7. aug. 2021

Portrett av en uønsket sannhet


Dette portrettet av Julian Assange har tittelen "Portrett av en uønsket sannhet" og taler egentlig for seg selv. Jeg skal derfor ikke kommentere det ytterligere, men heller si litt om hva som motiverte meg til å male det. 

Assange er en av Storbritannias og Vestens mest kjente politiske fanger, selv om vi selvsagt heller ikke skal glemme folk som bl.a. Mordechai Vanunu, Selahattin Demirtas, Jordi Sanches, Abdullah Öcalan eller noen av USAs politiske fanger. Av 36 undersøkte nasjoner i mai 2021 har USA flest fanger, og blant dem flere politiske fanger som f.eks. Daniel Hale. Blir Assange utlevert til USA får de enda en. 

Trakasseringa av Assange

Den 23. juli i år fylte Assange femti år. Dagen ble "feiret" i høyrisiko-fengslet Belmarsh utenfor London. Der sitter han uten mulighet til besøk og normal kontakt med advokater eller familie.

Til forskjell fra en del andre politiske fanger i verden, har han heller ingen
mulighet til å kommunisere med andre utenfor fengslet via telefon eller Internett. Flere leger og FNs observatør, Nils Melzer, har slått fast at Assange nå bærer preg av psykisk tortur.

Meltzer har også påpekt at saken mot Assange i vesentlig grad er basert på fabrikkerte anklager og falske vitnemål. Nylig vedgikk også et av USAs "hovedvitner" at han har løyet om Assange

Grunnen til den nådeløse behandlinga av Assange og til USAs krav om å få han utlevert til en lang fengselstraff, er at han i 2010 publiserte hemmelig-stemplede videoer og dokumenter som avslørte tortur og krigsforbrytelser, begått av amerikanske soldater i Irak-krigen (2003 - 2010) og Afghanistan-krigen (2001 - 2021). 
I februar 2020 skrev juristen Fredrik S. Heffermel i Aftenposten: 
  • "Assange har ikke gjort noe galt, tvert imot har han søkt å avsløre og stoppe statskriminalitet. USA har ikke straffet sine krigsforbrytere, i stedet har de av alle krefter forfulgt Assange. Hittil har de lykkes over all forventning. Assange har de facto vært på flukt i åtte år, holdt innesperret og isolert og brakt til taushet."
Blant krigsforbrytelsene som Assange og WikiLeaks offentliggjorde i 2010, fikk videoen over drapene på journalister og andre sivile størst dekning i massemediene.

Den store avstanden mellom liv og lære

Det er imidlertid ikke bare USA og amerikanske Nato-soldater som bryter internasjonale lover og konvensjoner. I 2013 ble det avslørt at også britiske Nato-soldater gikk løs på krigsfanger og sivilbefolkning, og så sent som i 2020 ble det kjent at Natos australske partnere også begikk krigsforbrytelser

Norske soldater kan heller ikke karakteriseres som uskyldsrene. Allerede i 2004 - 05 ble det avslørt at Nato-soldater fra ulike land leverte fanger til "amerikansk personell" ved Bagram-basen i Afghanistan. En "operasjon" der de involverte visste at fangene ville bli torturert og stod i fare for å bli myrdet
Sett under ett viser disse og andre "hendelser" at Nato-soldaters behandling av krigsfanger og sivilbefolkning ikke (nødvendigvis) skjer i tråd med internasjonale lover som bl.a. Geneve-konvensjonene. De verste hendelsene i Afghanistan og Irak minner mye om tyske nazisters mishandling av sivile og krigsfanger under den 2. verdenskrig. 

Noen husker kanskje også oppslaget i 2010 om norske Nato-soldaters holdninger. Forsvarssjef Harald Sunde sa den gang at

Ødeleggende for hva? Uten tvil ødeleggende for sivile og krigsfanger som kom i nærkontakt med USA-Nato-soldater slik hendelsene ovenfor er eksempler på. Likevel tenkte nok Sunde mer på at slike hendelser dokumenterte den store avstanden som finnes mellom "liv og lære" i Nato-alliansen; en allianse som (utrolig nok) fortsatt insisterer på å være demokratiets, menneskerettighetenes og internasjonale lovers store forsvarer. Nettopp det framgår utvetydig av USA-Natos strategi Nato2030.

Men slike høytidelige erklæringer mister all troverdighet og blir tomt preik, når det gang på gang dokumenteres at USA-Nato ikke etterlever dette i praksis.


Og nettopp her står vi nok overfor den virkelige grunnen til den over ni år lange trakasseringa av Assange. Desto flere år og måneder man kan trakassere Assange, desto mer vil det skremme andre journalister og medier fra å avsløre USA-Natos forbrytelser og overgrep i land de overfaller rundt om i verden.

Det kan dessverre også virke som dette skremslet virker. I en artikkel 9. mai 2021 kommenterer professor emeritus i journalistikk og leder for varslerutvalget i Norsk PEN, Rune Ottessen, den store ulikheten i hvordan norske medier behandler Julian Assange sammenliknet med russiske Aleksej Navalnyj. Ottesen skriver:

  • Søk i databasen Retriever som dekker de fleste norske medier viser at navnet Navalnyj er nevnt 698 ganger i mediene de siste 90 dager. Assange er nevnt 19 ganger i samme periode. (Kilde)

For USA-Nato er Navalnyj "en ønsket sannhet" siden den henger ut Russland og demoniserer dets ledelse, mens Assange er "en uønsket sannhet" som man helst ikke bør nevne. Det kan også virke som store norske avis- og etermedier har bøyd seg for dette, og denne ensrettinga og selvsensuren er i seg selv svært skremmende.

