 |
| Utsyn mot Europas eldste buebro, Ponte Vechio, i Firenze. Uffizi-galleriet ligger til venstre bak broen. |
I september 2014 besøkte jeg og Vera Firenze; den gamle bystaten og republikken som var utgangspunktet for renessansens framvekst i Europa. En by som ved sine kirker, palasser, kapeller, klostre, tårn og museer er å betrakte som et kunstmuseum i seg selv.
Rennesansens hovedstad
Firenze blir omtalt som renessansens fødested fordi byen i løpet av ca. 400 år, fra midten av 1300-tallet og fram til 1600-tallet, frambrakte bemerkelsesverdig mange kreative og kloke hjerner innen bl.a. skjønnlitteratur, malerkunst, arkitektur, skulptur, økonomi, jus, fysiologi, matematikk, ingeniørfag, statsvitenskap, kunsthistorie og medisin.
Det sies at kristne munker og kjøpmenn i Asia kan ha hatt betydning for fremveksten av renessansen. Munkene skrev hjem om f.eks. buddhismen og kan slik ha gitt næring til renessansen og dens humanisme.
På mange måter var det i Firenze at de første skrittene ble tatt bort fra strenge og inhumane normer og skikker som hadde preget den såkalte "mørke middelalder", og som strakte seg fra Romerrikes/antikkens fall (ca. år 500 e.Kr.) og fram til slutten av Svartedauden rundt 1350.
I ettertid ser man gjerne på middelalderen som en epoke med bl.a. bestialske avstraffinger, pester, autokrati, føydalisme og religiøs fanatisme med inhumane ordninger som f.eks. inkvisisjon og livegenskap.
Med andre ord kan middelalderen kanskje betraktes som ei intellektuell istid? I våre dager hevder mange at å øke tilstrømmingen av mennesker fra autokratiske stamme- og klankulturer i bl.a. Midt-Østen og Sentral-Asia, som ikke har kulturell forankring i renessansen og den etterfølgende opplysningstida, kan gi ei ny intellektuell istid der rennesansens "humanisme" og opplysningstidas "fornuft" blir undergravd.
Andre igjen, som ikke tror at kulturtilhørighet har betydning for samholds- og konflikt-nivå i et samfunn, eller som ønsker økt konkurranse mellom lønnsarbeidere, eller som mener at andre kulturer lett blir assimilert i europeisk kultur (fordi den er så overlegen?), er av motsatt oppfatning. I den leiren -- som på samme måte som den andre leiren også rommer både høyre- og venstreorienterte -- er åpne grenser og "fri" innvandring blitt et ideal.
Firenze - sentral i framveksten av europeisk kultur
Å gå rundt i den gamle bykjerna og i de samme arkitektoniske omgivelser som renessansens pionerer, gjorde meg både ærbødig og konsentrert om hva jeg så og tenkte. Jeg gikk med følelsen av å være priviligert. Det å befinne seg i samme omgivelser som de som en gang hadde utformet normer og tankemåter som (på godt og vondt!) skulle komme til å prege samfunnene i Europa i århundrene som fulgte.
Det slo det meg plutselig mens jeg stod utenfor Dåpskapellet og betraktet Lorenzo Ghiberti's (1378 - 1455) berømte bronsedører ("Paradisets porter"), at på nøyaktig disse brosteinene hadde mange av disse gigantene fra både rennesansen og alle etterfølgende epoker i kunsthistoria en gang stått.
Tanken på det fikk meg uvilkårlig til å tenke på viktige og positive elementer i europeisk kultur som f.eks. demokrati, rasjonalitet, vitenskap, teknologisk kreativitet / innovasjon, humanisme og kunnskapskjærlighet, men også på negative sider som f.eks. hemningsløs kapitalisme og grådighet, rasering av naturen, oligarki, kolonialisme og imperialisme.
Denne tvetydige arven fra rennesansen og den etterfølgende opplysningstida, kan vel ingen av oss si at etterslekten -- inklusive oss selv -- har forvaltet på en god måte. Et blikk på planetens tilstand og europeiske topp-politikeres manglende etikk og nesegruse underdanighet for økonomisk makt, taler sitt tydelige språk.
