Hybris suicidal

Det hender at et motiv dukker opp i bevisstheten uten at jeg der og da, forstår helt hvorfor. Motivet bare former seg i fantasien og blir stående der. På en bydende måte. Mal meg!

Som regel nekter jeg. Hvorfor male et motiv, når jeg ikke vet hvorfor? Jeg trenger i det minste en begrunnelse, en tittel. Det merkelige motivet forlot meg imidlertid ikke. Da gjorde jeg det jeg noen ganger gjør i slike situasjoner. Jeg maler det og får det dermed ut av tankene.

Maleriet har derfor -- siden det ble malt i 2022 -- stått i en bod. Det var først etter at jeg i september 2023 leste en artikkel av analytikeren og Pulitser-prisvinneren Chris Hedges, at maleriets tittel kom til meg: "Hybris suicidal" ("Hovmodets selvmord"). 

Chris Hedges artikkel

Nedenfor har jeg oversatt Hedges artikkel til norsk. Har også forkortet den litt. Vil du lese den i sin fulle lengde finner du den på Chris Hedges Report. Uthevingene i teksten nedenfor er mine egne, og illustrasjonene er dels mine og dels hentet fra nettet.

Hedges artikkel sier mye om tida vi lever i. Om hva som har foregått i verden etter 1991 da Sovjetunionen ble oppløst.

Hedges artikkel gir, slik jeg ser det, nyttig innsikt i hvorfor vi plages av stadig nye kriger og menneskelige tragedier som i bl.a. Gaza og Ukraina. At mektige og innflytelsesrike økonomiske interesser (som f.eks. det militærindustrielle kompleks) ønsker kriger fordi det gir "god fortjeneste", er velkjent og skrevet om en rekke ganger. Hedges konsentrerer seg mer om de politiske og ideologiske begrunnelsene for krig, og bruker Vestens overfall på Libya i 2011 som illustrerende eksempel.

 

"Humanitær imperialisme skapte det Libyske marerittet" -- Chris Hedges

16. september 2023

"Vi kom, vi så, han døde," utbrøt Hillary Clinton fornøyd da president Muammar Gaddafi, etter syv måneder med bombing av NATO, ble styrtet i 2011 og drept av en mobb som sodomiserte ham med en bajonett.

Men Gaddafi var ikke den eneste som døde. Libya var en gang det mest velstående og stabile land i Afrika. Libya hadde gratis helsetjeneste, gratis utdanning, rett for alle til et sted å bo, rett til billig strøm, vann og drivstoff. Landet hadde lavest spedbarnsdødelighet, høyest levealder og minst analfabetisme i Afrika. Dette landet gikk nå raskt i oppløsning mellom stridende fraksjoner. I dag kjemper to regimer om kontroll i Libya sammen med en rekke andre useriøse militser. 

I kaoset som fulgte etter NATOs overfall i 2011, strømmet våpen fra Libyas arsenaler ut på det svarte markedet. Mye gikk til bl.a. ISIS - Den islamske staten i Irak og Syria. Det sivile samfunnet i Libya sluttet å fungere. Journalister tok bilder av migranter fra Nigeria, Senegal and Eritrea som ble prylt og solgt som slaver for å jobbe i landbruket eller i bygg- og anleggsnæringa.

Libyas infrastruktur forfalt, inklusive el-nett, oljefelter og demninger. Da styrtregnet fra stormen Daniel traff Libya i september 2023, brast to dårlig vedlikeholdte demninger. Ut flommet over 6 meter høye vannmasser som oversvømte byene Derna og Benghazi. Det etterlot seg rundt 20.000 døde ifølge Al-Gaiti, ordføreren i Derna. Rundt 10.000 mennesker ble meldt savnet. 

-- "Libyas ødelagte katastrofe-beredskap og infrastruktur, forverret stormens ødeleggelser. Manglende vedlikehold og beredskap øker riskoen for flere ødeleggelser", sa prof. Petteri Taalas i Verdens meteorologiske organisasjon. Taalas sa til journalister at "de fleste menneskelige ofre" kunne vært unngått, hvis det hadde vært en "normalt fungerende meteorologisk tjeneste" som "ville utstedt de nødvendige advarsler. Beredskapen ville også vært bedre og folk ville blitt evakuert".  

Vestens krav om regime-endringer, utført i menneske-rettighetenes navn og under doktrinen R2P (Responsibility to Protect), ødela Libya – og Irak – som enhetlige og stabile nasjoner.

