Med Rembrandt over skuldra

.

Mangler man en tålmodig modell kan et alternativ være å male et selvportrett. Som sagt så gjort. Jeg la fortrøstningsfullt i vei og tenkte samtidig at dette selvportrettet skulle males med maleteknikkene fra barokken som bl.a. innebærer lag på lag med transparent maling.

Det er imidlertid ikke greit å prøve seg på slike vanskelige teknikker, når selveste Rembrandt van Rijn dukker opp og kikker deg over skuldra. Skepsisen lyste av han. I slike stunder fordamper all selvtillit, man blir desperat i blikket og prøver i skjul å mobilisere publikum over på sin side med en forsiktig tommel i været (håper ikke Rembrandt så den). Den observante vil legge merke til at jeg i forvirringen snudde platen på langs og ikke på høykant som portrettet faktisk er malt i.
n
Nå er jeg usikker på om jeg trives i barokken. Ikke nok med at mestere som Rembrant, Frans Hals, Peter Paul Rubens, Johannes Vermeer, Caravaggio og Diego Vlázquez stadig kikker deg over skuldra. I tillegg må man kle seg i store, tunge slåbrokker av speilfløyel :-)

Nei, jeg blir nok neppe kvitt barokken og ønsker det ikke heller. Det var en fantastisk tid også musikalsk, tenk bare på komponister som Bach, Vivaldi, Purcell, Händel og Pachelbel. Her er forresten en liten smakebit : http://youtu.be/mURZQNpKiLQ .

Paletten består av brent umbra, engelsk rød, kromgul, brukket oker (lys), kadmiumoransje, kadmiumgul, brent sienna, oransje, hudoker og sinkhvitt. Å blande disse fargene og huske hva som brukes til hva, er ei stor utfordring. Særlig hvis man er (som jeg) tvunget til (i beste fall) å være "helgemaler". Da er maleridagboka et nyttig hjelpemiddel. Men som det framgår av både hår- og skjeggvekst tok dette maleriet flere helger  

 

."Selvportrett med skeptisk Rembrandt", Jan R. Iversen, 2010, olje på plate, 41 x 33 cm ©

.