Nasjonalgalleriet - London

The National Gallery, det britiske nasjonalgalleriet, ligger på Trafalgar Square i London. Museet ble grunnlagt i 1824 og har en samling på over 2300 malerier. Samlingen er dermed ikke blant de største i Europa, men inneholder likevel noen av de mest berømte perlene i bildende kunst.

Når jeg i september 2013 gikk gjennom utstillinga, slo det meg at den rommet malerier fra så godt som samtlige epoker i Europeisk malekunst fra tidlig middelalder og fram til begynnelsen av 1900-tallet. Bildende kunst av yngre dato med fotfeste i epoker som kubismen, popkunst, etc. finner man på Tate Modern. Er man primært ute etter britisk kunst med storheter som William Turner, John Constable, David Hockney, o.l. er Tate Britain rett sted å besøke.

Nedenfor har jeg lagt ut noen malerier som National Gallery har i sin samling, og som jeg av en eller annen grunn har et personlig forhold til.   
 
Arnolfinis bryllup (1434)

"Arnolfinis bryllup", Jan van Eyck, 1434

Jan van Eycks maleri ble opprinnelig kjent under navnet "Arnolfinis bryllup", men denne forståelsen har bleknet. I dag omtales det mest som "Dobbeltportrettet av Arnolfiniene". Grunnen til det er at maleriet er fullt av symboler (bl.a. et tent og et utbrent stearinlys) som kan peke i retning av at Eyck malte det på bestilling fra Arnolfini som et minne om hans elskede kone som døde i barsel. Ønsker du å vite mer om denne fortolkninga finner du den på YouTube (video). 

Tvetydigheten i hvordan dette maleriet kan tolkes, og herunder den utstrakte bruken av symboler, er noe av det som har bidratt til min store interesse for dette maleriet. 

En annen faktor er at jeg alltid har beundret Jan van Eyck for hans håndverksmessige ferdigheter. Med teknologien (fargepigmenter, olje, pensler, etc. i den tidlige renessansen) er det en stor prestasjon å male så naturalistisk presist som det Jan van Eyck var i stand til. Sett fra mitt ståsted er han på høyde med berømtheter som Rubens og Rembrandt som levde over hundre år etter.

Kveldsmat hos Emmaus (1601)

Den italienske renessanse-maleren Caravaggio (1571 - 1610) har alltid hatt ei høy stjerne hos meg. Til tross for et hardt og utsvevende liv rakk han å skape mange mesterverk. Deriblant "Kveldsmat hos Emmaus" som også er et godt uttrykk for mye av det Caravaggio tilførte malerkunsten.

"Kveldsmat hos Emmaus", Caravaggio, 1601

For det første clairobscur-teknikken, dvs. en svært bevisst bruk av dramatiserende lys og skygger. Mange vil ha det til at Leonardo (1452 - 1519) var den første som tok i bruk denne teknikken i bl.a. maleriet "Dame med røyskatt" (1490). Ikke uenig i det, men jeg synes det er viktig å understreke at Leonardo ikke brukte teknikken som et dramatiserende virkemiddel, men mer som en faktisk gjengivelse. Det er ikke noe dramatisk i f.eks. Leonardos "Dame med røyskatt", mens dramatikken lyser av verkene til Caravaggio, som f.eks. "Judith halshogger Holofernes" (1599) og "Kveldsmat hos Emmaus" (1601). I sistnevnte maleri ser vi to av Jesus disipler i samme øyeblikk som de sjokkert oppdager at de sitter til bords med den korsfestede Jesus (Lucas 24: 30-31).

Andre nyskapende element ved Caravaggio, er "helhetsbudskapet" og vektlegginga av personers "indre opplevelse av situasjonen" som også dette maleriet gjengir. Vil du vite mer om det, finner du noe her.
 