Vel, vel -- uansett hva vi måtte mene om slike ting, startet det hele på godt og vondt i Firenze, og i hodene på folk som bl.a.:
Skulle jeg i tillegg til ovennevnte giganter nevnt andre store viten-, kunst- og kulturpersonligheter fra både renessansen, barokken, romantikken, realismen, osv. som hadde stått på brosteinene utenfor Ghiberti's bronsedører, ville jeg trengt dager på å bli ferdig. Vi snakker her om flere tusen mennesker gjennom over 800 år. Og heriblant også våre egne som f.eks. Henrik Ibsen og Edvard Munch. Var det annet å vente enn at jeg følte ærbødighet og historias brus av å stå der?
Og som det ikke var nok. Firenze er også byen der de humanistiske
idealer først så dagens lys. På 1400-tallet fantes f.eks. ingen offentlige tjenester i Europas bystater. I Firenze vokste det imidlertid fram foreninger
som ga foreldreløse barn en trygg oppvekst, tok seg av syke og fattige, etc. På mange måter ble dermed Firenze også byen der de første frø til 1900-tallets velferdsstater, så dagens lys.
Til slutt nevner jeg at Firenze også er bystaten der det moderne demokratiet så smått begynte å vokse fram. For de økonomisk interesserte nevnes også at Firenze skapte den berømte "Florinen" som -- takket være et troverdig og geografisk spredt banksystem i regi av blant annet Medici-familien -- var sikreste betalingsmiddel i Europa i flere hundre år.
Enormt mye mer kan sies om denne byen og dens historie, men det vil føre for langt her. Dessuten vil den interesserte finne det meste i boka "Firenze - Rennesansens hovedstad og vår tids fødested" av Petter Normann Waage, utgitt i 2012 på Schibsted, ISBN: 9788251656931. Anbefales på det varmeste.
 |
| F.v.: dåpskapellet, katedralen og klokketårnet |
Det sies at kristne munker og kjøpmenn i Asia kan ha hatt betydning for fremveksten av renessansen. Munkene skrev hjem om f.eks. buddhismen og kan slik ha gitt næring til renessansen og dens humanisme.
På mange måter var det i Firenze at de første skrittene ble tatt bort fra strenge og inhumane normer og skikker som hadde preget den såkalte "mørke middelalder", og som strakte seg fra Romerrikes/antikkens fall (ca. år 500 e.Kr.) og fram til slutten av Svartedauden rundt 1350.
I ettertid ser man gjerne på middelalderen som en epoke med bl.a. bestialske avstraffinger, pester, autokrati, føydalisme og religiøs fanatisme med inhumane ordninger som f.eks. inkvisisjon og livegenskap.
Med andre ord kan middelalderen kanskje betraktes som ei intellektuell istid? I våre dager hevder mange at å øke tilstrømmingen av mennesker fra autokratiske stamme- og klankulturer i bl.a. Midt-Østen og Sentral-Asia, som ikke har kulturell forankring i renessansen og den etterfølgende opplysningstida, kan gi ei ny intellektuell istid der rennesansens "humanisme" og opplysningstidas "fornuft" blir undergravd.
Andre igjen, som ikke tror at kulturtilhørighet har betydning for samholds- og konflikt-nivå i et samfunn, eller som ønsker økt konkurranse mellom lønnsarbeidere, eller som mener at andre kulturer lett blir assimilert i europeisk kultur (fordi den er så overlegen?), er av motsatt oppfatning. I den leiren -- som på samme måte som den andre leiren også rommer både høyre- og venstreorienterte -- er åpne grenser og "fri" innvandring blitt et ideal.
Firenze - sentral i framveksten av europeisk kultur
 |
| Ghibertis bronsedører (Foto: J.R.Iversen) |
Det slo det meg plutselig mens jeg stod utenfor Dåpskapellet og betraktet Lorenzo Ghiberti's (1378 - 1455) berømte bronsedører ("Paradisets porter"), at på nøyaktig disse brosteinene hadde mange av disse gigantene fra både rennesansen og alle etterfølgende epoker i kunsthistoria en gang stått.
Tanken på det fikk meg uvilkårlig til å tenke på viktige og positive elementer i europeisk kultur som f.eks. demokrati, rasjonalitet, vitenskap, teknologisk kreativitet / innovasjon, humanisme og kunnskapskjærlighet, men også på negative sider som f.eks. hemningsløs kapitalisme og grådighet, rasering av naturen, oligarki, kolonialisme og imperialisme.
Denne tvetydige arven fra rennesansen og den etterfølgende opplysningstida, kan vel ingen av oss si at etterslekten -- inklusive oss selv -- har forvaltet på en god måte. Et blikk på planetens tilstand og europeiske topp-politikeres manglende etikk og nesegruse underdanighet for økonomisk makt, taler sitt tydelige språk.
