3. nov. 2024

Overraskelsen (Tatt i gjernings-øyeblikket)


-- "Det var fanden til motiv." Min malerkollega dro seg i øreflippen og gikk nærmere maleriet. Gransket det.

--"Arkeologisk utgraving i en ørken? . . Av alle ting en ufruktbar ørken! . . . I grålysninga? . . . Mennesker eller noen blå utenomjordiske graver fram ulike gjenstander? . . . I bakgrunnen noen digre veltete statuer? Gamle keisere, kanskje? Og der i horisonten. En svær klovn og en potet?. . . . Eller et brød?

Han snudde seg mot meg. "Brød og sirkus?" 

-- "Du treffer godt", sa jeg. "Dette surrealistiske motivet dukket opp da jeg tenkte på likhetstrekk mellom vår tid og forrige århundre. Kanskje især med tanke på mellomkrigstida, tida mellom 1918 og 1939, i Tyskland og Italia."

-- "De har et slags hørselsvern? . . . og de fleste er uten pupiller . . Blinde . . . . med vidåpne øyne?"

-- "Ja, er ikke det underlig?", humret jeg. "Kanskje representerer de noen norske politiske partier . . . . eller land i Europa . . . eller en slags sammenslutning av land?"

-- "Og aller lengst bak der i horisonten? Bak sirkuset og brødet -- en enorm sandstorm som kommer inn?"

-- "Ja, kanskje det. Man kan jo lure på hva den symboliserer"

Så langt praten mellom meg og en kollega av penselen. Kun ved å beskrive hva han så, traff han svært mye av det som hadde fått meg til å male dette motivet. En surrealistisk gjengivelse av det som skjer i Europa for tida.

Men hva som skjer, hva som er årsakene til det og hva som kan bli resultatet, overlater jeg til betrakterne å finne ut av.


"
Overraskelsen" eller "Tatt på fersken", Jan R. Iversen, akryl og tusj på lerret, 80 x 60 cm, 2024 ©

 

 ---------- 0 ---- 0 ---- 0 ----------

 

Oppfordrer alle fredsorienterte til å melde seg inn i en fredsorganisasjon. Bli med i arbeidet for å presse krigshisserne i Norges og Europas politiske elite til å ta fredsorienterte initiativ . . . . . . før det er for sent.

Aksjon mot militær aggresjon og krigshissing

Stopp krigen i Ukraina

Opphev sanksjonene mot Syria

8. okt. 2024

Tynn tråd


En fantastisk fin vår, sommer og høst i Nord-Norge er over. Tida har åpna døra til oktober. Måneden der høsten glir over i vinter. På meg inspirerer slike skifter i natur og årstider til ettertanke og refleksjon.

Ettersom jeg for tida er inne i en stim av samfunnsorienterte motiver, ofte med et anti-krigs-budskap og kritikk av Europas arrogante og anti-demokratiske hersker-kaste, fikk jeg for meg at jeg ville teste ut koblinga mellom et samfunnsorientert motiv og et landskapsmotiv.

Jeg har gjort det tidligere i noen landskapsmalerier. Kanskje kunne jeg igjen male et landskap som ikke bare åpnet for ei tolkning som sa "dette er et landskap", men som også ledet betrakterens tanker i retning av en forståelse som f.eks. sa: "dette kan tolkes som en illustrasjon av verden i dag?" 

I malerboka noterte jeg raskt noen stikkord som koblet mellom natur og samfunn: 

  

Mens jeg noterte og tenkte, vokste motivet gradvis fram i bevisstheten. Da jeg hadde malt ferdig, og lette etter en tittel, kom den med "Tynn tråd" av Dum Dum Boys. Både vi og verden . . . . henger i en tynn, tynn tråd. 

Synes den tittelen dekker godt både for et landskap i endring og en verden i endring.

Men uansett hvordan du selv tolker dette maleriet, håper jeg du finner ei tolkning som gir mening for deg. Når alt kommer til alt, er det det viktigste. Mine maleri har ingen fasit, ingen rett tolkning. Alle tolkninger står derfor trygt på egne bein.


"Tynn tråd", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 46 x 38 cm, 2024 ©

 

 

1. sep. 2024

Avglemt lysning


"Lysning" kan bety flere ting. Blant annet "lysning i en skog" og det "å ta ut lysning" til ekteskap. Starter med lysninga i skogen --  til ære for den utolig gode 2024-sommeren i Nord-Norge. En ekte knaillsommer.