Venus ved speilet (1648)

"Venus ved speilet", Diego Velázquez, 1648

Diego Velázquez (1599 - 1660) er den spanske barokkens fremste portrettkunstner. Han malte i det strengt religiøse Spania der inkvisisjonen var vakthund for den rette tanke og den rette atferd. 

Til tross for dette og til tross for at Velazquez også var hoffmaleren til kong Filip IV, malte han i 1648 "Venus ved speilet". Maleriet ble holdt skjult av noen ved kongens hoff, og endte i 1813 opp i England der det senere ble kjøpt av Nasjonalgalleriet.

Min interesse for maleriet er dels at det ble malt av en kunstner som visste at maleriet kunne bli brukt mot han av inkvisisjonen, hvis han av en eller annen grunn havnet i unåde ved hoffet. Likevel tok han altså sjansen på å male det. Sett fra mitt ståsted, forteller det mye om Velazquez store integritet som kunstner. Det står respekt av slikt.

Et annet interessant trekk ved maleriet, er at Velazquez tar i bruk den såkalte "Venus-effekten" der gudinnen Venus tilsynelatende beundrer sin skjønnhet i et speil. For den som betrakter maleriet, oppleves det imidlertid som om Venus møter blikket hans/hennes i speilet. Denne effekten kommer særdeles godt til syne i Rubens maleri med samme tema.

Erasmus av Rotterdam (1523) og Ambassadørene (1533)

"Erasmus av Rotterdam", Hans Holbein (1523)

Hvis man er opptatt av portrettkunst og især renessansens portretter, kommer man ikke utenom Hans Holbein d.y. (1497 - 1543) som mot slutten av livet var hoffmaler hos den beryktede Henrik VIII av England.

Blant Holbeins mange portretter har jeg helt siden ungdommen vært fascinert av portrettet av Erasmus av Rotterdam. For meg ble Erasmus en kombinasjon av forkjemper for et bedre samfunn og en oppdagelsesreisende i glemt kunnskap. En slags kunnskaps-arkeolog som gikk på jakt etter glemt visdom i nedstøvete pergamenter, bortgjemt i arkiver og biblioteker.

Erasmus kom fra fattige kår, men utdannet seg til teolog / prest og ble en ledende forkjemper for den humanistiske ideologien som blomstret opp under renessansen i Europa. 

På linje med andre humanister var han opptatt av antikkens filosofi, vitenskap og språk; gresk og latin som de trengte i sine studier av gamle skrifter og pergamenter. Begrepet humaniora ble brukt som en betegnelse på antikkens store visdom. Den mellomliggende perioden, middelalderen, så renessansens humanister på som ei tid preget av overtro, uforstand og barbari.

"Ambassadørene", Hans Holbein (1533)

Målt opp mot middelalderens syn på mennesket som et usselt kryp befengt av arvesynd, la Erasmus og andre humanister vekt på mennesket som et verdifullt vesen, skapt i Guds bilde, og som derfor verken kirken eller fyrster kunne eller burde gjøre som de ville med. Mennesket måtte ansees som fritt (fra bl.a. slaveri og livegenskap), verdifullt og uavhengig.  

Et annet av Holbergs berømte portretter, "Ambassadørene" fra 1533, finnes også i Nasjonalgalleriet i London, og viser bl.a. Holbeins fabelaktige innsikt i perspektiv. 

Ved føttene til de to franske ambassadørene ved Henrik VIII's hoff, har Holbein malt et dødninghode som kun kan sees korrekt fra høyre side av maleriet. Sett rett forfra gir det ingen mening. Dødningehoder ble i renessansen gjerne brukt som en påminning om at all rikdom og berømmelse var forbigående, og ville til slutt bli innhentet og lagt i grus av døden. På sett og vis samme påminnelse som uttrykket "Memento mori" ("Husk, du skal også dø") som en slave hvisket i øret til den eneveldige keiseren under triumftogene i antikkens Roma. 

