"Sjokket" er hva jeg kaller et "budskapfylt visuelt motiv". Med et skjev smil kan man jo si at det er ei svært mild formulering. Skal imidlertid et slikt motiv røpe sitt budskap, bør man ta seg tid til å tenke over hva som skjer i maleriet. Denne forutsetninga har de fleste motiv til felles med bl.a. lyrikken og skuespillet.
De er alle fortettede uttrykk for noe bakenfor-liggende, en "undertekst" som det er opp til leseren eller betrakteren å finne og fortolke.
Sett fra mitt eget ståsted har dette motivet å gjøre med hendelser som preger vår samtid og som vi helst skulle vært foruten, men som vi ikke slipper unna. Eller som Hamm -- i "Sluttspill" av Samuel Beckett -- sier til sin tjener Clov:
"Beckett og absurditeten", Jan R. Iversen (2012)
. . . . du er på jorda, det finnes ingen kur for det.
Da jeg så Hålogaland Teaters glimrende oppsetning av "Sluttspill" i februar i år, og kom tilbake til atelieret, ble teateropplevelsen med på å forme motivet i "Sjokket". Mens jeg malte ble det tida -- som hadde gått forut for handlinga i "Sluttspill" -- som styrte penselen.
Uansett. "Sjokket" kan tolkes på mange måter. Noe kan sees i lys av essayet "Tillitstapet" som var en av bloggpostene mine i mars. Men det finnes ingen fasit. Det er alltid opp til betrakteren å bestemme "underteksten" eller hva man oppfatter som maleriets budskap.
Når det gjelder stil eller uttrykksform synes jeg "Sjokket" hører hjemme i ekspresjonismen. En stil som gjengir malerens indre, subjektive reaksjon på en ytre verden. Ekspresjonisten tar altså ikke mål av seg å gi en realistisk eller fotografisk utgave av den ytre verden, men snarere sin egen emosjonelle eller indre opplevelse av den.
"Homo avarus", Jan R. Iversen (2018) Ettersom det følelsesmessige er det som styrer ekspresjonistens pensel, farger og valører, kan det like gjerne være irrasjonelle som rasjonelle følelser som bestemmer hva som kommer til syne på lerretet.
Å "flørte" med ekspresjonismen er ikke noe nytt for meg. Har gjort det tidligere i situasjoner der bl.a. hykleriet, dobbelmoralen, løgnene, krigskåtskapen og grådigheten har fått den emosjonelle trykk-kokeren i meg til å sprette rundt på kokeplata.
Et eksempel på det er "Homo avarus" (Det grådige menneske) som ble malt i en emosjonell storm som en reaksjon på den politiske og økonomiske elitens stadige rasering av natur og miljø.
Slik jeg personlig opplever det, hykler eliten fram sin engstelse for natur og miljø slik at de i neste omgang kan oppnå folks aksept for nye natur-ødeleggelser. Vi gjør det i klimaets og naturens navn er budskapet, når det i virkeligheten er nyliberalismens grådighets-evangelium som er drivkraften. Å teppebombe deler av Norge med vindturbiner og dermed rasere store arealer, er et av flere eksempler på det.
Impressions of Tom Waits, Jan R. Iversen (2016) Men det er ikke bare det dystre og tunge som får meg til å gripe til ekspresjonismen som uttrykksform. Det kan like gjerne være det gledelige, lystige, humoristiske, lyriske og vakre som er drivkrafta.
"Impressions of Tom Waits", malt i 2016 i henrykkelse over låten "Tango till they're sore" (fra albumet "Raindogs", 1985) er et eksempel på det.
Vel - da stopper jeg der og sier ikke mer om verken ekspresjonismen eller "Sjokket". En ting er i alle fall sikkert. I den verden vi lever i, blir det nok mer ekspresjonistisk for meg i tida framover.
Så får jeg heller, når jeg trenger en pause fra katastrofene som verdens politiske elite har stelt til, hengi meg til å male natur og landskap. Min mentale medisin 😊
"Sjokket", Jan R. Iversen, akryl og tusj på lerret, 80 x 60 cm, 2024 ©
Oppfordrer alle fredsorienterte å melde seg inn i en fredsorganisasjon. Bli med i arbeidet for å presse krigshisserne i den politiske eliten til å ta fredsorienterte initiativ før det er for sent.
Antikrigsinitiativet (AKI)
Fredsperspektiv (Trondheim)
Fredsinitiativet (Oslo)
- IFOR Norge (Kristent fredslag)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar