Storlygar'n

Nåja. Det måtte jo skje før eller senere at jeg falt for fristelsen å male den nordnorske storlygar'n.

Hvem det er? Jo, det er alle nordnorske historiefortellere og muntrasjonsråd av begge kjønn. Folk med frodig fantasi, guddommelig formuleringsevne og så full av vanvittige overdrivelser at selveste baron Von Münchhausen ville fått hakeslipp. La meg ta et par eksempler:

• I boka "Møljekalas" (1966) skriver Asbjørn Dybwad i beretninga "Fest på skjøttarhuset": "Som sagt, så går det fredelig førre sæ hos oss, og gluintan è ikkje di same som di va føre krigen. Førr då vi rødda opp ætter fæst'n, då faint vi uinder pappirrasket kun ein sko, åtte teinner - og ein hall bailsfjording".

• I boka "Vett og Uvett" (1942) skriver Einar K. Aas om Jo'an Peder som "var som ei omvandrende avis. Abonnementsprisen var mat og kaffe, og ettersom trakteringen var, ble også beretningen". Fra Jo'an Peder henter Aas beretninga om "Han kaptein Blau" . . . som var oberst(!) i Frelsesarmeen, og som i løpet av en og samme dag blir rammet av tyfus, kvegpest, kolera og svartedauden. Likevel overlever Blau, til tross for at han får den verste sorten av "den sorte død"; den sorten der man dør to timer før man har fått sykdommen.

Mange ganger tar storlygar'n utgangspunkt i en overfladisk forståelse av akademiske fag som f.eks. teologi, historie, jus og medisin.

Beretninga om kaptein Blau synes for sin del å være et salig oppkok av medisin og den gammeltestamentlige beretninga om Job, og i Dybwads "Tørke i Egypten" (Kraftkost 1964) blandes historie og bibelhistorie sammen til ei lattervekkende smørje. Her møter 1880-tallets oppdagelsesreisende "han Livingstein" og "han Stanløi" bibelhistoriens og antikkens "han Farao".  

For å finne opprinnelsen til storlygar-tradisjonen må vi svært langt tilbake i tid. Den oppstod nok flere hundre år før velsignelser som bil- og båtmotorer, kjøleskap, GPS, elektrisitet, motorsager, siloer, PC'er, traktorer, ekkolodd, vaskemaskiner, lyspæra, internett og velferdsstatens tannleger og fastleger ble introdusert. 

Å drive fiske, et hushold, landbruk eller anleggsarbeid under slike forhold, i et værhardt klima, ofte i fattigdom og med store ungeflokker slik Johan Bojer beskriver i "Den siste viking", ville vært helt utenkelig for oss som lever i dag.

Derfor tok Arthur Arntzen det på kornet, når han sa: "Hadde ikkje den nordnorske befolkninga hatt humoren, så ville den ikkje overlevd". Dermed tok også Arntzen storlygar'n - selve kraftkilden i nordnorsk humor og fortellerkunst - på kornet. Uten slike folk, som skapte lys og latter i en slitsom og usikker hverdag, ville svært få av oss nordlendinger vært i live i dag, ettersom ikke en gang våre tippoldeforeldre ville sett dagens lys :)  

Derfor er vi stor takk skyldig til folk som Peter Wessel Zapffe, Einar K. Aas, Asbjørn Dybwad, Arthur Arntzen, Knut Smistad, m.fl. og alle før dem som har bidratt positivt til vår fysiske og psykiske helse gjennom flere generasjoner. Takket være dem og denne tradisjonen kunne til og med en tørrpinne som meg, gi seg inn på å reflektere over tingenes tilstand i "Suspekt historieskriving"  ;)

PS. Har du interesse og anledning, ta deg også en tur innom Kjell Robertsen, Oluf i Rallkattlia (farskapssaka), Tor Hamnes, Atle Smedsund og telefonsamtalen "Havblikk" på YouTube

"Storlygar'n", Jan R. Iversen, akryl på plate, 41 x 33 cm, 2013 ©