Fortolkningens frigjørende labyrint

Jeg har slitt med skissene til dette maleriet i to år. Da jeg til slutt bestemte meg for å male skissen jeg likte best, skjønte jeg ikke at det ville bli så mye arbeid. Etter hvert ble jeg i tvil om hele prosjektet. Skulle jeg skrinlegge det? I min stadig tilbakevendende tvil viste jeg skissen til noen gode venner.

Fortolkningene

En sa: "Så fint. To mennesker som har brutt med hverandre, men nå forstår de at det var feil. Desperasjonen - se bare på overlyset! - er så sterk at de i neste øyeblikk kommer til å ligge i hverandres armer igjen". 

En annen sa: "Du er tydeligvis inne i det mørke hjørnet her. Slutten på menneskeheten, og de to siste kan bare gremme seg over menneskenes herjinger på ei ødelagt jord".

En tredje sa: "Dette er skissen til ei altertavle. Mennesket har oppdaget at det ikke klarer seg uten Gud; håpet og lyset som flerrer opp mørket og som gir menneskeheten nytt håp". 

En fjerde sa: "Det er to som elsker hverandre, men til tross for at de er mentalt avkledt i hverandres nærhet, ser de likevel ikke hverandre. Ikke engang når de er helt alene."

Hva fortalte dette meg? Jo, at jeg hadde å gjøre med fire innsiktsfulle, kreative mennesker med fire ulike fortolkninger av en og samme(!) skisse. Hadde jeg spurt flere, ville jeg sikkert fått andre og like gode fortolkninger. Som biologiske vesen er vi riktignok like, men vi skiller oss fra hverandre som individer i kraft av ulike erfaringer, ulike interesser, ulik kunnskap, osv., og nettopp derfor tolker eller oppfatter vi ting ulikt.  

Trinn 1

Det var da det slo meg. Det individuelle ved oss påvirker all forståelse og fortolkning, herunder også hvordan vi oppfatter åndelige produkter som et musikkstykke, et maleri, en skulptur, et dikt, en film, et teaterstykke, en novelle, etc. Vis noen en maskinprodusert kopp, og alle i vår kulturkrets vil tolke det som en kopp. Vis noen derimot et åndelig produkt, og du vil få vidt forskjellige fortolkninger.

Altså finnes ingen fasit for hvordan et åndelig produkt skal oppfattes. Det finnes altså ingen rett fortolkning! Slik et menneske oppfatter et åndelig produkt er unikt i seg selv, men kan selvsagt ikke sees uavhengig av produktet som skaper den ene eller den andre fortolkningen. De to er helt avhengige av hverandre; uten produkt - ingen fortolkning, og uten fortolkning registerer vi som regel bare en likegyldig gjenstand, noe det ikke faller oss inn å fortolke . . . . som f.eks. en maskinprodusert kopp. 

Denne tankegangen innebærer i så fall at kunst først oppstår i møtet mellom produkt og fortolkning. I utgangspunktet er da et maleri, et musikkstykke, en ballett, etc. ikke kunst, men bør i størst mulig grad være et godt håndverk. Desto bedre håndverk, desto større mulighet for at mennesker stopper opp og prøver å danne seg en oppfatning om hva produktet betyr. Eller for å si det med Milton Glaser: "Hvis det tiltrekker seg din oppmerksomhet, er det kunst".

Altså, i hvilken grad filmen, maleriet, musikken, skulpturen, etc. er et godt eller et dårlig håndverk, begynner slike ting først å bli kunst når det tiltrekker oppmerksomhet og får andre til å fortolke det. Men det er bare første trinn. Etter min forståelse trengs enda et trinn for at et åndelig produkt fortjener å bli oppfattet som kunst av de som ser eller opplever det.

Trinn 2

Hva er så dette andre trinnet? Jo, at betrakteren tar sin egen fortolkning på alvor ved å stille spørsmålet: Hvorfor tenker jeg slik jeg gjør om dette maleriet, dette teaterstykket, denne filmen, musikken, etc.? Hvorfor har jeg nettopp denne oppfatningen og hva kan den fortelle om meg selv?   

