Ettertanken

Alt og alle har en forhistorie. Et dyr, et hus, et menneske, et teppe, et eple. Til og med en stein og et glass vann har en forhistorie. Det har også dette maleriet. Mange forhistorier.  

Første forhistorie (lys og skygger)

David med hodet til Goliat, Caravaggio, 1610

Det begynte vel egentlig i 2011 da jeg i bøker og på nettet studerte maleriene til den italienske mesteren Caravaggio (1571 - 1610). På mange måter ble hans dramatiske bruk av lys og skygger en innledning til barokken (1550 - 1700) i malekunsten, og til storheter som for eksempel Rembrandt van Rijn, Johannes Vermeer, Frans Hals og Diego Velazquez. 

Etter å ha studert maleriene hans og lest om han, var det gjort. Interessen for dramatisk skyggebruk eller såkalt "chiaroscuro" hadde våknet i meg. 

For å få bedre innsikt i Caravaggios maleteknikk, malte jeg også noen malerier der jeg forsøkte å anvende den på ulike måter. Et av maleriene fikk tittelen "Å spille kort med djevelen" der jeg for morro skyld malte både meg selv og Caravaggio inn i maleriets persongalleri.
 

Andre forhistorie (koble Caravaggio og Degas)

"Badekaret", Edgar Degas, 1886

Den andre forhistoria kom etter at jeg hadde tilbrakt noen dager på National Gallery of Art i London i 2013 og på Rijksmuseum i Amsterdam i 2015. Der fikk jeg blant annet sett nærmere på impresjonistene, og herunder den franske maleren Edgar Degas (1834 - 1917). 

Måten Degas kombinerte oljemaling og pastellkritt fascinerte meg. Noen ganger krittet han rett på kartong eller papir. Andre ganger brukte han det på malerier han hadde malt. Både vare og sterke streker. Det avsatte et noe porøst og delvis transparent lag av fargepartikler som bidro til mer liv i flatene. Jeg begynte å lure på om denne teknikken også kunne anvendes på akrylmaling. Dermed våknet nysgjerrigheten i meg til en gang å "koble" mellom Caravaggio og Degas.   

Tredje forhistorie (finne et motiv som begge mestre ville likt)

"Narcissus", Caravaggio, 1596

Men hva skulle jeg male? Hva slags motiv kunne tiltalt begge mestere? Både Caravaggio og Degas var opptatt av menneskekroppen. Degas i form av skjønnhet og eleganse; Caravaggio i form av dramatiske hendelser hentet fra Bibelen eller antikken. 

Etter ei stund våknet ideen om å male ei ung kvinne som satt på kanten av ei seng. Et serveringsfat er brakt inn til henne med et drikkeglass og en vase med to gule tulipaner.  Hvilket drikkeglass det er, ser vi ikke ettersom det er skjult for oss av kroppen hennes. Kanskje et vinglass? Eller kanskje et glass vann for å skylle ned en hodepinetablett? 

Med ett oppdager hun at en av tulipanene har brukket stilken . . . . Joda, tenkte jeg fornøyd. Dette motivet kan romme både Degas sans for skjønnhet og Caravaggios sans for dramatikk. At det også gir rom for mange fortokninger ville de også likt, tenkte jeg. 

Jeg lette gjennom foto som jeg har av ulike modeller. Som regel finner jeg aldri det jeg er ute etter. Hodets stilling, en arms plassering, ryggens vridning . . . . . det er så mye som kan komme i veien for det man leter etter. Ofte må jeg derfor forespørre en ny eller tidligere modell, eller lete fram et foto som noenlunde tilsvarer det visuelle uttrykket jeg er på jakt etter. Det kan ta et hav av tid. Denne gangen fant jeg imidlertid rimelig raskt et foto på Internett som jeg kunne ha som utgangspunkt. Ut fra det kunne jeg tegne ei skisse med uttrykket jeg var ute etter. 

Fjerde forhistorie (utføre det praktiske malearbeidet)

Å integrere Caravaggios nesten fotografiske malestil med stilen til en "rufsete" impresjonist som Degas, ble verre. Å balansere de to mesternes stiler -- uten å la den ene få overtak på den andre -- ble også vanskeligere enn jeg hadde trodd. Helt fornøyd med integreringa eller fusjonen mellom de to mesterne ble jeg da heller ikke.  

Men noe fant jeg ut. Å bruke pastellkritt på akrylmaling går fint. Jeg fikk også lurt noen triks ut av Degas, og forstår nå også bedre hva Caravaggio la vekt på når han komponerte et maleri. Jeg innser også nå at "Ettertanken" åpner for svært mange tolkningsmuligheter for de som vil trimme sin egen fantasi og kreativitet. 

Så alt i alt var "Ettertanken" vel verdt å male, og stort mer krever ikke en penselsvinger på jakt etter innsikt i ulike teknikker. Vi er nøysomme folk slik sett ;) 


"Ettertanken", Jan R. Iversen, akryl og pastell på lerret, 60 x 70 cm, 2016 ©