Free'raperan 30 år etter

I 1970 eller der omkring la fem purunge, testosteronsprængte Tromsøgutta ut på en musikalsk turne som skulle vare tell 1975 eller der omkring. 

Den turneen skulle også komme til å sætte et uutslættelig inntrykk på sarte sjæler og skape øresus på utallige fæststemte folk rundt om på ungdomsskola, ungdomshus og andre fæstlokala i Troms.

Gruppas medlemma må ha stått under Vårherres beskyttelse siden de i ørska kom tell å framføre "Stille døgn i Clichy" av Bjørn Morisse i et læstadiansk bygdesamfunn, og slippe unna både grisebank og verbal pisking. Ja, tru det eller ei, men flaksen dæmmes va ofte mykje bedre enn vettet. På sistnevnte område va guttan også dårlig utrusta i henhold til det mange foreldra mente.

I pakt med høyt testosteronnivå og frivol legning tok gruppa navnet "Free Rape" førr å avertere at man va kollåpen førr vågale tilnærmelsa fra alle som gikk i skjørt, og som hadde navn som kun kvinnfolk hadde, eller i alle fall burde ha. 

Et anna navn som blei diskutert, va "Willy and the poorboys", men da blei han Willy nokså opptrækt, så vi ga det opp. Dessuten va det ingen av oss som syntes at det va uproblematisk å ta navn etter et album av Creedence Clearwater Revival som hette det samme. Hadde det vorre tungrockera som f.eks. Led Zeppelin, ville saken sjøllsagt stilt sæ i et helt ainna lys.

Etablissementet "Schala" (bed og brakfæst) på Langnes i Tromsø, va særlig utsatt for  decibelherjingen til Free'raperan. Ved et tilfelle ringte sinte kvaløyværinga (vel 2-3 km unna og på den andre sida av Sandnessundet) til eieren av Schala. De trua med politi på grunn av lydnivået som tell og med overdøva jetmotaran fra flyplassen på Langnes, sa dem.

Å bli tunghørt av? Ja, e det anna å vente enn at publikumet tell "Free Rape" va i solid overtall kvær gang Friundervisninga kjørte kurs i fingerspråk? . . . . . . Så vidt æ huske, va det også nokken som tydde til et urøddig arm- og beinspråk. Ja, og gjerne kombinert med et absurd ganglag, men det va kanskje særlig på Storsteinnes og i Nordkjosbotten, og særlig når det va blitt vældig seint på kvelden . . . . Men det hadde kanskje ingenting med lydnivået å gjøre?

Gruppa bestod opprinnelig av han Tormod Løkkemo (rytmegitar og vågal koring), han Roger Lauritsen (trommer og sarkastiske replikka), han Leif Larsen (bass, fliring og koring), han Willy Jensen (sologitar og skarpt blikk) og han sjøll (vokalist, flåkjæft og splitthopper, og det lenge før han Jahn Teigen kom på å gjøre det). 

Repertoaret strakk sæ fra Led Zeppelin og Cream til han Erik Bye og ho Wenche Myhre. Æ tørr'kje si mer, utenom at nettopp den store spennvidda i musikken, gjorde at det ofte var smekkfullt og stor aldersspredning på bygdefestan der Free'raperan gikk i aksjon.

I nokken år på 70-tallet va han Willy mest opptatt med jobb og familie, mens de andre råttpeisan og ungkaran fortsatte å spelle. I den perioden figurerte han Tor Bakkevoll (ækte Nordkjosbottning) og han Roy Nilsen (ækte Tromsdaling) som sologitarista og Free'rapera av første klasse. 

Flotte karra begge to, og de tilførte Free'raperan også nye tradisjona. Han Roy for eksempel, innførte tradisjonen med å ta sæ en lur bak Leifen si store bass-søyla etter spelling, og før vi skulle pakke utstyret inn i Ford Transit'en og kjøre hjem. En rar tradisjon han Roy innførte der, men så vidt æ huske var det ingen av oss andre som adopterte den tradisjonen.

Men uansett lidelsa og glæda - førr ei kort stund sida og over 30 år etter gullalderen på søttitallet, møttes Free'raperan tell innbitt jamming. Bassisten, han Leif, stilte ikke opp og ble dagen i forveien iakttatt på trøsykkel i avsindig tempo i retning av Midt-Troms. I akutt beit for bassist, stilte han Arvid Østvoll opp og ga de gjenoppståtte Free'raperan den nødvendige loddne bassvæggen.

Hvis du tørr å klikke på lydfila får du høre ett resultat av det gjenoppståtte "Free Rape". De har førresten - i ettertankens lys - bytta navn til "Thirty Years After - or something like that". Forkorta tell TYA O SLT . . . . . som vessnok skal bety "Ka sa du?" på mongolsk.

"Ka sa du?" Ja, høy musikk over mange år e som kjent ikkje særlig bra førr hørselen. Så ta dokker i akt. Høre dokker? Ka? 

Helt tell slutt - hvis dokker trur at dette e det siste dokker høre om Free'raperan, så tru om. Æ har nettopp læst i avisa om en type som hete Knausgård. Han har skrevve ei bok som hete "Min Kamp". . . . . . Hørt på fan!? Han vet fan'kje ka han prate om. Æ skal si dokker en ting, uansett kor mykje han Knausgård har kjempa med kvinnfolkhistorie, drugs, prestasjonsangst, røykhoste, tåfis og haupina, så kan det'kje måle sæ med de kampen som Free'raperan va igjennom. Langt ifra! Free'raperan si lidelseshistoria e like tjukk som Kina sin telefonkatalog.
. 
Karran på fargebildet e fra venstre til høyre: han Arvid, han Tormod, han Roger, han Willy og han sjøll. De hårate, psykadeliske fyran i bakgrunnen e han Jack, han Ginger og han Eric i gruppa Cream. Som dokker ser har han Arvid ei krykka. Det kommer av at han e ganske voldsom når han skal trampe takten. Da e det vel fan'kje anna å vente enn at det kan ryke en fot eller to. 

Karran på det første svart-hvitt-bildet e det opprinnelige "Free Rape" på Mortensnes Ungdomsklubb i det herrens år 1973 eller deromkring. Etter spellinga blei gutan betalt for innsatsen med fem pakka pianøtter og fem cola. Det var harde tider det! På det andre svart-hvitt bildet ser vi (f.v.) han Leif, han Roger, han sjøll, han Tormod og han Willy.

Bildan i svart-hvitt e førresten knipsa av han Truls Møkleby som ikkje bare va en ræsar på å ta bilda. Han va også steikanes god tell å springe fort oppe på Valhall . . . . . Vi Free'raperan lurte alltid på kæm han sprang fra, men vi fant aldri ut kæm som va ætter han.