I Monets store sko

Kom for noen dager siden tilbake fra Spania med rundt tretti mulige motiver, dels som foto og dels som skissetegninger. Det blir noe å bearbeide videre i tida framover, og noen vil jeg ganske sikkert komme til å male.

Dette motivet er imidlertid ikke fra Spania, men fra et sted i nærheten av Fylkesvei 862, like vest for flyplassen i Tromsø. Langt mer levelige temperaturer enn i Sør-Spania i juli/august, og langt større fargerikdom enn de solbleke valørene man i disse dager finner i spanske regioner.

De som har fulgt meg ei stund på denne bloggen, vet at inspirasjonen min er nokså uforutsigbar og ofte tar meg i retning av ulike sjangere og maleteknikker. I dette maleriet tok inspirasjonen meg i impresjonistisk retning med Claude Monets råd om bl.a. spontanitet og fargebruk.

Sjeldent før har jeg forstått Monets utsagn om farger bedre enn i arbeidet med nettopp dette maleriet. "Farger er min daglige besettelse, min glede og min plage", skal han ha sagt. Sjeldent har jeg vel også selv blitt mer overbevisst om at "lysets styrke i et maleri, i stor grad er avhengig av skyggenes styrke.

Impresjonistiske malerier bør alltid betraktes på litt avstand. Det gjelder også maleriet "Hundekjeks- og smørblomst-dansen". Går man for nært innpå, framstår maleriet som uklart og "uferdig". 

Tar man imidlertid noen skritt tilbake og betrakter det fra en viss avstand, framstår det som mer helhetlig og gjennomført. Det er noe vi kan takke vår egen logiske venstre hjernehalvdel. For når alt kommer til alt, er den som "syr sammen synsinntrykk" til et logisk mønster. Uten den egenskapen ville impresjonismen neppe (til slutt) gjort til skamme den beske kritikken som Louis Leroy stod bak i 1874:  

• “Impresjonisme! Et utkast til et tapetmønster er mer ferdig, mer fullført enn dette!"

Den godeste Leroy betraktet kanskje maleriene til Monet, Degas, Renoir, Pissarro og Marisot på altfor nært hold, eller kanskje led han av en skavank i venstre hjernehalvdel? Hvem vet?

Uansett synes jeg den svensk-amerikanske landskapsmaleren, John F. Carslon (1875 - 1947), leverer den beste begrunnelsen for impresjonismen:

• For mye nøyaktig gjengivelse i et bilde er alltid en skuffelse for den fantasifulle sjelen. Vi elsker forslag og ikke harde fakta.

"Hundekjeks- og smørblomst-dansen", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 40 x 50 cm, 2018 ©