Livet har en stemme . . . Joe Cocker's?

Under en opprydding, inspirert av en Facebook-venn, fant jeg endelig dette stuntpoetiske hjertesukket. Skrev det en gang på 1980-tallet, like etter Joe Cocker hadde slått igjennom på nytt med låten "Love lift us up where we belong" (YouTube), så vidt jeg husker . . .

Jungel. Den sterkestes rett.
Gater som avler og eter hjemløse.
Slepende fottrinn på asfalten i luftegården
der den dødsdømte røyker sin siste sigarett.
"Hvordan kan man miste et liv
 man aldri har hatt?", spør han fangevokteren . . .
. . "in the land of the free 
and the home of the brave"?

Det er da du flerrer igjennom
med din sønderknuste messigstemme:
"With a little help from my friends". . . .  

 . . der horene hjalp den døende fylliken, 

og ransmannen ga penger til Frelsesarmeen.

I dette sosialdarwinistiske, neonbelyste helvete,
fødes din stemme som remjer at hånden

som slo - også kan gi kjærtegn.
Menneskene kan neppe klandres.
Når man fødes i mørke, henger mørket ofte
fast ved gjerningene.

Og sangen, din sang,
er som ru jern og jamring fra havnekraner.
Åpne øynene, se - det er lys i mørket.
En fjern lanterne som bringer fiskeren
ut av stormen og inn i en trygg havn . . .
 . . "love lift us up where we belong!"

Dine skjønne mulattjenter
svøper din sprukne stemme i harmonisk fløyel.
En rusten sag som på silkedekke
rasper ut sin kjærlighet til menneskene.

Skjegget, tynn ved tinningene
og med veivende armer,
piner du ut din brustne sang.
Her trengs ingen medynk,
du tar din rett og beseirer oss . . . . .
. . . så liketil . . . .

 som bare en av våre egne
kan være.

Stuntpoesi, Jan R. Iversen, 1985 ©