Vel, vel -- uansett hva vi måtte mene om slike ting, startet det hele på godt og vondt i Firenze, og i hodene på folk som bl.a.:
- Maleren, skulptøren og arkitekten Giotto (1267 - 1337) som avvek fra det bysantinske bildespråket ved bl.a. å avbilde følelser i religiøs kunst.
- Forfatter og poet Giovanni Boccaccio (1313 - 1375) som regnes som tidenes første novelleforfatter.
- Kjøpmenn og matematikere i Firenze (og Venezia) som utviklet prinsippene for bokføring og dobbelt bokholderi.
- Ingeniøren, arkitekten og skulptøren Filippo Brunelleschi (1377 - 1446), skaperen av kuppelen på katedralen Santa Maria del Fiore, en kolossal teknologisk og arkitektonisk nyvinning på de tida.
- Bankeier, politiker og kunstmesèn Cosimo de'Medici (1389 - 1464) som ble Firenzes "landsfader". Han finansierte det første offentlige bibliotek i San Marco klosteret og påbegynte Medici-familiens tradisjon med å sponse kunstnere. Herunder også Brunelleschi's arbeid med kuppelen på katedralen Santa Maria del Fiore.
- Maleren Masaccio (1401 - 1428) som bl.a. med sitt sentralperspektiv ble trendsettende for bildende kunst, og som 70 år etter sin død skulle få stor innflytelse på frontfigurene i senrennesansen; Michelangelo, Leonardo da Vinci og Rafael.
- Den ortodokse dominikaner-munken og samfunnsrefseren, Girolamo Savonarola (1452 – 1498) som kritiserte grådigheten til kirkelederne, samtvvik fra bibelen og "hedensk kunst". Han kan kanskje sees som en forløper til den religiøse opposisjonen som bl.a. Martin Luther kom til å stå for i Sachsen-Wittenberg i 1513, vel 25 år etter Savonarola var blitt brent som kjetter.
- Maleren, ingeniøren, billedhuggeren og forskeren Leonardo da Vinci (1452 - 1519) som malte Mona Lisa og som var renessansens mest allsidige og vitenskapsbaserte forsker og oppfinner.
- Statsvitenskapens grunnlegger, Niccolo Machiavelli (1469 - 1527), som i "Fyrsten" avslørte hvordan statslederne oppførte seg i renessansen, og som i våre dager ofte feiloppfattes som en tilhenger av slikt styresett.
- Maleren, arkitekten, ingeniøren, poeten og skulptøren Michelangelo (1475 - 1564) som bl.a. skapte "David" og stod for de fleste malerier og fresker i "Det sixtinske kapell" i Roma.
- Maleren, forfatteren og arkitekten, Giorgio Vasari (1511 - 1574), som bl.a. tegnet Ufizzi-galleriet og Vasari's korridor og som ble grunnleggeren av kunsthistorie-faget.
- Astronomen, filosofen og fysikeren Galileo Galilei (1564 - 1642) som gjennom observasjon dokumenterte Nikolaus Kopernikus teori om at jorda beveget seg rundt sola (det heliosentriske system)
Skulle jeg i tillegg til ovennevnte giganter nevnt andre store viten-, kunst- og kulturpersonligheter fra både renessansen, barokken, romantikken, realismen, osv. som hadde stått på brosteinene utenfor Ghiberti's bronsedører, ville jeg trengt dager på å bli ferdig. Vi snakker her om flere tusen mennesker gjennom over 800 år. Og heriblant også våre egne som f.eks. Henrik Ibsen og Edvard Munch. Var det annet å vente enn at jeg følte ærbødighet og historias brus av å stå der?
 |
| Foto av interiør i "Dantes kirke" idet Beatrices ånd passerte meg ;) |
Til slutt nevner jeg at Firenze også er bystaten der det moderne demokratiet så smått begynte å vokse fram. For de økonomisk interesserte nevnes også at Firenze skapte den berømte "Florinen" som -- takket være et troverdig og geografisk spredt banksystem i regi av blant annet Medici-familien -- var sikreste betalingsmiddel i Europa i flere hundre år.
Enormt mye mer kan sies om denne byen og dens historie, men det vil føre for langt her. Dessuten vil den interesserte finne det meste i boka "Firenze - Rennesansens hovedstad og vår tids fødested" av Petter Normann Waage, utgitt i 2012 på Schibsted, ISBN: 9788251656931. Anbefales på det varmeste.
