Et tilbakeblikk på utstillinga i juli

Da Covid-19 slo til i 2020 rant planene om ei ny separatutstilling bort med alskens corona-restriksjoner. Gjennom 2020, 2021 og i opptakten til 2022 stod mye "stille". Gallerier og kulturinstitusjoner gikk på sparebluss og med innadvendt blikk.

Utstillingsplakaten og penselsvinger'n, juli 2022

Men i april åpnet mulighetene seg, og jeg kunne forberede ei separat-utstilling på Arvid Hansen-huset / Nordavindshagen; oppkalt etter Arvid Hansen (1932 - 1998), en av Nord-Norges fineste lyrikere. Ei stor ære å få stille ut i et slikt lokale!

To tekster av Arvid Hansen ligger meg særlig nært. "Kom sommarvind" (melodi: Tove K. Knutsen) og "Nordavinds-valsen" (melodi: Kai Larsen). Førstnevnte tekst avspeiler vemodig lengsel etter en god sommer. Den andre avspeiler noe av det fandenivoldske i nordnorsk kultur. Man levde mye av et lunefullt hav som brått kunne klippe av livstråden. Derfor burde man "slå ut håret og leve", så lenge man gjorde det.

Dyrøy-samfunnet har i likhet med andre kystsamfunn erfart det, og lagt det inn i sin kollektive hukommelse. Både det lyse og det mørke. Det gjør at distriktsamfunn ofte har et historisk, sosialt og kulturelt fellesskap som bysamfunn -- som ofte er preget av anonymitet, uoversiktlighet og kulturell fragmentering -- mangler.

Men tilbake til utstillinga. Svært mye kan sies om slike separat-utstillinger, om forberedelser, frakt av malerier, kuratering, opphenging, gjennom-føring, nødvendig rekvisita, osv., men det blir fort for teknisk og kjedelig for de fleste. Derfor skal jeg bare si noe om hvorfor jeg valgte tittelen "Nokka lyst og mørkt" på denne utstillinga, og si litt om noen opplevelser og erfaringer jeg kunne trekke underveis.

"Nokka lyst og mørkt"

Tittelen ble valgt av tre grunner. For det første fordi jeg alltid har hatt et kjærlighets-forhold til natur og landskap. Ettersom jeg av og til fordyper meg i den romantiske skoleretninga i billedkunsten, kan jeg vel tilføye at slike fenomen som storm og polare lavtrykk heller ikke er å forakte.

Etter flere år med regn og lave temperaturer i sommermånedene, har 2022 levert den beste sommeren på lenge. I alle fall i Tromsø og omegn. Derav "nokka lyst".

 

 

På den andre sida kom 2022 med krigen i Ukraina. En krig som nå har utviklet seg til en stedfortrederkrig mellom Russland og USA-Nato. Krigen sørget for at året ble mørkt for de av oss som er opptatt av fred og nedrusting, samt å motarbeide miljø- og naturkrisa.

Ingenting er mer skadelig for natur og miljø enn nettopp kriger. I tillegg kommer alle menneskelige tap og tragedier, flyktningstrømmene og alle ødeleggelsene av sivil infrastruktur.

I en nyliberalistisk og dermed lite selvforsynt "just-in-time"-økonomi -- som i tillegg bevisst saboteres av div. sanksjoner og motsanksjoner -- betyr det også brudd på forsyningslinjer for bl.a. mat, energi, div. innsatsfaktorer i landenes industri, og dermed også økt inflasjon og mye verre levevilkår for de svakest stilte i samfunnet. Frivillige foreninger, Frelsesarmeen og andre gode hjelpere rapporterer om stadig verre tilstander rundt om i Europa.

Man skulle tro at slike negative og dels skremmende konsekvenser ville få ansvarlige topp-politikerne -- som gjerne snakker på inn- og utpust om menneskeskapt klimapåvirkning og fattigdombekjempelse -- til å sette alt diplomati inn på å avslutte krigen.

Men nei, tvert om har vi politikere og en general-sekretær i Nato som pumper inn penger og våpen for å oppnå en langvarig "utmattelses-krig".

På den måten håper USA-Nato å svekke Russland, og dermed også en mulig alliert til Kina, når USA-Nato i neste omgang tenker å gå løs på nettopp Kina. USAs politiske elite og deres økonomiske partnere som -- etter Sovjetunionens oppløsning i 1991 -- har kunnet diktere verden etter eget godtbefinnende, vil ikke at verden igjen skal ha flere maktsentra enn kun "Det hvite hus" og "Pentagon".