Når man ser sjølgodheten hos mange i verdens politiske og økonomiske elite og hva de forårsaker av krig og elendighet, er det tydelig at de ikke har noen som hvisker dem noe i øret; noe som kunne satt igang en sunn sjølkritikk og forbedring av atferd.

Filthatten (1625)

Peter Paul Rubens (1577 - 1640) er bl.a. kjent for sine lubne, halvnakne gudinner fra gresk og romersk mytologi; skikkelser som ofte spiller en underordnet rolle i dramaet som Rubens gjengir. Se f.eks. "Bortførelsen av Leucippus døtre" fra 1618, der den dødelige Castor og den udødelige Pollux kidnapper døtrene til Leucippus, prins av Messina.

"Filthatten", Rubens (1625)

Med "Filthatten" fra 1625 ser vi det stikk motsatte. Her er verken det fysiske eller psykiske i tråd med Rubens underlegne kvinner og tvilrådige gudinner. Modellen er trolig Susanna Fourment, datter av en rik handelsmann i Antwerpen, og selv om hun kan tolkes å framstå som nokså blyg i portrettet, antyder blikket, det betingete smilet og de korslagte armene at vi trolig har med ei selvbevisst ung dame å gjøre.

Antakeligvis er det snakk om et bryllupsportrett, malt samme år som hun giftet seg med Arnold Lunden, muligens en svensk handelsmann bosatt i Antwerpen? Jeg synes det er et nydelig portrett, og klart blant de beste portrettene Rubens malte. 

Det står riktignok noe strid om det var han selv som malte det. Ingen er uenig om maleriets opprinnelse, dvs. at det kom fra Rubens atelier, men det hersker noe usikkerhet om det var Rubens selv eller noen av hans læringer som malte det. Årsaken er at deler av maleriet framstår som noe uferdig, som f.eks. høyre pufferme er hvitt, mens venstre side har sin grønne farge. Vakkert er det uansett. 

Høyvognen (1821)

På Nasjonalgalleriet er John Constables (1776 - 1837) "Høyvognen" et maleri man bør ta seg tid til å se nærmere på. For engelskmenn har maleriet omtrent samme status som "Brudeferden i Hardanger" har for mange nordmenn. Og på samme måte som brudeferdens malerne, Adolph Tidemann og Hans Gude, tilhørte John Constable den romantiske tradisjonen i malerkunsten.

Ved en konkurranse i 2005, arrangert av BBC, kom maleriet på andreplass etter Joseph William Turners "The Fighting Téméraire". Det er m.a.o. et av britenes store klenodier, og et av kunsthistorias store klisjeer i den forstand at man finner motivet gjengitt overalt, på tallerkener, håndklær, puslespill, kopper, t-skjorter, konfektesker, osv. osv.  

"The Hay Wain", John Constable, (1821), 130 cm x 185 cm

Høyvognen viser en landlig scene i området der Constable vokste opp. Tre hester er i ferd med å trekke ei stor gårdsvogn over elva som skiller fylkene Suffolk og Essex. 

I det jeg har lest om maleriet, er det særlig Constables begavelse som landskapsmaler som trekkes fram. Hvis man ser maleriet på en viss avstand, ser det svært detaljert ut. Går man nærmere ser man at måten Constable maler på, synes å være en forløper for stilen som impresjonistene utviklet sent på 1800-tallet. I så måte er det mulig å si at Constable var historias første impresjonist, i alle fall i sjangeren landskapsmaleri.

Krigsskipet Temeraire taues til sin siste fortøyning for å bli hugget opp (1838)

Selv om Joseph M.W. Turner (1775 - 1851), "lysets store mester", er best representert på Tate Britain, finnes det selvsagt også noen perler av han på Nasjonalgalleriet. Deriblant dette maleriet av seilkrigsskipet Temeraire som deltok i "Battle of Trafalgar" i 1805. I dette sjøslaget overvant Lord Nelsons flåte på 27 skip Napoleons fransk-spanske flåte på i alt 33 skip. Seieren innebar at Storbritannia sikret sin rolle som verdens største og militært sterkeste kolonimakt til langt inn på 1900-tallet.