Uffizi-galleriet
 |
| Uffizi-galleriet i fronforan, og til høyre og venstre (Foto: Mulder) |
I tillegg kjøpte familien bl.a. skulpturer og malerier til sin egen private kunstsamling. Denne samlinga utgjør i dag hovedbestanddelen i Uffizi-galleriet som ble tegnet av Giorgio Vasari i 1560 og fullført i 1581. Opprinnelig var bygningen ment som kontorbygg (office = ufficio) for byadministrasjonen.
Forhåndsbestilte billetter gjorde at vi slapp å stå lenge i kø. Uten forhåndsbestilling ble det sagt at ventetida ofte kunne være opptil 5 timer i turistsesongen som stort sett utgjør det meste av årets tolv måneder.
En personlig overraskelse
 |
| Lorenzo de Medici (Il Magnifico) |
Siden vi skulle videre etter et par timer, var det ikke mye tid å ta av. Likevel ble møtet med dette eldste galleriet i Europa (åpnet for publikum i 1765) mildt sagt overveldende, og utløste flere ganger samme gode følelse av nærhet til historia og Vesteuropeisk kultur som da jeg stod foran Ghiberti's bronsedører inn til dåpskapellet.
Straks opp trappa til 3. etg. støtte vi på en marmorbyste av Lorenzo de Medici (1449 - 1492). Synet av "Il Magnifico" -- som jeg senere leste at Niccolo Machiavelli (1469 - 1527) hadde kalt han -- kom fullstendig overraskende på meg.
 |
| Vasari's korridor fra Ufizzi til Palazzo Pitti (Foto: J.R.Iversen) |
Det merkelige var at jeg heller ikke hadde lest mye om verken han eller andre i Medici-familien, men det skulle jeg i alle fall gjøre etter dette, tenkte jeg og skyndte meg videre. Bare et par timer til rådighet, og galleriet var digert og rikholdig og jeg var knapt kommet igang.
I den lange korridoren som trappa munnet ut i, stod rader med byster av romerske keisere. Takhimlingen er vakkert utskåret og malt. Jeg tok meg tid til et kort gjensyn med to av mine favoritter, keiserne Titus Vespasian og Marcus Aurelius, før jeg fortsatte gjennom utstillingsrommene som løp parallelt med den lange korridoren.
På sett og vis var det "greit" for meg at den store samlingen av kunstnerportretter som hang i "Vasaris korridor" var lukket p.g.a. restaurering. Hadde også den vært tilgjengelig, ville jeg nok brukt resten av dagen på Uffizi. Så pass var sikkert. Jeg fikk ha Vasaris korridor til gode til en annen gang.
Det vil føre for langt å gå inn på alle maleriene jeg ble stående foran. Av og til med et granskende analytisk blikk, og av og til med blanke øyne og følelsene helt ute i huden. Jeg skal derfor bare kommentere et lite utvalg av denne fabelaktige samlingen.
"Hertugen og hertuginnen av Urbino", Francesca (1465)
Piero della Francesca's (1420 - 92) portrett av hertug og hertuginne av Urbino (Federigo da Montefeltro og Battista Sforza) ble malt rundt 1465 (tempera på trepanel). Det var et av maleriene jeg ville se på nært hold. Min fascinasjon skyldes flere ting.
For det første har det lenge stått for meg som en av milepælene i utviklinga av sentral-perspektivet i malekunsten, dvs. det å skape en fiktiv dybde eller tredimensjonalitet på en todimensjonal flate som f.eks. et lerret. En annen viktig milepæl i skapelsen av perspektivet er Paolo Uccello's "Slaget ved San Romano" (1456) som nå befinner seg på National Gallery i London, og en tredje milepæl er Leonardo da Vincis "Mona Lisa" som kom over 40 år etter ovennevnte malerier av Francesca og Uccello.
 |
| Hertugen og hertuginnen av Urbino, av Piero della Francesca |
For det andre er dette portrettet brutalt realistisk og tidstypisk. Her er ingen forskjønnelse av virkeligheten slik man kan se av portretter fra senere kunstepoker som f.eks. romantikken. Tvert om er f.eks. hertugen avbildet med sin spesielle nese som skal ha blitt brukket i en ridderturnering. En annen og mer macho "forklaring" er at han fikk deler av nesen fjernet kirurgisk fordi den forhindret hans overblikk på slagmarken. Den varianten tror jeg mindre på.
