En kald og vindstille høstdag i 2024 stoppet jeg et par hundre meter nord for Varden, høyeste punkt på Tromsøya. Det var nesten helt vindstille. Bare et kaldt drag i lufta.
Jeg trakk skisseblokka fram fra ryggsekken. Nattas snøbyger hadde lagt fra seg et ferniss av snø på bakken. Frosten hadde sopt vannmolekylene ut av lufta og gjort den klar som polerte brilleglass. Dermed fikk jeg god sikt i både dybde og detaljer i landskapet.
Blir man stående slik ei stund og lar tankene vandre mens skisseblokka er i bruk, kan slike høyder også gi bedre oversikt over ens eget "indre landskap" av tanker og følelser.
På høydedrag er man nærmere det viktige?
Legender, religiøse skrifter og historiebøker forteller bl.a. om eremitter som søkte opp i høyden for å oppnå en dypere forståelse av livet og virkeligheten. Buddah er kanskje mest kjent. En annen er den syriske, kristne helgenen, Symeon Stylitt, som bodde på ei høy søyle i flere år.
Filosofen Sokrates var også på jakt etter dypere innsikt og økt visdom. Men i motsetning til Buddah og Symeon, som brukte eneboer-tilværelsen og meditasjon / introspeksjon som verktøy, søkte Sokrates ut blant menneskene og brukte dialogen som verktøy.
Han mente at ved å stille presise og utforskende spørsmål, kunne alle som deltok i dialogen oppnå mer kunnskap, visdom og dermed også forståelse for hva som var god etikk og moral. Deltakerne i dialogen kunne slik oppnå økt "dannelse" eller "dyd" som Aristoteles senere kom til å omtale det.
Å jobbe bevisst for å oppnå "dannelse" eller "dyd", var faktisk det viktigste. Det som gjorde livet verdt å leve. Ikke rikdom eller andre ytre ting, men kunnskap og visdom som gjorde at man forstod både seg selv og verden bedre.
Elite-demokratiet, Jan R. Iversen, 2015 Et rikere indre liv var altså å foretrekke. Kanskje også fordi det å forstå mer av virkeligheten ga større lykke og et rikere og mer spennende mentalt liv enn ytre rikdom. Ytre rikdom kunne man også lett miste mens indre rikdom kunne ingen stjele.
Kristendommens "hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men taper sin sjel?" kan tolkes i samme retning. Det samme kan også vikingenes Håvamål (Odins tale):
-- Betre børa du ber'kje i bakken, enn mannavit mykje!
I tillegg til å gi et rikere personlig liv var også "dannelse" eller "dyd" det som best kunne skape gode samfunn. Gjennom dialog og spørsmål – kjent som den maieutiske metoden – oppfordret Sokrates alle mennesker til å tenke kritisk, utfordre antagelser, fordommer og det politisk korrekte og slik oppnå en riktigere forståelse virkeligheten.
Brukte man dialogen og bygget videre på den nye kunnskapen den munnet ut i, kunne man handle i tråd med dette høyere kunnskapsnivået, og slik bidra til at samfunnet utviklet seg i rett retning.
I retning av stadig økende kunnskap og visdom. Samfunnet kunne slik stadig utvikle seg til noe bedre. Denne forståelsen begynte imidlertid postmodernistisk ideologi å motarbeide på 1960-tallet.
Tanken på det fikk meg til å grøsse der jeg stod denne kalde høstdagen. Jeg grøsset også senere og innendørs da jeg over årsskiftet til 2025 malte "Avventende landskap". Begge ganger kom grøssene av samme grunn. Nemlig over at det hadde vokst fram en avgrunn mellom de gamle idealene og tida jeg selv levde i.
Skjerpet strid om hvordan oppfatte virkeligheten
Takket være ødeleggelsene til især postmodernismens relativisme og nyliberalismens stadig mer grådige finanskapitalisme, opererer herskerne i dag nærmest fullstendig frigjort fra Sokrates vekt på dialog, etikken til Aristoteles, ettertenksomheten til stoikerne, visdommen i Håvamål og 1700-tallets opplysningstid og dens vekt på rasjonalitet framfor følelser og irrasjonalitet / dumskap.
