Evige Oda

 

Noen kvinner har en helt spesiell nådegave; de kan inspirere langt ut over det normale.

I antikken mente grekerne at ni av Zevs og Mnemosynes døtre var muser, dvs. kilder til inspirasjon i ulike kunstarter. I tillegg til å være maler, må Oda Lasson Krogh (1860 - 1935) også ha vært en muse. Er ganske sikker på det siden hun også i våre dager er til inspirasjon.

Fra 1880 og fram til århundreskiftet deltok hun i kunstnergruppa Christiania-bohemen som også bestod av bl.a. Hans Jæger, Christian Krogh og Edvard Munch. I sin bok "Oda!" (1983) gir Kjetil Bjørnstad sin oppfatning av henne: "For meg er hun en beretning om kjærlighetens plass i våre liv, om frigjøring, maktkamp og forestillelse. Om kunsten å leve sant" . . . og kunsten å leve livet fullt ut, kunne jeg selv ha lyst til å tilføye. 

Oda døde i 1935, men er egentlig udødelig. Hun lever videre i alle kvinner som har denne gaven. Selv har jeg så langt hatt privilegiet å møte henne i fem ulike kvinner i løpet av de siste ti - femten åra. Nesten alle møtene med henne ga entusiasme og inspirasjon til å gå videre med en ide, et mål, et prosjekt; og i ettertid har jeg opplevd disse møtene også som sammenstøt mellom egen barnslig oppriktighet . . . . . kombinert med sterke følelser og et selvpålagt krav om fornuft, som delvis kan ta form av irriterende snusfornuft.

I møter med Oda blir jeg derfor ofte min egen verste fiende. Det blir en kamp mot meg selv og med meg selv; men en kamp som alltid avføder ny kreativitet og ny inspirasjon. At muser ikke finnes kan jeg derfor avvise helt og holdent.

Å male "Evige Oda" kunne derfor bare gjøres på en måte; ved å kombinere naivisme, ekspresjonisme, symbolisme og et snev av "realisme". Alle fire i sterke, kompromissløse farger, selvsagt. Møter med Oda er aldri en dans på roser, men en pardans mellom avhengighet og abstinens, og vel verdt å trakte etter, utrolig nok

 

"Evige Oda", 2009, Jan R. Iversen, Olje på plate, 33 x 42 cm ©