Begge er kledt i "siste krik" for adelige og bærer tydelige tegn på det som ble oppfattet som korrekte kjønnsroller. Han er brun etter opphold i friluft på jakt, på reise eller på slagmarken, mens hertuginnen holder seg innendørs. Hvit hud, var for kvinner et klart signal på at man ikke tilhørte det arbeidende flertallet i samfunnet. Eller som det ble sagt i Spania i mange hundre år: "Det finnes to klasser. Den som arbeider, men ikke spiser, og den som spiser, men ikke arbeider". (Se "Kampen om Spania")
Et tredje forhold som har pirret min interesse, er at Fracescas portrett fra 1465 synes å vitne om at portrettkunsten ikke akkurat "lå i front", slik Nord-Italia ellers gjorde på en rekke andre områder. Jan van Eyck, som holdt til i Flandern, malte i 1434 og over tretti år tidligere "Arnolfinis bryllup" som er et langt mer avansert dobbeltportrett mht. fortolknings-muligheter og komposisjon.
"Kristus dåp", Verrocchio og Leonardo da Vinci (1475)
Et annet maleri jeg ønsket å se, var et av Leonardo da Vincis (1452 - 1519) første malerier. Selv om han skulle bli 67 år og dermed få et langt liv etter datidas målestokk -- der levealderen var på vel 35 år -- finnes det mindre enn tjue fullførte malerier etter han.
Det ble rett og slett ikke tid og anledning til det, fordi han også var opptatt av å utforske alt fra krigsmaskiner til menneskets indre organer og plantenes oppbygning, i tillegg til teoretiske betraktninger innen bl.a. astronomi, byggeteknikk, optikk og hydrodynamikk.
I begynnelsen av 20-årene arbeidet Leonardo på verkstedet til Andrea del Verrocchio. I henhold til Giorgio Vasari (1511 - 1574) i boka "De fremste malere, skulptører og arkitekters liv" (1550) fikk Leonardo som 23 åring i oppgave å male engelen helt til venstre samt kroppen til Kristus og landskapet i bakgrunnen.
Resultatet var at Leonardos læremester -- maleren, gullsmeden og skulptøren Verrocchio -- ble så imponert over sin læregutts teknikk og formsans, at han bestemte seg for å slutte å male.
Selv om Giorgio Vasari ikke alltid er til å stole på, har senere restaureringer bekreftet at det finnes mer integrerte penselstrøk der Leonardo angivelig skal ha malt, enn ellers i maleriet. Å se dette maleriet, utført i tempera på trepanel -- en teknikk og et underlag som er nesten upåvirkelig av tidens tann -- gir et godt inntrykk av Leonardos briljans.
Det samme gjelder selvsagt også Leonardos "Bebudelsen" (1475) som også henger i Uffizi. Generelt kan man vel si om Leonardo at han ikke nøyde seg med "å kunne". Hans mål uansett fagområde, var alltid å skaffe seg mest mulig kunnskap slik at han i størst mulig grad kunne utføre det perfekte, eller trekke de rette konklusjoner om et saksforhold. Kort sagt; Leonardo var et ekte rennesansemenneske.
Et annet maleri jeg ønsket å se, var et av Leonardo da Vincis (1452 - 1519) første malerier. Selv om han skulle bli 67 år og dermed få et langt liv etter datidas målestokk -- der levealderen var på vel 35 år -- finnes det mindre enn tjue fullførte malerier etter han.
Det ble rett og slett ikke tid og anledning til det, fordi han også var opptatt av å utforske alt fra krigsmaskiner til menneskets indre organer og plantenes oppbygning, i tillegg til teoretiske betraktninger innen bl.a. astronomi, byggeteknikk, optikk og hydrodynamikk.
 |
| "Kristus dåp" av Verrocchio og Leonardo, 1475 |
Resultatet var at Leonardos læremester -- maleren, gullsmeden og skulptøren Verrocchio -- ble så imponert over sin læregutts teknikk og formsans, at han bestemte seg for å slutte å male.
Selv om Giorgio Vasari ikke alltid er til å stole på, har senere restaureringer bekreftet at det finnes mer integrerte penselstrøk der Leonardo angivelig skal ha malt, enn ellers i maleriet. Å se dette maleriet, utført i tempera på trepanel -- en teknikk og et underlag som er nesten upåvirkelig av tidens tann -- gir et godt inntrykk av Leonardos briljans.