"Solgull i småskog" (2021)
Sommeren 2021 var på langt nær like varm og behagelig for utendørsmaling. Til tross for det, malte jeg to malerier ("Lysning" og "Solgull i småskog") i løpet av 3 - 4 strålende solskinnsdager.

Begge var basert på et av mine favorittmotiver: farger, lys og skygger i underskog. Videre tok begge utgangspunkt i samme motiv i nærheten av malerhytta på Kvaløya, og begge ble fullført innendørs. Det som var ulikt, var at de ble malt i to ulike stiler eller teknikker.

"Lysning" (2021)
Problemet oppstår imidlertid når jeg kort etter maler et maleri av et annet motiv, og i vanvare ga det samme tittel (altså "Lysning").

Det førte til
at maleriet på toppen av dette blogginnlegget gikk i glemselen og kom aldri ut på bloggen.

Det ble imidlertid
gjenoppdaget under ei ryddig for et par dager siden. Derfor kommer det nå på bloggen under tittelen "Lysning II" eller kanskje fortjener det en mer beskrivende tittel som f.eks.  "Avglemt lysning" 😁

Ekteskaplig lysning

Avslutter denne bloggposten med den ekteskaplige varianten. Historia skal opprinnelig ha funnet sted på Østlandet på 1920-tallet.
Alfred Gråstein gikk til presten for å ta ut lysning for seg og sin utkårede. Graastain eide ikke annet enn en gammel hest og ei lita tømmerhytte. Han ble regnet som pålitelig, ærlig og arbeidssom, men hadde så mange avvikende meninger at de fleste så på han som en raring.

Presten, som var en av datidens begeistrede for eugenikk, frarådde ekteskap. Det kunne jo hende at barna av et slikt ekteskap arvet farens mange avvikende synspunkter og meninger om politikk og moral. 

-- Javel ja, sa Gråstein. Da får jeg vel kanskje bare ansette henne som hushjelp, slik presten også har gjort med sin samboer?

Et menneske kan ha mange gode egenskaper, men avviker han eller hun for mye fra det "folk flest" mener, stemples vedkommende ofte som uintelligent selv om mye kan tyde på det stikk motsatte. Kanskje er det ikke så stor forskjell på sjølgode folk på 1920-tallet, og de sjølgode i vår egen tid?


"Lysning II", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 46 x 38 cm, 2021 ©

 

 

3. aug. 2024

Ut på tur


Da jeg nylig gjorde meg ferdig med "Ut på tur" -- et motiv fra Tromsøya -- kom jeg til å tenke på den franske mesteren, Claude Monet (1840 - 1926), også kalt impresjonismens far. Han følte seg aldri "helt ferdig".

-- "Jeg blir aldri ferdig med maleriene mine; jo lenger jeg kommer, jo mer søker jeg det umulige og jo mer maktesløs føler jeg meg".

Claude Monet
Det er kanskje ei erfaring som flere av oss har opplevd? Hvis vi har noe som betyr svært mye for oss og som vi virkelig legger sjela i, forsøker vi vel stadig å bli bedre? Å stadig gjøre det bedre?

Vel, i så fall har vi litt perfeksjonisten i oss, og det er ikke noe galt i det. Tvert om. Å bli bedre i det vi gjør er alltid en fordel, både for oss sjøl og for andre som eventuelt er avhengig av hva vi presterer. Liten tvil om det.

M
en ingen fordeler er uten ulemper, slik Monet var inne på. En av våre fremste lyrikere, Stein Mehren, sa det på følgende måte:

-- Skjønnheten unnflyr oss. Vi strekker oss etter den; vi griper den aldri. Hvorfor? Fordi den, som horisonten, er evighetens alltid vikende tilsynekomst.

 Jakta etter det perfekte har altså sine klare skyggesider og skuffelser.


På tryne i myra?

Litt 
perfeksjonist bør vi alle være, men har vi for mye perfeksjonisme i oss, sliter vi oss ut. Når vi setter oss urealistiske forventninger og ikke makter å innfri dem, vil vi alltid føle oss mislykket. Dermed øker også sjansen for at vi på sikt skal "møte veggen" og bli utbrent.