Flomofrene er en del av titusenvis av libyere som døde som følge av vår "humanitære intervensjon" som også ødela Libyas katastrofe-beredskap. Vi har ansvaret for Libyas langvarige lidelser. Men når vi først har ødelagt et land under påskudd av å redde forfulgte mennesker – uavhengig av om de blir forfulgt eller ikke – glemmer vi at landet eksisterer.  

Karl Popper i "The Open Society and Its Enemies" advarte mot slik utopisk ingeniørkunst, dvs. mot massive sosiale endringer, gjennomført med militære overfall og ledet av folk som tror de har monopol på den rette forståelsen av virkeligheten.

Disse utopistene raserer samfunnssystemer, institusjoner og sosiale og kulturelle strukturer for å nå sine mål. I prosessen ødelegger de også mange selvkorrigerende mekanismer for skrittvise reformer og bidrar dermed aktivt til at "prosjektet" deres sporer av. Historia er full av utopisk sosial ingeniørkunst – utført av tidligere tiders jakobinere, kommunister, fascister og i dag; av globalister og nyliberalistiske imperialister. 

Libya, i likhet med Irak og Afghanistan, ble ofre for illusjonene til slike humanitære intervensjonister som Barack Obama, Hillary Clinton, Ben Rhodes, Samantha Power og Susan Rice.

Obama-administrasjonen bevæpnet og støttet en opprørsstyrke i Libya som de mente ville innfri ønskene til Det Hvite Hus. Det motsatte skjedde og da Obama nylig prøvde å mobilisere til hjelp for Libyas flomofre, ble han velfortjent hånt på sosiale medier.

Det finnes ingen offisiell oversikt over hvor mange som er blitt voldens ofre i Libya de siste 12 årene. Vanskene med å få en oversikt, forsterkes av at NATO ikke avdekket hvor mange de selv tok livet av i deres sju måneders lange bombetokt i 2011. Trolig ble flere titusener drept og skadd i bomberegnet. "Action on Armed Violence" registrerte "8.518 dødsfall og skader fra eksplosiv vold i Libya" fra 2011 til 2020. Av disse var 6.027 sivile. 

I 2020 rapporterte sju FN-byråer at "nærmere 400.000 libyere er blitt flyktninger siden starten av konflikten i 2011".

"Den libyske økonomien er rammet av krigen, COVID-pandemien og av Russlands invasjon av Ukraina," skrev Verdensbanken i april 2023. "Libyas svekkelse har store negative økonomiske og sosiale konsekvenser. BNP pr. innbygger falt med 50% mellom 2011 og 2020, mens den kunne økt med 68 %, hvis økonomien hadde fulgt trenden før 2011", heter det i rapporten. "Det antyder at Libyas inntekt pr. innbygger kunne vært 118 % høyere uten konflikten. Den økonomiske veksten i 2022 forble lav fordi konflikten fortsatt skaper problemer i bl.a. oljeproduksjonen." 

Amnesty Internationals Libya-rapport fra 2022 er dyster lesning:

"Militære, væpnede grupper fortsetter vilkårlig å arrestere tusenvis av mennesker. Mange demonstranter, advokater, journalister, kritikere og aktivister blir torturert og mishandlet samt utsatt for forsvinninger og tvangstilståelser foran kamera."

Amnesty beskriver et land der militser opererer ustraffet, og der brudd på menneskerettigheter, inkludert kidnappinger og seksuell vold, er utbredt.

Amnesty legger til at "EU-støttet libysk kystvakt og Stability Support Authority-militsen fanget opp tusenvis av flyktninger og migranter til sjøs, og returnerte dem til fengsler i Libya. Innsatte migranter og flyktninger blir utsatt for tortur, drap, seksuell vold og slaveri." 

Rapporter fra FNs støttegruppe for Libya (UNSMIL) er ikke mindre alvorlige. Lagre av våpen og ammunisjon - beregnet til et sted mellom 150.000 og 200.000 tonn - ble plyndret i Libya, og solgt i bl.a. nabolandene.

I Mali førte våpen fra Libya til at tuaregene gjorde opprør. Det destabiliserte Mali og førte til militærkupp og jihadistisk opprør, samt en langvarig krig mellom regjeringen og jihadistene.

Det utløste i sin tur enda en fransk militær intervensjon som førte til at 400.000 mennesker igjen ble flyktninger. Våpen og ammunisjon fra Libya tok seg også til andre deler av Sahel-området som bl.a. Tsjad, Niger, Nigeria og Burkina Faso. 

Elendigheten og blodbadet som rant ut av det ødelagte Libya, kom altså i stand fordi Vesten tilsynelatende ønsket demokratisering, nasjonsbygging, fremme av rettsstaten og ivaretakelse av menneskerettigheter i Libya.  

