Tid til å vente

Vi lånte vår tilmålte knappe termin
fra evighets konto av tid.
Vi arva en klode, en blå amorin,
en hage i full harmoni.
Så skapte vi grensa, så skapte vi kvalm,
så skjenda vi kloden med bly og napalm,

     - men jorda har tid.
     Ho ber berre om milliona av år,
     så få ho treng førr å grø sine sår,
     men vi må ha tid til å vente.
Vi arva en klode, men pinte den ut
på jakt etter snarkjøpt gevinst,
men jorda kan fort bli en strengare fut,
med straff der vi venta det minst,
når skoga ligg avsvidd, når havet e tømt,
nar alt e tynt ut av det fjellet har gjømt,

     - førr jorda har tid.
     Jorda kan bruke den stunda ho treng
     av sekla og årmilliona i fleng,
     men vi må ha tid til å vente.
Vi lånte en rikdom og trudde oss rik,
men glømte at lån e et lån.
Vi skulle forvalte, men svarte med svik.
Protesta blei avfeid med hån.
Men vel kan det hende at Tellus i tross
skal segle sin bane en dag uten oss,

     - førr jorda har tid.
     Jorda har tid til å grø sine sår
     så lenge som sol over himmelen går,
     men – tok vi oss tid til å vente?

Helge Stangnes, "Tid til å vente" fra diktsamlingen "Vintersang", 2011, Nordkalottforlaget

( Foto: Jan R. Iversen, 2012 )

Glad i "verdens-samfunnet", tror jeg

Man tenker så mangt. Akkurat nå tenker jeg å komme med en betroelse . . . . . Jeg er glad i “verdenssamfunnet” . . . . .

Av og til ligger jeg våken om natta og tenker vakre tanker om "verdenssamfunnet". Det vil så gjerne beskytte oss alle. Passe på at ikke noe galt skjer med oss. At ingen slem diktator eller krigersk supermakt kommer og tar oss.

Det gode mennesket, vinner av Nobels fredspris og president i fredsnasjonen USA, Barach Obama, truer Syria med krig. Obama som for tida bomber for fred og utvikling i Pakistan og Afghanistan, vil nå også bombe den slemme syriske diktatoren, Bashar al-Assad, hvis han bruker kjemiske våpen i den pågående borgerkrigen. "Verdenssamfunnet vil ikke tolerere at Syria tar i bruk kjemiske våpen", sa Obama 20. august.

Selvsagt støtter jeg Obama fullt ut . . . . . og kanskje er han også innerst inne litt skamfull over at "verdenssamfunnet" fortsatt tolererer at USA brukte kjemiske våpen (Agent Orange) i Vietnam i perioden 1961 - 1974?

Det virker i alle fall som om "verdenssamfunnet" tolererer det fortsatt, ettersom USA ennå ikke er blitt stilt til ansvar av "verdenssamfunnet" . . . . . Eller kanskje synes ikke "verdenssamfunnet" at 400.000 drepte og (hittil) en halv million unger med medfødte misdannelser er så viktig?

Eller kanskje sover “verdenssamfunnet” og våkner bare i saker som prioriteres av den til enhver tid sittende president i det Hvite Hus? Ja, kanskje er det slik det er?

Forresten, vet sannelig ikke om jeg er så glad i “verdenssamfunnet” likevel . . . . . . . Når alt kommer til alt synes "verdensamfunnet" å være temmelig urettferdig. Trolig har min gamle tante rett. "Bare vær glad i verdenssamfunnet du", pleier hun å si. "Men hvis du og verdenssamfunnet kommer på besøk til meg, må du huske å leie det i armen. Det er jo nesten blind, og jeg vil ikke ha ødelagt noe av inventaret mitt."   
......
.......

Fra "Spansk Jeriko" til "Budskapet"

Inspirasjonen til dette maleriet dukket opp en kveld etter en spennende rundreise i Castillia - La Mancha; provinsen der romanfiguren Don Quijote gjennomførte sine edle, men vanvittige utflukter på slutten av 1500-tallet. 

Vel tilbake i Tromsø leste jeg først en artikkel om Spanias begredelige økonomiske situasjon. Deretter leste jeg litt i ei bok om den spanske maleren Francisco Goya. Idet jeg skal slukke lyset og ta kveld, dukker motivet opp - en kombinasjon av to kilder. Den ene var den bibelske myten om Jeriko der man blåste i basuner slik at Jerikos murer falt. Den andre kilden var Francisco Goyas "las pinturas negras" (de svarte maleriene).