-- "Avstumpet", sa en malerkollega en gang til meg. Vi satt inne på en av de bruneste pub'ene i Trondheim. "Mer avstumpet enn jeg allerede er, er jeg ikke redd for å bli. Men derimot å bli utbrent. Det er jeg virkelig redd for. Det er det mest skremmende av alt." 

Men perfeksjonister kan ikke bare være ei plage for seg selv. Fordi vi sjeldent er fornøyd med vår egen innsats, kan vi også lett framstå som sosiale rariteter i møte med andre mennesker. Mellomfornøyde raringer som det kan være mentalt stressende å forholde seg til.

Likevel tror jeg ikke Claude Monet tenkte på det sosiale og på hva folk mente om maleriene hans, når han sa at han "aldri følte seg helt ferdig" med et maleri. Å være kunstmaler er nemlig ingen sosial aktivitet.
Tvert om er det en ensom brytekamp med seg selv og med motivet man prøver å male.

 

Fanger i et trekantdrama

På mange måter er vi fanget i et trekantdrama mellom 1) virkeligheten, 2) vår egen oppfatning av den -- og --  3) vår egen evne til å gjengi vår oppfatning på et lerret, et papir, en vegg, i ei bok eller hva det nå enn er. 


Mange av oss ser derfor ingen grunn til å involvere andre -- langt mindre stresse eller plage -- andre mennesker med det vi gjør. De mest introverte, mest økonomisk uavhengige og/eller mest arrogante av oss bryr seg lite om hva andre måtte mene om egne malerier.

For dem er det frivillige eller psykisk påtvungne fangenskapet i trekant-dramaet det viktigste.

Å kunne vakle ut av et slikt drama med et smil om munnen og med følelsen av å ha lyktes, er noe av det herligste som finnes. Selv om vi i etterkant og nesten uten unntak, oppdager at vi enda en gang har prestert noe middelmådig og halvferdig, noe uferdig.  

Når Claude Monet i sin perfeksjonisme klaget over at han aldri følte seg "helt ferdig", var det derfor ikke med tanke på hva andre måtte mene om hans malerier, men snarere om hva han selv syntes om dem.

Min gode venn og kollega, Synvis Glinn Nordin, tar dette på kornet når han sier:

-- Æ slutte ikkje å jakte på det neste maleriet. Det som skal bli
   det beste æ har malt.
Han har selvsagt helt rett i det. Det er det vi jakter på. Alle vi som er frivillige eller påtvungne fanger i trekantdramaet. Alle vi som bare vet at det neste maleriet kan bli det perfekte.
Med "Ut på tur" trodde jeg i noen timer at jeg hadde oppnådd det perfekte. Eller i det minste noe tett på det perfekte. Så gikk det noen flere timer, og nok en gang måtte jeg bare ta inn over meg at jeg hadde mislyktes. Enda en gang.

Men bare vent, snart kommer jeg nok til å prestere det perfekte maleriet.

Det helt enestående maleriet. Det helt ferdige maleriet. 😉

 

"Ut på tur", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 46 x 38 cm, 2024 © 

 



1. juli 2024

Militarismens kannibaler


I 2022 skrev den anerkjente krigs-korrespondenten og Pulitserpris-vinneren Chris Hedges boka "The greatest evil is war". I en anmeldelse skrev prof.
Noam Chomsky:
  • En fabelaktig oversikt over rapporter og analyser. Et bidrag av stor betydning i disse urolige tider.

Da jeg høsten 2023 leste paperbackutgaven gled ideen til "Militarismens kannibaler" inn i bevisstheten.

Jeg så for meg den politiske eliten i Europa. Disse virkelighetsfjerne karriere-politikerne som i sin irrasjonalitet og krigsfanatisme kannibaliserer alle muligheter for ei positiv utvikling. I egne land og i Europa forøvrig. I fleng neves krisene i helsevesen, demokrati, mat-produksjon, energi, flyktninger, fattigdom, krise i det nasjonale samholdet (økt polarisering og politikerforakt), osv. osv.

I nesten samtlige tilfeller kan årsakene tilbakeføres til den nyliberalistiske ideologien som disse politikerne fortsatt tilber. De er så fanatisk innpodet i denne ideologien at de ikke makter å vike fra den. Derfor fortsetter de sin destruktive politikk inntil en katastrofe eller folket stopper dem.