"Dårekisten", 80 x 60 cm, 2022

At en langvarig krig i Ukraina også vil redusere landet til en ruinhaug og sende titusenvis flere i døden, later verken til å plage Biden eller Stoltenberg. Heller ikke at en stadig forlengelse av krigen vil kunne ende i en ødeleggende atomkrig mellom Russland-Kina og USA-Nato. En krig som kan koste 5 milliarder mennesker livet og rasere planeten i all overskuelig framtid.

Kan folk som ønsker en langvarig krig i atomalderen kalles ansvarlige?

Slett ikke! Sett fra mitt ståsted kan de best beskrives som uansvarlige krigs-hooligans. I Nato og det "Det hvite hus" synes de i alle fall å ha glemt president John F. Kennedys advarsel om resultatet av en krig mellom stormakter i atomalderen:

• "Enten gjør menneskeheten slutt på krigen eller så gjør krigen slutt på menneskeheten"

For å oppsummere, var dagens farlige verdenssituasjon med på å gi denne separatutstillinga tittelen "Nokka lyst og mørkt". Maleriet "Dårekisten" gikk i så måte rett til poenget, og var et av "de mørke" motivene på utstillinga.  

Den tredje tingen som bidro til utstillingas tittel, var forståelsen om at jeg faktisk har pendlet mellom "det lyse" og "det mørke" i mange år. Altså ikke bare på denne utstillinga. Men nettopp hvorfor jeg driver denne pendlinga, står tydeligere for meg i dag. Ærlig talt synes det som jeg ubevisst har drevet en slags form for mental terapi.

Utstillingsplakaten med "Renoir og skjønnheten" (2020)

Jeg maler motiver som er "mørke" fordi jeg ikke kan gå å bære på dem, men må få dem ut av hodet. Bli kvitt dem. 

På den andre sida må jeg male "det lyse", for ikke å "forsvinne i det mørke". Til tross for kriger, den mobile kapitalens herjinger rundt i verden, nyliberalismens samfunns-undergraving, etc., må jeg opprettholde håpet om at "det vil gå bra til slutt". Det blir et eksistensielt imperativ . . . . noe som bare må gjøres for å beholde forstanden.

På den måten blir denne pendlinga mellom det mørke og det lyse en helt nødvendig balanse-gang. Jeg ville opphøre å være meg selv, å tenke som jeg gjør, å male som jeg gjør, hvis jeg skulle bli for lenge på en av de to sidene. Derfor kommer jeg nok ikke utenom denne pendlinga mellom den mørke og den lyse sida . . . . .

 

Erfaringer og takk

Da en god venn hørte jeg skulle igang med ei separatutstilling i et distrikt, altså utenfor en by, sa han:

"Greit nok, men vil du selge, stiller du ikke ut i distriktene. Altfor få mennesker dukker opp, og blant de som møter, er det få som kjøper noe."

Joda, man selger selvsagt mer ved å stille ut i en storby. Men hvis målet ikke primært er å selge, men heller å:

1) få tid og anledning til god dialog med publikum, 2) få vist malerier til folk som ikke akkurat "renner ned dørene" på byens gallerier, 3) få åpenhjertige innspill og fortolkninger av maleriene som kan utvide ens egen forståelse, og 4) unnslippe "moteriktigheten" som gjerne bedømmer et maleri ikke ut fra hva det prøver å formidle, men ut fra hva som er tidas mote.

Hvis man er på jakt etter disse fire mulighetene, er ei utstilling i distriktene absolutt verdt å planlegge og gjennomføre.

Noen av de "lyse" maleriene

I tillegg solgte jeg flere malerier og fikk fine dager sammen med hjertevarme mennesker og en mangfoldig natur. Å møte representanter fra "Norske kvinners sanitetsforening" (NKS) i foajeen utenfor utstillingslokalet og med gode vafler og kaffe, var et klart pluss for en gammel distrikts-entusiast. Hva NKS har betydd for trivsel og bosetting i distriktene opp gjennom tida, får vanskelig plass mellom to permer.

På selve utstillinga fikk jeg god bistand av billedkunstner og kurator Kari Nordheim samt kulturleder Trine Strand i Dyrøy kommune. Tusen takk til dem, og ikke minst stor takk til Camp Solbergfjord AS som stilte med overnatting i omgivelser som naturelskere kan drømme seg helt bort i. Stor takk også til lyset i mitt liv, Vera, som bistod til at utstillinga skulle gli knirkefritt. Noe den også gjorde.

Videre takk til besøkende fra Dyrøy, Lenvik, Sørreisa, Salangen, Målselv, Balsfjord og Tromsø. Takk for synspunkter og følelser som dere delte med meg, og som ga meg noe å tenke på.

Håper vi sees igjen på utstilling om ikke så altfor lenge. Ha en fin og fredelig høst!

"Den lyse og den mørke" 😂