Til forskjell fra Goyas "Pilegrimsreisen til San Isodora" har mitt maleri ikke noe å gjøre med en pilegrimsreise. Det har heller ingenting å gjøre med fallende murer som vi husker fra det bibelske eventyret om Jeriko. . . . . . . Snarere ser det ut til å være Spania som faller . . . . til "musikken" fra sin egen regjering, IMF og EU . . . . .

Men det er bare min egen fortolkning. Jeg la ut en halvferdig versjon på Facebook og fikk mange tolkninger som på mange måter overgår min egen. . . . . Her er noen eksempler:
 

Kanskje synger de ut sin vrede over samfunnets dårlige tider?

Jeg tenker at her har det skjedd en katastrofe hus (samfunnet) er i ruiner, bombet, sprengt og folk tar det på forskjellige måter. Han på gitaren ser åndelig ut (skjebnen og guds styrelse) ber om nåde, han til høyre er forbanna, hun bak er kanskje i sjokk (litt usikker på utrykket hennes). Budskapet er muligens at vi mennesker har forskjellige måter å takle en hendelse på.

Håp, redsel og sinne: valgmulighetene når katastrofen er over deg...

Hva om de samarbeidet i stedet for å krangle om årsaken, slik at dette kanskje ikke skjer igjen......,tre historier... bare en tanke...

Håp - forkynnelse - sinne.

Verdien ligger i opplevelsen, og den ettertanken den skaper. På den andre sida står jeg fortsatt fast på at kunst ikke kan skapes uten en mening. Svekkes den forutsetninga er det også kunst, når man ser på resultatet etter at noen har mistet et malingspann, eller når man betrakter restene på en tallerken etter et endt måltid.

Tilføyelse i ettertid: Finansminister Sigbjørn Johnsen hevdet i en kronikk i KK (17. august) at IMF har forlatt sine nyliberalistiske prinsipper for utlån. Dette tilbakevises ettertrykkelig av Dag Seierstad i en kronikk 25. august. 

Seierstad skriver : "Det er vanskelig å forstå hvilken verden Sigbjørn Johnsen lever i, når han skriver at ”den ensidige troen på liberalisering og privatisering ikke lenger er framtredende”. For alle kriselanda i Europa, både for Hellas, Irland, Portugal og Spania, har krav om liberalisering og privatisering vært et vilkår for å få lån. Island er til nå det eneste landet der regjeringa forhandlet seg fram til en IMF-pakke som ikke stilte krav om liberalisering og privatisering".

"Budskapet", 2012, Jan R. Iversen, olje på plate, 35 x 27 cm ©....

Takk til juli 2012

I fjor var det ikke måte på mine lovtaler til ære for sommeren og høsten . . . .

I år har jeg lite godt å si om sommeren, nærmere bestemt juli måned. Den kunne like gjerne dratt pokker i vold. Men en sommermåned fortjener tross alt å bli omtalt på en god måte - i det minste i kunsten. Og uansett hvor kald og søkkvåt den har gjort meg og andre medmennesker. Jo, uansett!

Hvis vi ser oss rundt i verden og på alle ulykker som rammer mennesker i andre land som f.eks. sult, krig, arbeidsløshet, lovløshet, undertrykkelse, etc. bor vi nordmenn i et sjeldent godt hjørne av verden . . . Og likevel er vi merkelig ofte utilfreds med vår egen situasjon . . . . vår egen situasjon . . . . . Ganske utrolig og paradoksalt . . .

Derfor passer dette maleriet ganske bra. Ikke minst for dem som er misfornøyd med så godt som alt i Norge, til tross for at de aller fleste av oss sitter til halsen i velstand . . . Til halsen så ettertrykkelig at den er i ferd med å utradere all evne til selvinnsikt og helhetlig tenkning.

Derfor - juli 2012 var en herlig måned i Norge og Nord-Norge. Uten sult, kriger og undertrykkelse. En aldeles herlig måned! . . . . og for all del, ha en aldeles herlig august!

. . . . Forresten, for de som måtte lure på det. Motivet er hentet fra Troms. Ringvassøya til venstre og i midten, og Reinøya til høyre i maleriet. Alt sett fra et sted i nærheten av Store Stefanes på Kvaløya.  
ææææ

"Takk til juli 2012", Jan R. Iversen, olje på plate, 42 x 33 cm ©