Nedenfor har jeg oversatt Chris Hedges forord til paperback-utgaven som kom i 2023. Uthevingene i teksten er mine egne.


Forord (2023) av Chris Hedges

USA er et stratokrati, en form for statsstyre som domineres av det militære systemet. Både Demokrater og Republikanere har til felles at man alltid må være forberedt på å føre krig. Den amerikanske krigsmaskinens kolossale budsjetter er hellige. Milliarder av dollar i sløsing og svindel blir ignorert. Militære nederlag i Sørøst-Asia, Sentral-Asia og i Midtøsten begraves i glemselens dypeste kjeller.

Chris Hedges
Glemselen, som gjør at det heller ikke etterspørres hvem som er ansvarlig for pengebruken eller for resultatene, tillater krigsmaskinen å tyne USA økonomisk og drive oss inn i den ene selvødeleggende konflikten etter den andre. Militaristene i de to partiene vinner alle valg. De kan ikke tape. 

Men det er ikke i vår nasjonale interesse å føre kriger i to tiår i Midtøsten. Det er ikke i vår nasjonale interesse å sprøyte inn milliarder av dollar i stedfortrederkrigen i Ukraina. En krig som har gått inn i sitt andre år, og fortsatt uten at det finnes et klart mål eller en avslutning i sikte.

Det er ikke i vår nasjonale interesse å gå til krig mot Russland eller Kina, men militaristene trenger kriger slik vampyrer trenger blod. Siden slutten av 2. verdenskrig har den føderale regjeringa i USA brukt over halvparten av alle skatteinntekter på tidligere, eksisterende og planlagte, framtidige kriger. Krig og krigsforberedelser er
amerikanske myndigheters absolutt største aktivitet.

Krigsberuselse er som en pest. Den sprer seg lett og skaper en følelsesmessig rus som er uimottakelig for logikk, hensikt og fakta.

Ingen nasjon er immun mot denne pesten. Den største feilen som ble gjort av europeiske sosialister i opptakten til 1. verdenskrig, var troa på at arbeiderklassen i Frankrike, Tyskland, Italia, Østerrike-Ungarn, Russland og Storbritannia ikke ville delta i noe strid mellom de imperialistiske regjeringene.

Arbeiderklassen ville ikke, forsikret sosialistene seg selv, delta i ned-slaktinga av sine klassefrender i andre land. Likevel gikk nesten alle sosialistiske ledere bort fra sitt antikrigs-standpunkt og støttet sin nasjons deltakelse i krigen. De få som ikke gjorde det, som Rosa Luxemburg, ble sendt i fengsel.

Et samfunn dominert av militarister forpester samfunnets sosiale, kulturelle, økonomiske og politiske institusjoner slik at de til slutt ender opp med å tjene krigsmaskinens interesser.

Hovedhensikten med militæret blir borte i vrangforestillinger som f.eks. at de militære er humanismens tjenere. De evakuerer sivile som er i fare, sies det. Slik maskeres militære overfall og aggresjon som "humanitære intervensjoner" eller som en måte å beskytte frihet og demokrati.

 

Militæret blir rost for å lære sine rekrutter lederskap, ansvarlighet, etikk, patriotisme og ulike faglige ferdigheter. At militæret i virkeligheten er et system for industriell nedslakting av folk, skjules alltid bak slike fagre begrunnelser og vrangforestillinger. Det er slike fakta som denne boka prøver å belyse.

Mantraet til militærstaten er nasjonal sikkerhet. Men når hver debatt begynner med et spørsmål om nasjonal sikkerhet, vil også hvert svar involvere maktbruk eller trusler om bruk av militær makt. Man er konstant opptatt av interne og eksterne trusler, og verden dels naivt opp i venner og fiender, i gode og onde.

Militariserte samfunn gir særdeles god grobunn for farlige demagoger. Militarister ser, på samme måte som demagoger, andre nasjoner og kulturer i sitt eget bilde; som truende og aggressive. Som de selv ønsker også alle andre bare å dominere og styre andre.