Påskuddet for NATOs angrep var at Gaddafi var i ferd med å starte en militær operasjon for å massakrere sivile i Benghazi der opprørske styrker hadde tatt makten.

Dette påskuddet var like løgnaktig som påstanden om at Saddam Hussein i Irak i 2003 hadde masseødeleggelses-våpen. Overfallet på Irak er også et eksempel på utopisk sosial ingeniørkunst. Det etterlot seg over en million døde irakere og flere millioner som ble fordrevet fra hjemmene sine og som ble flyktninger.  

Både Gaddafi – som jeg intervjuet i to timer i april 1995 nær restene av hans eget hjem som ble bombet av amerikanske fly i 1986 – og Saddam Hussein, kunne begge være brutale mot sine egne folk. De ble imidlertid ikke USAs og NATOs angrepsmål av den grunn.  

De ble angrepsmål fordi landene deres hadde store oljereserver og foretrakk å være uavhengig av vestlig kontroll. De reforhandlet gunstigere kontrakter for sine nasjoner med vestlige oljeprodusenter, og tildelte oljekontrakter til Kina og Russland. Gaddafi ga også den russiske flåten tilgang til havnen i Benghazi.  

Hillary Clintons e-poster, innhentet via en forespørsel om informasjons-tilgang og deretter publisert av WikiLeaks, avslører også Frankrikes bekymring for at Gaddafi ville gi de tidligere franske koloniene i Afrika "et alternativ til den franske franc'en (CFA)."

Sidney Blumenthal, en mangeårig rådgiver for Bill Clinton, fortalte om samtalene med franske etterretnings-offiserer om ønskene til den franske presidenten, Nicholas Sarkozy, som var sjefs-arkitekten bak overfallet på Libya i 2011.

Nære venner, Hillary Clinton og Sarkozy (Libyan Express)

Blumenthal skriver at den franske presidenten ønsket "en større andel av libysk olje". Videre ønsket han økt fransk innflytelse i regionen, en forbedring av sin egen politiske status i Frankrike, styrking av fransk militærmakt og en slutt på Gaddafis forsøk på å erstatte Frankrikes innflytelse i det "frankiske" Afrika, dvs. i de tidligere franske koloniene. 

Sarkozy, som er dømt for to ulike tilfeller av korrupsjon og brudd på lover om valgkampanje-finansiering, står foran en historisk rettssak i 2025. Han skal angivelig ha mottatt mange millioner euro fra Gadaffi. Penger som var ulovlige bidrag til Sarkozys valgkampanje, og som bidro sterkt til at Sarkozy vant presidentvalget i Frankrike i 2007.  

Dette var de virkelige "forbrytelsene" i Libya. Men de virkelige forbrytelsene blir alltid skjult og tildekket av den vanlige retorikken om at Vesten alltid kjemper for demokrati og menneskerettigheter.

"Gaza 2009", Jan R. Iversen, 2009

Det amerikanske eksperimentet i "den nye verden" ble bygd på skuldrene til afrikanske slaver og på folkemordet av flere millioner indianerne.

Folkemord-kampanjene ble deretter eksportert av USA til Filippinene og senere til Vietnam. De løgnaktige historiene vi forteller oss selv fra 2. verdenskrig om at USA vant krigen, er i stor grad ment til å rettferdiggjøre vår rett til å blande oss inn i hva som skjer i alle andre land over hele kloden.

I vår tid ødelegger USA rutinemessig land som nasjonaliserer amerikanske og europeiske selskaper som i Chile, Irak og Guatemala, og erstatter dem med undertrykkende militære regimer. Washington støttet folkemordene i Guatemala og Øst-Timor.

Det Hvite Hus omfavner også forbrytelsen som kalles "forebyggende krig", dvs. at man kan gå til krig for å avverge en mulig annen krig. Det er i det hele tatt lite i vår historie som rettferdiggjør påstanden om at vi i USA står for det gode og rettferdige i utenrikspolitikken.

Marerittene vi stod bak i Afghanistan, Irak og Libya blir minimalisert eller ignorert av mediene, mens fordelene blir overdrevet eller diktet opp. Og siden USA ikke anerkjenner "Den internasjonale straffe-domstolen", blir heller ingen amerikanske ledere holdt ansvarlig for sine forbrytelser.

Menneskerettighetsforkjempere har blitt et viktig tannhjul i USAs imperialistiske prosjekt. Utvidelsen av amerikansk makt, hevder de, er en kraft for det gode. Dette er kjernen i Samantha Powers bok "A Problem from Hell: America and the Age of Genocide." Hun og andre nyliberalister og nykonservative anser seg som sanne forkjempere av R2P-doktrinen, enstemmig vedtatt i 2005 på FNs toppmøte.