Dette trinnet innebærer altså at vi stiller oss kritisk til vår egen fortolkning. Hvis jeg f.eks. tolker dette maleriet som slutten på menneskeheten, kan jeg stille meg kritisk til min egen fortolkning ved å spørre: Hvorfor tenker jeg slik? Har jeg god grunn til å tenke slik eller er det bare en ureflektert fordom som lurer seg fram? Videre kan jeg spørre: Kan min opptatthet av de store sammenhengene (f.eks. jordans og menneskenes framtid) innebære at jeg lett overser det skjer i de små sammenhengene i form av f.eks. dynamikken mellom individer - også mellom de to individene på maleriet? I så fall, hvilke konsekvenser kan det ha for meg i hverdagen? osv. osv.

Ved å være kritisk til vår egen fortolkning og reise slike spørsmål, setter vi oss altså i stand til å lære mer om oss selv og dermed kunne vokse som mennesker i forståelse om oss selv og verden omkring oss . . . . Og er ikke nettopp dèt kjennetegnet ved all kunst? At den skal virke frigjørende på vår egen tanke og virkelighetsforståelse, og dermed åpne for større innsikt i virkelighetens mange lys- og skyggesider? 

Eller for å si det med andre ord, bare ved å slakke på våre egne fordommer som ofte forhindrer at vi vokser som mennesker, kan vi oppnå å bli bedre mennesker, klokere mennesker . . . . . . . . . mennesker med større omtanke for hverandre?

(Tillat meg et lite hjertesukk her. Ofte slår det meg hvor lett vi har for å glemme at velferdssamfunnet, som de fleste av oss setter pris på og ønsker å videreføre (bl.a. ved å betale skatt og avgifter), bygger på den franske revolusjonens prinsipper: Liberté, égalité e fraternité! (frihet, likhet og solidaritet). Prinsipper som i dag synes å bli undergravd av økt egosisme og ulikhet samt vilje til å overlate stadig større deler av samfunnets behov til markedets prismekanismer. Da er det nødvendig å spørre: Domineres samfunnet i økende grad av jungelens lov og den sterkestes rett, dvs. av en sosialdarwinisme der det gis blanke fan i bl.a. naturens tålegrenser, minoriteter og fattige? . . . . I så fall er det kanskje på tide igjen å oppgradere betydningen av fellesskap /samfunn/ solidaritet, hvis vi vil unngå ei dyster framtid for oss og våre etterkommere såvel økologisk, økonomisk, sosialt og demokratisk?)

Kunstens oppgave?

Hvis kunstens oppgave ikke er dette: å gi støtet til både fortolkning og sjølrefleksjon med evt. større selvinnsikt og visdom som sluttresultat . . . . Ja, da er "kunsten" ikke annet enn en hvilken som helst likegyldig gjenstand. Jeg velger derfor å tro at det som er kunst (og som fortjener å bli omtalt som kunst av de som ser eller opplever det), bare oppstår når det åndelige produktet får mennesker til å gjennomføre begge ovennevnte trinn, og forhåpentligvis vokse på det i innsikt og visdom.

Derfor er jeg tilfreds akkurat nå. Tilfreds fordi dette maleriet var i stand til å engasjere fire venner så mye at de tok seg tid til fortolke det. Og deretter reflektere over det, og ikke minst - røpe sine refleksjoner for meg. Jeg er tilfreds også fordi det fikk meg til å ta begge trinnene flere ganger, og i tillegg danne meg tankene som jeg har referert til ovenfor. 

Hva jeg fant ut gjennom mine to trinn og hva jeg opprinnelig mente med dette maleriet, skal jeg ikke røpe her. Din egen fortolkning er uansett den viktigste! Tross alt er det du som betrakter og ikke bare jeg som penselsvinger, som i fellesskap skaper det som kanskje er verdt å omtale som kunst.

Men for å oppnå det, kreves innsats fra oss begge, fra både den som skaper gjenstanden og den som fortolker den . . . . . . Slik spiller vi sammen og slik kan vi også vokse som mennesker takket være et åndelig produkt . . . . . Aut disce aut discede (Enten lærer vi eller så forsvinner vi) . . .


"Fortolkningens frigjørende labyrint", Jan R. Iversen, akryl på plate, 40 x 60 cm, 2013 ©