En krig med den industrielle giganten Kina, vil knuse globale transport- og forsyningsårer med ødeleggende effekt for USA og den globale økonomien. Apple lager 90 % av sine produkter i Kina. USAs handel med Kina var på 690,6 milliarder dollar siste år. I 2004 var USAs industrielle produksjon nesten dobbelt så stor som Kinas. I dag er Kinas produksjon nesten dobbelt så stor som den amerikanske.

Kina produserer flest skip, mest stål og flest smart-telefoner i verden. Kina dominerer den globale produksjonen av kjemikalier, metaller, storindustrielt produksjonsutstyr og elektronikk. Kina er verdens største eksportør av sjeldne jordmineraler, verdens største innehaver av valutareserver og står bak 80 % av dets investeringer rundt i verden.

Sjeldne jordmineraler er svært viktige for bl.a. produksjon av datachips, smart-telefoner, TV-skjermer, medisinsk utstyr, fluoriserende lys, biler, vindturbiner, smarte bomber, krigsfly og satellittkommunikasjoner.

En krig med Kina vil føre til massiv mangel på en lang rekke områder, og paralysere store deler av amerikansk og europeisk næringsliv. Inflasjon og arbeidsledighet vil øke. Rasjonering vil bli innført. Det globale aksjemarkedet vil – i alle fall på kort sikt – bli stengt. Det vil gi global økonomisk depresjon. Hvis USA prøver å blokkere oljeleveranser til Kina, vil det kunne bety at atomvåpen tas i bruk.

I NATO 2030-strategien "Samlet for en ny æra" ser militæralliansen for seg en framtid som en kamp om overherredømme eller hegemoni mellom rivaliserende stater, især Kina. Derfor mener NATO at man må starte en langvarig global konflikt.

I oktober 2022 presenterte flyvåpen-generalen Mike Minihan sitt "Mobility Manifesto" på en konferanse som struttet av panikk-skaping og krigshissing. Minihan skremsel var at hvis USA ikke gikk til krig mot Kina, ville amerikanske barn i framtida bli underlagt regler som kun tjener Kina. I følge avisa New York Times trener marine-korpset nå på angrep på strender der Pentagon antar at de første militære slagene med Kina vil finne sted.

Militaristene tømmer bevilgninger som er avsatt til infrastruktur og sosiale formål. De sprøyter inn penger i forskning og utvikling av våpensystemer samtidig som de undergraver bl.a. forskning på fornybare energikilder.

Bruer, veier, kanaler og elektriske overføringsnett rundt i USA blir ødelagt av manglende vedlikehold. Skolesektoren svekkes. Innenlandsk produksjon bygges ned. Vanlige folk blir fattigere. De brutale formene for kontroll som militæret anvender i utlandet, tas nå i bruk internt i USA. Politiet blir militarisert. Militære overvåkingsdroner tas i bruk. Fengslene vokser i størrelse. Sivile borgerrettigheter oppheves. Sensur innføres.

Slike som Julian Assange som avslørte stratokratiet og dokumenterte militaristenes forbrytelser og morderiske galskap, blir forfulgt. Men det amerikanske krigs-imperiet huser i seg selv kimen til sin egen undergang. Imperiet er i ferd med å kannibalisere og undergrave seg selv og vil til slutt bryte sammen.

Men før det, vil krigsstaten slå rundt seg som en blind kyklop der det forsøker å gjenopprette sin reduserte makt gjennom rå vold og brutalitet. Tragedien er ikke at krigsstaten USA kommer til å ødelegge seg selv. Tragedien er at USA kommer til å ta med seg mange uskyldige rundt i verden.

   ------ o ------ o ------ o ------

Så langt Chris Hedges forord.

Da jeg høsten 2023 leste paperbackutgaven av
"The greatest evil is war" gled ideen til maleriet "Militarismens kannibaler" inn i bevisstheten. Jeg så for meg Europas politiske elite. Disse virkelighetsfjerne karriere-politikerne som danner den ikke-demokratisk valgte ledelsen i EU, og som ellers dominerer regjeringene i nesten samtlige land i Europa.

Felles for dem alle er at de har nyliberalismen som sin ideologi, sin trosbekjennelse. De aner lite og ingenting om hva vanlige folk strir med i hverdagen, og
kannibaliserer derfor i sin kunnskapsløshet, ideologiske fanatisme og krigskåtskap alle muligheter for ei positiv utvikling. I sine egne land og i verden forøvrig.

