Det er et samfunn der folk ikke bare kjøper det de trenger, men også det markedsføring og reklame ønsker vi skal kjøpe, selv om vi ikke har behov for det. 

En annen ting som minner oss om at "forbruk" og "lykke" er blitt parhester, er TV-serien "Luksusfellen". I serien portretteres mennesker som er kommet i uføre for sitt høye og nærmest vanvittige forbruk. Shopoholikere på steroider. Skyhøyt forbruk og lykkelig som bare det; inntil de innser at de har opparbeidet seg en dyster skjebne som gjeldsslaver.

Men da er de jo også samfunnets mønster-borgere og idealer? For sett i et reklame- og markedsførings-perspektiv er shopoholikere eksempler til etterfølgelse. De er jo alle markedsføreres idealmennesker ettersom ingen andre adlyder bedre reklamens "LØP OG KJØP!"

Og de er selvsagt også alle produsenters og investorers idealmennesker, siden de er så lett påvirkelige av reklamen. Desto høyre forbruk, desto større vekst for diverse kjeder og for de som har investert i disse kjedene, og i kjedenes mange leverandører i inn- og utland.

Men tro ikke at det stopper der. Banker og kredittkort-selskaper hjelper mer enn gjerne shopoholikere med finansiering i lange baner. Og når de ikke lenger kan innfri sine lån, overtar inkasso-selskapene som tjener grovt på å inndrive kreditorenes fordringer hos shopoholikerne. Dette er på mange måter forbrukersamfunnets verdikjede!

Men det stopper ikke der heller! På toppen av det hele finner vi politikerne som anbefaler folk å bruke (mest mulig) penger på økt forbruk. Især kommer disse anbefalingene i krisetider som ved finanskrisas utbrudd i 2008 og sist ved korona-virusets utbrudd i mars 2020. 

Det tragikomiske ved det hele, er at slike topp-politikerne også står fram som "store" motstandere av rovdrift på naturen og ødeleggelsen av planetens økosystemer. De er altså både for og imot økt forbruk og rovdrift på natur og miljø.

Dermed er ringen sluttet. For det er nettopp overforbruk og en nyliberalistisk økonomi som er hovedårsaken til rovdrifta på naturen, og ødeleggelsen av økosystemer på jorda. Og dermed ligger nok en svær systemfeil oppe i dagen.

Nemlig at ledende nasjonale og internasjonale topp-politikere ikke er i stand til å skrote et økonomisk system (nyliberalistisk kapitalisme) som er basert på evig og ubegrenset vekst, og som dermed fører oss mot stupet. Og nettopp det er en av vår tids absolutt største og farligste systemfeil. 

"Forbrukeren", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 65 x 54 cm, 2020 ©