I så fall viser det at når norske massemedier påberoper seg og være den fjerde statsmakt (vaktbikkja som ser myndighetene nøyere etter i kortene), er det like mye bullshit som når USA-Nato hevder å være forsvarere av demokrati og internasjonale lover.

En moralsk råtten politisk elite

"Vi burde stilt både militære ledere og politikere til ansvar for de feil som er gjort i Afghanistan. Inkludert bombing av brudefølger", sa tidligere generalmajor Robert Mood 28. mai til Klassekampen. 
Klokt sagt, men både Mood og vi andre vet at det ikke kommer til å skje. Til det stikker kjeltring-faktoren (eller "den moralske korrupsjonen") i den vestlige politiske eliten for dypt.

USA-Natos praksis ved eventuelle rettssaker er alltid å sparke alt ansvar nedover i rekkene til vanlige soldater mens høyere offiserer samt politikere, som beordrer krig og sågar overgrep, går fri.

Nevner i fleng tidligere visepresident Dick Cheney som i 2014 forsvarte tortur av krigsfanger, altså et forsvar for brudd på Genevekonvensjonene. Heller ikke
Colin Powell, som løy for FN (les: verdenssamfunnet) for å legitimere USA-Natos overfall på Irak i 2003, er det tatt ut tiltale mot. Heller ingen tiltale er tatt ut mot tidligere statsminister i Danmark og tidligere USA-Nato-generalsekretær, Fogh Rasmussen, som forskere sier førte den danske nasjonalforsamlinga bak lyset om Danmarks deltakelse i USA-Natos kriger mot Jugoslavia, Irak og Afghanistan. Jens Stoltenberg og Erna Solberg angrer heller ikke på Norges aktive rolle i ødeleggelsen av Libya.

Dusinvis andre topp-politikere i USA-Nato-landene faller inn under samme kategori. Det virker som om regelen i de kretsene er blitt: Kvitt deg med all samvittighet og moral. Lyv og bedra. Før folk og media bak lyset, og gjør det sammen med journalister dere har i lomma.Ta gjerne livet av hundretusener. Er du topp-politiker i USA-Nato, slipper du uansett unna tiltale og straff.  

At topplederne i nasjonene i verdens mektigste og farligste militærallianse ikke tar ansvar for hva alliansen bedriver på slagmarka, og i tillegg går hele veien fra frekke løgner og til å forsvare brudd på internasjonale lover, er uhyre skremmende. Det  viser også at vi ikke kan tro et ord av hva de sier, uten at vi selv har prøvd å undersøke hva som egentlig er sant.
De massakrerte våre landsmenn og ødela landet vårt bare for å bygge noe falskt, uten å ha forpliktet seg til de samme verdiene selv. De snakket om demokrati og ytringsfrihet, rettigheter for kvinner og om å bekjempe narkotikaproduksjonen, men de siste 20 årene har vi hatt massakrer i hver landsby, de har bombet bryllup og moskeer, og all denne ødeleggelsen for ingenting. Ingenting er forandret, og situasjonen er verre enn den var før 11. september. Det eneste vi sitter igjen med etter den amerikanske krigen, er afghanske enker, foreldreløse barn og handikappede ungdommer.

– Fazelminallah Qazizai, afghansk journalist og forfatter, Klassekampen 24. juli 2021
Som statsborger i Norge, et Nato-land, føler jeg det av og til som å være tvangs-påmønstret Narrens skip. Det er en skremmende følelse i en verden som står på kanten av såvel et politisk som et økologisk sammenbrudd. Vi tåler rett og slett ikke flere kriger og vi tåler definitivt ikke slike moralsk pillråtne politikere.  

                                                  ---- 0 ---- 0 ---- 0 ----

Mens jeg malte portrettet av Assange, hente det at slike tanker hjemsøkte meg.

Hva galt har vi gjort for å fortjene slike topp-politikere? Hvor stor skade kan de igjen komme til å påføre verden? Hvor mange flere ødeleggelser og drepte? Hvor mye mer hat og terror-organisasjoner vil deres gamle og nye "hendelser" på slagmarka avle? Hvor mange flere skader på natur, klima og miljø? Hvor mange flere flyktninger og flyktningkatastrofer? Hvor mange . . . Hvor mye . . .

På et tidspunkt dukket et minne fra barndommen opp for mitt indre blikk. Bildet av den største bølla i skolegården som vraltet rundt med et haleheng av servile, ukritiske, små spyttslikkere. Uansett hva den brautende bølla foretok seg, hadde han gjengen med seg. De godtok alt og adlød han lojalt. 

Krig avler forbrytelser og er i seg selv en forbrytelse. Journalistikk og avsløring av kriminelle hendelser i kriger er ingen forbrytelse. Støtt Assange!


"Portrett av en uønsket sannhet", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 60 x 80 cm, 2021 ©

 

Kilder og info

 

2 kommentarer:

Unknown sa...

TUSEN TAKK for engasjementet og jobben du har gjort! Lette etter noe om årets fredspris på fb~ INTET å finne annet enn det du hadde skrevet 8.10 og dermed fant jeg dette 💗

Anonym sa...

Befriende lesning. Godt å få satt ord på narrespillet knyttet til USA / NATO. Konsekvensene av å ha et slikt løgnaktig politikerskikt, er at atomkrig er en reell trussel, dessverre.