At de sittende regimene i Frankrike, Tyskland og Storbritannia gikk tilbake med mellom 31 og 54 prosent i det nylige EU-valget, viser tydelig folks berettigede og voksende forakt.
Heldigvis synes folket å våkne?

I tider ledet av krigshissere skyter aksjene og fortjenesten til militærindustrien i været. Kriger er død og elendighet for alt og alle, men et paradis for det enorme militær-industrielle komplekset og dets styrtrike banker og investorer.

Derfor har de også opprettet sine egne tenketanker og lobbygrupper (f.eks. RAND Corporation, ISW og Atlantic Council) som aktivt påvirker massemedier og politikerne til å starte nye kriger og videreføre eksisterende kriger.

NATOs krig i Afghanistan varte i 20 år. Tjue år! Smak litt på det. Og nå håper de på en enda en lang og økonomisk lukrativ krig i Ukraina.

I slike tider kommer også den politiske elitens etiske korrupsjon eller moralske råttenskap til syne på utallige måter. For eksempel er deres tidligere favorittfokus på miljø og klima nå kraftig redusert. For nå gjelder det å føre krig så lenge som mulig, til tross for at ingenting er mer natur- og klima-ødeleggende enn nettopp krig.

Krig er spredning av giftige kjemikalier, utarmet uran, tungmetaller, rasert infrastruktur og enorme klimautslipp i alle faser av det militærindustrien og dets investorer motbydelig nok kaller sin "verdikjede".

Og hva er så framtidsvisjonen til disse militarismens kannibaler i parlamenter og regjeringskvartaler rundt i EU/EØS? Hvilken framtid er det de har å by oss med sine stadige eskaleringer og avvisning av forhandlinger?

At vi i framtida skal leve i ruiner mens vi sakte dør av radioaktivitet og sult? For det finnes ingen vinnere i en eventuell 3. verdenskrig! Kun tapere! Mennesker, dyr og natur. Kun utdøende tapere.

Derfor! Bli med i en fredsbevegelse (se nedenfor) mens vi ennå har tid.

           

"Militarismens kannibaler", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 73 x 60 cm, 2024 © 

"The greatest evil is war",
Chris Hedges, Seven Stories Press, 2023


  ------ o ------ o ------ o ------

Oppfordrer alle fredsorienterte til å melde seg inn i en fredsorganisasjon. Bli med i arbeidet for å presse krigsfanatikerne i Norges og Europas politiske elite til å ta fredsorienterte initiativ . . . . . . før det er for sent.

 

 

4. juni 2024

Kjølig skjønnhet


Våren i Arktis. Ta deg tid. Lytt. Se. Iskalde skjønnheter. Utilnærmelige skjønnheter. Ubergelige skjønnheter.

Vakre for øyne og sjeler slitne av stress og rutiner. Balsam for tanker slitne av "nyheter" fra politikere og deres mikrofonstativ i media. Men tenk ikke på det nå. Gløm de ensretta folka. Krigshisserne. Fanatikerne. Stopp heller opp. Ta deg tid. La skjønnheter lindre.

En av dem er den arktiske "mangroveskogen". Vanlig i mai til tidlig i juni. Så blir den borte. For hver dag varmer sola litt mer. Regn og vind tærer bort snø og is. Så smelter tela i bakken og vatnet søkk i jorda.

Tilbake står bjørk, or og selje. Våte til knes, men med grønne slør i toppen. Kledd til bryllup med sommeren.

Blir jeg stående ei stund ved en slik "mangrove", går tankene gjerne til dikteren Hans Børli i "Marsvår". De var tidligere ute der sør i landet.


Marsvår

Med stammene vått mørke på solsiden

står trea nynnende i fønvinden

og holder det skjære lyset

stramt mellom seg.

Lik kvinner

som strekker linvask. Svett svullis brenner

i solfallet. Frostsår

på de svarte hendene mine

går oppatt, tar til å gråte

sveavatn og blod. Men langt

inni mørket i meg et sted

rører gleden på seg, stille og stumt

som når nattevinden reiser fjærene

på vingen til en sovende fugl.



"Kjølig skjønnhet", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 46 x 38 cm, 2024 ©

Hans Børli, "Marsvår", diktsamlinga "Kyndelmesse", Aschehoug, 1972