Iht. denne doktrinen er nasjonene pålagt å respektere menneske-rettighetene til sine borgere. Hvis disse rettighetene krenkes, er suvereniteten ugyldig. Utenforstående militære styrker kan da overfalle landet. Miguel Brockmann, den tidligere presidenten for FNs generalforsamling, advarte i 2009 om at R2P kunne bli misbrukt "for å rettferdiggjøre vilkårlige intervensjoner mot de svakeste statene i verden". 

-- "Siden slutten av den kalde krigen i 1991 har ideen om menneske-rettigheter blitt en begrunnelse for intervensjon fra verdens ledende økonomiske og militære makter, og fremfor alt, USA", skriver Jean Bricmont i "Humanitær imperialisme: Bruken av menneskerettigheter for å oppnå aksept for krig."

-- "Frem til USAs invasjon av Irak i 2003 var en stor del av venstresiden i USA medskyldig i denne intervensjons-ideologien. De var med på å oppdage nye "Hitlere" etter hvert som behovet oppstod, og fordømte krigsmotstandere og antikrigs-argumenter som forsoning etter modell fra München i 1938." 

Trosbekjennelsen om humanitær intervensjon er også helt ensidig. Det er kun "verdige ofre" som fortjener medfølelse, mens "uverdige" ofre blir ignorert. Militær intervensjon er derfor riktig for irakere, afghanere og libyere, men ikke riktig for palestinere eller for folket i Jemen.

Menneske-rettigheter er hellige, når vi diskuterer f.eks. Cuba, Venezuela og Iran, men helt irrelevant når det er snakk om menneske-rettigheter i USAs offshore-straffekolonier på bl.a. Guantanamo, i verdens største friluftfengsel i Gaza eller i våre egne dronebefengte krigssoner rundt i verden. Forfølgelse av dissidenter og journalister er forbrytelser, hvis det skjer i Kina eller Russland, men ikke når forfølgelsen finner sted i Vesten som f.eks. i tilfellene Julian Assange og Edward Snowden.  

Utopisk sosial ingeniørkunst er alltid katastrofal. Denne vrangforestillinga skaper maktvakuum som forsterker lidelsen til menneskene som utopistene hevder at de vil hjelpe. Den liberale klassens moralske fallitt, som jeg skriver i kronikken i "Den liberale klassens død", er fullendt.

Liberale, inklusive en stor del av den tradisjonelle venstresida, har prostituert seg og støtter imperiets rett til å bruke makt og krig. Ute av stand til å ta ansvar for blodbadet de påfører andre land og folk, krever de alltid mer ødeleggelse og død for å redde verden.  

Chris Hedges, 16. september 2023

En sluttkommentar

Det hører med til historia at verken Hillary Clinton (utenriksminister under president Barak Obama) eller "våre egne storinger" som Jens Stoltenberg og Erna Solberg, angrer noe som helst for sin aktive rolle i ødeleggelsen av Libya.

Dermed fraskriver de seg også all skyld for de menneskelige lidelsene og tragediene som har skjedd i ettertid. Herunder et lovløst Libya, et ødelagt velferdssamfunn, et senter for menneskesmuglere, økt trafficking og annen kriminalitet, framveksten av slaveri samt tusenvis av drukninger på strekninga mellom Libya og bl.a. Italia.

Sett fra mitt ståsted, sier Clintons, Stoltenbergs og Solbergs ansvarsfraskrivelse mye om den groteske dobbelt-moralen som i våre dager er blitt et typisk kjennetegn ved den politiske eliten i Europa og USA. Så lenge det er "vi" (altså USA/EU/NATO) som angriper og ødelegger land (Jugoslavia, Afghanistan, Irak, Libya, Syria, etc.) er alt såre vel, og vi angrer ingenting.

Dagblandet og Radikal Portal

Det er i sannhet vanskelig å se vestlig utenrikspolitikk (og dels også innenrikspolitikk) i de siste tiåra som annet enn kapret av skamløse nyliberalistiske og nykonservative fanatikere, eller rett og slett som kapret av et regulært gangstervelde med iboende korrupsjon.

Tar vi historia til hjelp minner vår samtid etter 1991 dessverre mye om tidligere imperiers moralske forråtnelse og undergang. På samme måte som f.eks. Romerriket og det britiske imperiet, har dagens politiske elite i USA og EU/EØS jobbet seg og oss andre inn i et "hybris suicidal" ("Hovmod som leder til selvmord").

 

"Hybris suicidal", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 100 x 61 cm, 2022 ©