Det samme gjelder selvsagt også Leonardos "Bebudelsen" (1475) som også henger i Uffizi. Generelt kan man vel si om Leonardo at han ikke nøyde seg med "å kunne". Hans mål uansett fagområde, var alltid å skaffe seg mest mulig kunnskap slik at han i størst mulig grad kunne utføre det perfekte, eller trekke de rette konklusjoner om et saksforhold. Kort sagt; Leonardo var et ekte rennesansemenneske.
"Venus fødsel" og "Våren", Sandro Botticelli (1485 og 1482)
Mens vi snakker om det perfekte, må også Sandro Botticelli (1445 - 1510) nevnes. Blant hans malerier i Uffizi var det særlig to som jeg av flere grunner ønsket å se på nært hold. "Venus fødsel" (ca. 1485) og "Våren" (ca. 1482). Dels fordi disse maleriene er lite påvirket av tidens tann (tempera på lerret), dels fordi de er tause vitner om hvor utsatt kunst kan være ved samfunnsendringer, dels fordi de kan sees som inspirert av ulykkelig kjærlighet, og dels fordi de rommer mange spennende fortolkingsmuligheter.
Begge maleriene har tema fra gresk mytologi, og begge ble kjøpt av medlemmer av Medici-familien og plassert i Villa di Castello utenfor Firenze. Siden det her var snakk om hedenske, mytologiske vesen og ikke mennesker, var det mulig å avbilde dem med lite eller ingen klær, uten å møte motstand fra kirken, som fram til renessansen hadde vært en av de få kjøperne av kunst.
Dette "frisinnet" forandret seg raskt i Firenze, da dogmatikeren og samfunnsrefseren Girolamo Savonarola (1452 – 1498) fikk stor åndelig makt mot slutten av 1480-årene. Det førte bl.a. til at Medici-familien måtte flykte i 1494 og til at "hedensk kunst", erotiske bøker, fine tekstiler, etc. jevnlig ble brent på "Forfengelighetens bål" på torget utenfor byens rådhus, Palazzo Vecchio.
Det eiendommelige er at Sandro Botticelli selv ble en av Savonarolas største tilhengere, og at han ved minst en anledning bar med seg malerier til bålet fra sitt eget verksted. Hadde han på det tidspunktet hatt "Våren" og "Venus fødsel" i sitt eie, hadde nok de også endt på bålet. Først på 1800-tallet ble de to maleriene gjenoppdaget, under en restaurering av Villa di Castello og under flere lag med kalk. Ble de kanskje skjult av Mediciene for å unngå "Forfengelighetens bål"?
I begge malerier finner vi igjen Botticellis store forelskelse, adelsdamen Simonetta Vespucci, ofte i flere skikkelser i ett og samme maleri. Botticelli var forelsket i Simonetta, men tilhørte ikke hennes stand og dermed var slike forbindelser uaktuelle. Et velkjent tema fra skjønnlitteraturen og som vi bl.a. finner igjen i Knut Hamsuns "Victoria" og Emily Brontes "Stormfulle høyder".
At Botticelli likevel avbilder Simonetta Vespucci gang på gang, kan kanskje sees som et eksempel på at ulykkelig kjærlighet er en viktig kilde til det kunstnerisk geniale? Både Dante med sin Beatrice og Botticelli med sin Simonetta synes å kunne illustrere det. Det hører med til historia at Simonetta døde flere år før Botticelli, og at hans siste ønske var å bli gravlagt ved hennes føtter.
"Pave Julius II", Rafael (1511)
Rafaels (1483 - 1520) maleri av "krigspaven" Julius II, var et annet maleri jeg ville se i Uffizi. En annen versjon versjon av dette portrettet så jeg i 2013 i National Gallery i London.
Det sies om Julius II at han var mer opptatt av det politiske enn av det åndelige. Under sitt pontifikat fra 1501 til 1513, ble to angrep fra Frankrike nedkjempet og republikken Venezia fikk sin innflytelse begrenset til fordel for pavestaten/vatikanet som den gang var langt større enn i dag.
Men Julius II var også svært opptatt av kunst, og hvordan kunsten kunne styrke kirkens omdømme og innflytelse. Han igangsatte bl.a. ombygginga av Peterskirka og leide inn Michelangelo til både den oppgaven og til å dekorere det sixtinske kapell.