Tenke kritisk, slik Sokrates oppfordret til, og rasjonelt slik opplysnings-tidas Voltaire la vekt på, bør iallefall ikke vi vanlige folk gjøre. Snarere bør vi servilt underkaste oss alle oppfatninger som politiker- og mediekasten i Norge og Europa står for. Ikke sant?Gjør man noe annet, bør man sensureres som f.eks. professor Glenn Diesen eller tvinges til selvsensur som f.eks. Tormod Heier. Man må i alle fall ikke tas på alvor ettersom man bare er en elendig populist, en jævla putinist, en stupid trumpist, en rasist, en høyre-ekstremist, en kommunist, en venstre-ekstremist, en hvit mann eller tilhører "the basket of deplorables" som Hilary Clinton uttrykte det.Joda, vi lever faktisk i ei storhetstid for alskens "brønn-pisserne" for å bruke et begrep som forfatteren Sigbjørn Hølmebakk brukte om McCarthyister på 50- og 60-tallet.
De mccarthyistiske politikerne og mediefolkene stigmatiserte og stemplet andre, istedenfor å ta seg det demokratiske "bryet" det er å argumentere, og slik prøve å tilbakevise evt. påstander de mente var feil. Kort sagt, følge reglene som en god dialog legger opp til.
Det betydde heller ikke så mye for mccarthyistene siden mye av det de selv stod for, var ren skrekk-propaganda og blank løgn. Ble de konfrontert kunne de i de fleste tilfeller heller ikke tilbakevise påstander de ikke likte. Nettopp derfor grep de begjærlig til "brønnpissing".
Å stemple, stigmatisere og dermed utdefinere motstandere, var enklere både for den tidas og for vår egen tids brønnpissere i politikk og medier. Det er jo alltid enklere å "ta mannen i stedet for ballen".
"Avventende landskap"
Det var vel også derfor dette maleriet ble som det ble? Et tilsynelatende vakkert og velordnet landskap . . . eller samfunn, men likevel med en slags underliggende tone av kald avstand, taushet og kanskje frykt? Følelsen av usikkerhet i et stadig svakere og mer flakkende sollys?
Herskerne har mistet kontakten med folket, og dermed også med hva som utvikler og holder nasjoner og demokratier sammen? Derfor blir de også mer og mer isolert og foraktet der de står på sin egen høyde. De har mistet alle farger. Kun det brune og svarte er snart det eneste som gjør dem synlig mot horisonten.
De har trukket opp på høyden og unna folket som på sin side ennå er spredt i ulike sosiale klikker, partier og organisasjoner? På den andre sida har folket fargene sine noenlunde intakt. Fargene og dermed også krafta og energien til snart å samle seg? Storme høyden? Felle de udugelige, irrasjonelle og livsfjerne herskerne? En gang i nær framtid?
Eller er dette kanskje bare ei tullete tolkning som "går over alle støvleskaft?"
Kanskje malte jeg bare et småpent høstlig eller vinterlig landskap? Et småpent landskap med noen branngule ildtuer (sølvbunke) i forgrunnen? Kanskje malte jeg bare "blomster" som salige Håkon Bleken kanskje ville sagt om dette maleriet? Forhåpentligvis med et underforstått, skjevt smil? Men hvem vet?
Vel, spør ikke meg. Spør deg selv. Se på maleriet og se på virkeligheten som du blir matet med i radio, TV og på nettet. Kort sagt, finn fram til din egen tolkning av dette maleriet. Tenk selv! Er det bare et landskap du ser, eller kan det kanskje være noe mer? Tenk selv!
Lykke til.
"Avventende landskap", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 54 x 65 cm, 2025 ©
Oppfordrer alle fredsorienterte til å melde seg inn i en fredsorganisasjon. Bli med i arbeidet for å presse krigshisserne i Norges og Europas politikerkaste til å ta fredsorienterte initiativ
Antikrigsinitiativet (AKI)
Fredsperspektiv (Trondheim)
