Sjokket (Shocking discovery)

"Sjokket" er hva jeg kaller et "budskapsfylt visuelt motiv". Skal et slikt motiv røpe sitt budskap for en betrakter, bør man ta seg tid til å tenke over hva som skjer i maleriet. Denne forutsetninga har alle slike motiv til felles med bl.a. lyrikken og skuespillet. De er alle fortettede uttrykk for noe bakenforliggende. En "undertekst" som det er opp til leseren eller betrakteren å finne og fortolke.

"Beckett og absurditeten", Jan R. Iversen (2012)

Jeg kan imidlertid si at dette motivet har å gjøre med hendelser som preger vår samtid og som vi helst skulle vært foruten, men som vi ikke slipper unna. Eller som Hamm (i "Sluttspill" av Samuel Beckett) sier til sin tjener Clov:

. . . . du er på jorda, det finnes ingen kur for det.

Da jeg så Hålogaland Teaters glimrende oppsetning av "Sluttspill" i februar i år, og kom tilbake til atelieret, ble den opplevelsen med på å forme motivet i "Sjokket". Mens jeg malte ble tida som hadde gått forut for handlinga i "Sluttspill", det som styrte penselen. 

Uansett. "Sjokket" kan tolkes på mange ulike måter. Noe kan sees i lys av essayet "Tillitstapet" som var en av bloggpostene mine i mars. Men det finnes ingen fasit når det gjelder tolkninga av malerier som "Sjokket". Det er alltid opp til betrakteren å bestemme "underteksten" eller hva man oppfatter som maleriets budskap.

Når det gjelder uttrykksform synes jeg "Sjokket" hører hjemme i ekspresjonismen. En uttrykksform som gjengir malerens indre, subjektive reaksjon på en ytre verden. Ekspresjonisten tar altså ikke mål av seg å gi en realistisk eller fotografisk utgave av den ytre verden, men snarere sin egen emosjonelle eller indre opplevelse av den.

"Homo avarus", Jan R. Iversen (2018)

Ettersom det følelsesmessige er det som styrer ekspresjonistens pensel, farger og valører, kan det like gjerne være irrasjonelle som rasjonelle følelser som bestemmer hva som kommer til syne på lerretet.

Å "flørte" med ekspresjonismen er ikke noe nytt for meg. Har gjort det tidligere i situasjoner der bl.a. hykleriet, dobbelmoralen, løgnene, krigskåtskapen og grådigheten har fått den emosjonelle trykk-kokeren i meg til å sprette rundt på kokeplata.

Maleriet "Homo avarus" (Det grådige menneske), malt i 2018 som en emosjonell reaksjon på den politiske og økonomiske elitens rasering av naturen, er et eksempel på det.

Slik jeg personlig opplever det, hykler eliten fram sin engstelse for natur og miljø slik at de i neste omgang kan oppnå folks aksept for nye natur-ødeleggelser. Vi gjør det i klimaets og naturens navn er budskapet, når det i virkeligheten er nyliberalismens grådighets-evangelium som er drivkraften. Å teppebombe deler av Norge med vindturbiner er et av flere eksempler på det.

Impressions of Tom Waits, Jan R. Iversen (2016)

Men det er ikke bare det dystre og tunge som får meg til å gripe til ekspresjonismen som uttrykksform. Det kan like gjerne være det gledelige, lystige, humoristiske, lyriske og vakre som er drivkrafta. 

"Impressions of Tom Waits", malt i 2016 i henrykkelse over låten "Tango till they're sore" (fra albumet "Raindogs", 1985) er et eksempel på det.

Vel - da stopper jeg der og sier ikke mer om verken ekspresjonismen eller "Sjokket". En ting er i alle fall sikkert. I den verden vi lever i, blir det nok mer ekspresjonistisk for meg i tida framover.

Så får jeg heller, når jeg trenger en pause fra katastrofene som verdens politiske elite har stelt til, hengi meg til å male natur og landskap. Min mentale medisin  😊

 

"Sjokket", Jan R. Iversen, akryl og tusj på lerret, 80 x 60 cm, 2024 ©