Verdiskaperne og framtida

Tankene mine sirkler ofte rundt ideer som kanskje bør males. Alt kan tenne slike ideer. En situasjon, et gammelt foto, et radio-program, et smil, måten en person sitter eller står på, et intervju på radio, lys og skygger, osv. 

Ideene går deretter gjennom en mental modningsprosess. Noen forkastes mens andre modnes til en uimotståelig kraft. De bare må(!) males. I modningsprosessen er de blitt så meningsfulle at det er umulig å la være. Det var det som skjedde med dette motivet jeg opprinnelig fant på Facebook-gruppa "Gamle Tromsø".

Et foto fra 1970-tallet som viste tre arbeidere jeg straks gjenkjente fra bybildet i min egen ungdomstid. Jeg leste kommentarene under fotoet. Kasper Jensen, Eilif Berg Hansen og Arne Henriksen. Navnene brakte meg enda mer tilbake til 70-tallet og en god følelse fylte meg. Blikket gled igjen mot kommentarene under fotoet. Det viste seg at jeg ikke var alene om den følelsen. 

-- Flotte kara som gjorde en god jobb i byen våres.
-- Skikkelige arbeidsmenn!!
-- Vi hadde hatt behov for disse karan i dag. Fantastiske arbeidsfolk. Slutte meg til det som allerede har sagt. All ære te dæm! En del av byens sjel!
-- Har sagt det før og sier det igjen! Disse burde fått Kongens Fortjenestemedalje for det de har gjort for byen - men nu er det for sent!!
-- Flott. Dem burde fått en byste borte på "slottet" på lik linje med han Artur.
-- Gode allmenoppdragere. Ei tid da voksne folk ikke var redd for å si fra til pøbelen hvordan man skulle te seg.

Tanken traff meg: "Verdiskaperne og framtida." En god tittel på et maleri, tenkte jeg. Dermed var inspirasjonen tent. Jeg ville male de tre hederskarene, men ikke i en nøktern realistisk stil. Nei, de burde males i en ekspresjonistisk stil som åpnet mer for hva jeg følte og assosierte med motivet. 

Likevel burde jeg male så pass realistisk at det var mulig å gjenkjenne dem. Et slags ekspresjonistisk gruppeportrett, tenkte jeg, der jeg bl.a. ville få fram at de tre hederskarene tilhørte en klassebevisst arbeiderklasse (altså en "klasse für sich"), dvs. at man er bevisst at man tilhører en samfunnsgruppe med felles erfaringer, felles kjennetegn og felles interesser.

Videre ville jeg prøve å få fram at denne bevisstheten hadde bleknet i tida etter 1970-tallet. Synkende oppslutning om fagbevegelsen og det at mange arbeidere stemmer på nyliberalistiske, arbeiderfiendtlige politiske partier, vitner om det. Det er slike ting som på sikt vil sende også norske lønnsmottakere nedover stigen i lønn og velferd, på samme måte som i mange andre land i Europa. 

Alt dette og mer til, ville jeg ha fram i maleriet. Om jeg har lyktes i det, får du sjøl avgjøre. Og synes du at maleriet er langt mindre komplisert, og at det bare hedrer tre hederskarer fra det gamle Tromsø, har du selvsagt også helt rett i det. 


"Verdiskaperne og framtida", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 50 x 60 cm, 2017 ©