Etter hvert overtok moderne dampskip rollen som Storbritannias koloniale knyttneve til havs. Dermed ble de gamle seilkrigsskipene overflødige og sendt til opphugging. Deriblant også Temeraire som hadde kjempet side om side med Lord Nelsons flaggskip Victory ved Trafalgar.

"The Fighting Temeraire, tugged to her last berth to be broken up", Joseph M.W. Turner (1838)

Turner ønsket å gi Temeraire en siste honnør med dette maleriet. Han beundret de store seilskipenes utforming og velde der de ble erstattet av stygge dampbåter med all sin motorstøy og skitne kullrøyk. I dette maleriet får han det godt fram ved å kontrastere det lyse og smekre marineskipet Temeraire med den svarte og buldrende taubåten, der den trekker Temeraire til hennes uverdige død som skrot for oppkjøp.  

I realiteten ble Temeraire ikke trukket av bare en, men to slepebåter. Det skjedde heller ikke i solnedgangen om kvelden, men det spilte selvsagt ingen rolle for Turner. Hans oppgave var ikke å gi oss et realistisk bilde av hendelsen, men å formidle en vemodig stemning. Slik jeg ser det, oppnådde han det på en helt fabelaktig måte med sin bevisste bruk av alt fra geometrisk komposisjon til farger, tekstur, lys og skygger.

Nettopp dette maleriet samt maleriet "Snowstorm: Steamboat off a harbours mouth", malt i 1842, står for meg også som malerier som innvarsler male-epoker som skulle komme i framtida. Kanskje især i "snøstorm-maleriet" står Turner som foregangsmann til det som mot slutten av 1800-tallet skulle komme til å bli omtalt som impresjonisme, og det som inn på 1900-tallet skulle komme til å bli omtalt som abstrakt kunst.

Solsikker (1888)

Avslutter denne runden fra et av verdens fremste kunstmuseer med en av mine store favoritter, og da sikter jeg både til kunstneren selv, Vincent van Gogh (1853 - 1890) og dette maleriet, "Solsikker".

Solsikker, Vincent van Gogh (1888)

Det og flere andre solsikke-motiver ble malt i Arles, høsten 1888 og i en spesiell anledning. Vincent aktet å dekorere rommet til en tilreisende venn og kunstmaler fra Paris, Paul Gauguin (1848 - 1903), med nettopp malerier av solsikker. 

Det finnes i alt 4 malerier av dette solsikkemotivet som i dag er fordelt på tre kunstmuseer Munchen, Amsterdam og London samt ett i privat eie i Tokyo. 

Nettopp dette solsikkemotivet har alltid fascinert meg. Det er vanskelig å si nøyaktig hvorfor, men jeg tror det har å gjøre med hvordan Vincent eksperimenterte med både farger og maleteknikker i de fire maleriene. Uansett synes gult å ha blitt hans yndlingsfarge etter oppholdet i Paris i 1886, og det er vel det samt Vincents veloverveide bruk av farger (bl.a. komplementær-kontraster) som ble hans kjennetegn i maleriene som fulgte fram til hans tragiske død i 1890.

I ettertid kan det tilføyes at for å lære litt om de ulike teknikkene samt selv eksperimentere med farger i en kontekst der gult dominerte, kopierte jeg i 2015 den varianten som henger i Van Gogh-museet i Amsterdam.

---- o ---- o ---- o ----

Hva kan man si? Ikke annet enn at National Gallery i London imponerte en penselsvinger fra det høye nord. Riktignok var det beste med hele London-reisen å få treffe igjen min yngste datter som arbeider som journalist i London. Derfor kommer National Gallery som nest best i denne sammenhengen ;)