Han godtok uten større innvendinger bl.a. Michelangelos hel- og halvnakne dekorasjoner. Likevel var forholdet mellom dem konfliktfylt. Etter en av deres mange konflikter, ble Michelangelo forbannet og reiste tilbake til Firenze. Kort tid etter truet paven Firenze med krig, hvis ikke Michelangelo straks kom tilbake til vatikanet og fullførte arbeidet sitt.
Det var især to grunner til at jeg ville se dette maleriet. For det første synes jeg det er et av de beste portrettene fra 1500-tallet, og helt anderledes dobbeltportrettet som Piero della Francesca's malte av hertugen og hertuginnen av Urbino i 1465, vel 46 år tidligere (se ovenfor). Rafael er i motsetning til Francesca ikke bare opptatt av å gjengi den portrettertes utseende, men også personlighet. Dette er for øvrig en ambisjon som Rafael deler med mange andre malere fra høyrenessansen, og som i de etterfølgende kunstepokene kom til å stå mer og mer sentralt.
Portrettet av Julius II viser en gammel, men på ingen måte svekket og viljesvak gamling. I høyre hånd holder han mykt om noe som likner et lommetørkle mens venstre hånd griper hardt om stolarmen. Det skulle ikke forbause noen om denne oldingen var raskt på beina, om noe skulle inntreffe. Hendene symboliserer således både mildhet og brutalitet. I Rafaels penselstrøk blir derfor det mer distanserte slik bl.a. Francesca stod for, erstattet med det nære og personlighetsgranskende portrettet.
"Medusa" og "Ofringen av Isak", Caravaggio
Michelangelo Caravaggio (1571-1610) har alltid vært en av mine store favoritter fra renessansen. Få andre malere påvirket mer den framvoksende barokkstilen som etterfulgte renessansen, og som ble preget av storheter som f.eks. Rembrandt (1606 - 1669), Rubens (1577 - 1640), Velázquez (1599 - 1660) og Vermeer (1632 - 1675). Bl.a. ble Caravaggios chiaroscuro-teknikk langt på vei et kjennetegn ved mange barokkmalere. Se f.eks. "Matteus får sitt kall". Noen kunstvitere mener riktignok at Leonardo da Vinci var skaperen av denne teknikken.
En annen nyskaping Caravaggio sies å stå bak, er helhetsbudskapet. Mens man tidligere var opptatt av individene (gjerne gjengitt som helfigurer) og i nesten stivnede positurer, er Caravaggio opptatt av budskapet som helheten av individer, gester og omgivelser skaper hos iakttakeren.
Han kvier seg heller ikke for å gjengi bare deler av
individene. Mens
tidlige malere stilte opp individene på en slags scene, kaster Caravaggio oss rett inn i et dramatisk øyeblikk fra
en actionfilm.
Dette kommer for øvrig tydelig til syne også i "Ofringen av Isak" (1603) der Abraham i siste øyeblikk stoppes av en engel fra å ofre sønnen, Isak.
Carravaggio malte i en tid der pave Paul III (1468 - 1549) hadde lansert motreformasjonen som en strategi for å stoppe utbredelsen av protestantismen i Europa. Når det gjaldt bildende kunst ønsket Vatikanet framstillinger som oppildnet til religiøs interesse og som "rørte ved hjertene til de som så maleriene." Caravaggio fant ut at nettopp dramatikk i lys og skygger og handlinger, var det som skulle til for å fange folks oppmerksomhet.
Besøket i Firenze og herunder en rekke besøk til kirker, kapeller, gallerier, klostre og byboliger fra 1400-tallet gikk over 6 dager i regi av Temareiser Fredrikstad med forfatteren Petter Normann Waage som kunnskapsrik guide. En svært givende og vellykket opplevelse. Kan anbefales på det varmeste.
 |
| "Venus fødsel", Sandro Botticelli |
 |
| "Våren", Sandro Botticelli |
Det eiendommelige er at Sandro Botticelli selv ble en av Savonarolas største tilhengere, og at han ved minst en anledning bar med seg malerier til bålet fra sitt eget verksted. Hadde han på det tidspunktet hatt "Våren" og "Venus fødsel" i sitt eie, hadde nok de også endt på bålet. Først på 1800-tallet ble de to maleriene gjenoppdaget, under en restaurering av Villa di Castello og under flere lag med kalk. Ble de kanskje skjult av Mediciene for å unngå "Forfengelighetens bål"?
I begge malerier finner vi igjen Botticellis store forelskelse, adelsdamen Simonetta Vespucci, ofte i flere skikkelser i ett og samme maleri. Botticelli var forelsket i Simonetta, men tilhørte ikke hennes stand og dermed var slike forbindelser uaktuelle. Et velkjent tema fra skjønnlitteraturen og som vi bl.a. finner igjen i Knut Hamsuns "Victoria" og Emily Brontes "Stormfulle høyder".
At Botticelli likevel avbilder Simonetta Vespucci gang på gang, kan kanskje sees som et eksempel på at ulykkelig kjærlighet er en viktig kilde til det kunstnerisk geniale? Både Dante med sin Beatrice og Botticelli med sin Simonetta synes å kunne illustrere det. Det hører med til historia at Simonetta døde flere år før Botticelli, og at hans siste ønske var å bli gravlagt ved hennes føtter.
"Pave Julius II", Rafael (1511)
Rafaels (1483 - 1520) maleri av "krigspaven" Julius II, var et annet maleri jeg ville se i Uffizi. En annen versjon versjon av dette portrettet så jeg i 2013 i National Gallery i London.
 |
| Julius II, Rafael, ca. 1512 (Uffizi galleriet) |
Men Julius II var også svært opptatt av kunst, og hvordan kunsten kunne styrke kirkens omdømme og innflytelse. Han igangsatte bl.a. ombygginga av Peterskirka og leide inn Michelangelo til både den oppgaven og til å dekorere det sixtinske kapell.
Han godtok uten større innvendinger bl.a. Michelangelos hel- og halvnakne dekorasjoner. Likevel var forholdet mellom dem konfliktfylt. Etter en av deres mange konflikter, ble Michelangelo forbannet og reiste tilbake til Firenze. Kort tid etter truet paven Firenze med krig, hvis ikke Michelangelo straks kom tilbake til vatikanet og fullførte arbeidet sitt.
Det var især to grunner til at jeg ville se dette maleriet. For det første synes jeg det er et av de beste portrettene fra 1500-tallet, og helt anderledes dobbeltportrettet som Piero della Francesca's malte av hertugen og hertuginnen av Urbino i 1465, vel 46 år tidligere (se ovenfor). Rafael er i motsetning til Francesca ikke bare opptatt av å gjengi den portrettertes utseende, men også personlighet. Dette er for øvrig en ambisjon som Rafael deler med mange andre malere fra høyrenessansen, og som i de etterfølgende kunstepokene kom til å stå mer og mer sentralt.
Portrettet av Julius II viser en gammel, men på ingen måte svekket og viljesvak gamling. I høyre hånd holder han mykt om noe som likner et lommetørkle mens venstre hånd griper hardt om stolarmen. Det skulle ikke forbause noen om denne oldingen var raskt på beina, om noe skulle inntreffe. Hendene symboliserer således både mildhet og brutalitet. I Rafaels penselstrøk blir derfor det mer distanserte slik bl.a. Francesca stod for, erstattet med det nære og personlighetsgranskende portrettet.
"Medusa" og "Ofringen av Isak", Caravaggio
 |
| Medusa , Caravaggio, 1597 |
En annen nyskaping Caravaggio sies å stå bak, er helhetsbudskapet. Mens man tidligere var opptatt av individene (gjerne gjengitt som helfigurer) og i nesten stivnede positurer, er Caravaggio opptatt av budskapet som helheten av individer, gester og omgivelser skaper hos iakttakeren.
 |
| "Ofringen av Isak", Caravaggio, 1603 |
Dette kommer for øvrig tydelig til syne også i "Ofringen av Isak" (1603) der Abraham i siste øyeblikk stoppes av en engel fra å ofre sønnen, Isak.
Carravaggio malte i en tid der pave Paul III (1468 - 1549) hadde lansert motreformasjonen som en strategi for å stoppe utbredelsen av protestantismen i Europa. Når det gjaldt bildende kunst ønsket Vatikanet framstillinger som oppildnet til religiøs interesse og som "rørte ved hjertene til de som så maleriene." Caravaggio fant ut at nettopp dramatikk i lys og skygger og handlinger, var det som skulle til for å fange folks oppmerksomhet.
----- o o o ------
Besøket i Firenze og herunder en rekke besøk til kirker, kapeller, gallerier, klostre og byboliger fra 1400-tallet gikk over 6 dager i regi av Temareiser Fredrikstad med forfatteren Petter Normann Waage som kunnskapsrik guide. En svært givende og vellykket opplevelse. Kan anbefales på det varmeste.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar