Mange av oss har lett for å flire av gamle myter, bibelske lignelser og folkelige fortellinger. Det bør vi ikke. Leser vi dem uten fordommer og med ettertanke, vil vi ofte oppdage at det ligger mye visdom i dem.
Ta f.eks. Platons fortelling om "Narrenes skip".
Den handler om hvordan vi har lett for å sparke beina både oss sjøl og gruppa eller samfunnet vi er en del av. Dagens dituasjon i Europa er et godt eksempel på det. Opp gjennom tida har derfor mange
blitt inspirert av visdommen i fortellinga om "Narrenes skip", og i 2017 inspirerte den også meg til å svinge penslene.
Fortellinga om Pandora har også sin visdom. Ifølge gresk mytologi var Pandora den første svikefulle kvinnen i verden. Hun ble skapt av smed-guden Hefaistos
på ordre fra Zevs, den mektigste av alle gudene. Grunnen var at Zevs ønsket å straffe menneskene for å ha tatt imot ilden som Prometheus hadde stjålet hos gudene.
Av Olympens guder fikk Pandora bl.a. skjønnhet, oppfinnsomhet, vakre smykker og klær samt evnen til å forføre alle menn. Av guden Hermes -- som var heroldenes og forretningslivets gud -- fikk hun evnen til å manipulere, være dobbeltmoralsk, skamløs og ha en forrædersk natur. I parentes nevnes at i våre dager kan kanskje de store mediene oppfattes som vår tids herolder?
Zevs hadde også en "gave" til Pandora. Det var ei vakker krukke eller eske som inneholdt all verdens onder og plager; heriblant sykdommer, sorg, vold, galskap, alderdom, død og alle dårlige egenskaper som f.eks. grådighet, hovmod, sinne, misunnelse, fråtseri og latskap. (Her ser man kanskje også opphavet til det som over 1000 år senere ble kristendommens sju dødssynder?)
Zevs ba henne ta vare på eska, men aldri åpne den. Gjorde hun det, ville de onde kreftene slippe løs og gi sorg og
ulykke for alle mennesker.
Til
tross for Zevs klare advarsel og Pandoras forsikringer, visste han at hennes svake karakter ville få henne til å svikte. Og riktig nok. Kort tid etter skjedde det. Hun
åpnet eska og slapp dermed løs de onde kreftene.
Skremt av hva hun hadde
gjort, lukket hun den raskt, men det var for sent. Bare et nokså lite onde var igjen i eska, "håpet". Siden det ble igjen i eska, kan det fortsatt gi menneskene styrke til å motvirke og dels tåle de
øvrige ondene i verden. Det viser seg at selv i møte med store utfordringer og lidelser, er håpet som regel til stede og kan gi oss styrke.
Visdommen er kanskje: stol aldri på mennesker med svak karakter? Eller kanskje i enda større grad: stol aldri på dobbeltmoralske og hykleriske politikere, politiske partier og politiske systemer?
----------- o ----------- 0 ------------ o -----------
I vår tid er kanskje håpet fortsatt i eska, men i mitt maleri er Pandora mye mer selvsikker, arrogant og mektig enn slik hun ble malt av engelske prerafaelitter som f.eks. J. W. Waterhouse på 1800-tallet. Slik jeg har malt henne, kan man heller ikke være sikker på om vi har med ei kvinne å gjøre. Ei velkjent problemstilling i vår irrasjonelle tid der man opererer med opp til 65 ulike "kjønn", og med politikere som tjener hverandre mer enn sine egne land og folk.
I tillegg synes Pandora i vår tid å ha to medsammensvorne som hun ikke hadde, verken i den greske antikken eller i prerafaelittens tid på 1800-tallet. Hvem disse er, overlater jeg til din egen kunnskap og fantasi å finne ut av. Eller kanskje er de ikke hennes medarbeidere, men snarere hennes oppdragsgivere eller noe annet?
Som vi ser har også vår tids Pandora -- gjengitt i mitt maleri -- mistet sin skjønnhet og blitt et motbydelig beist. Kanskje skyldes det at hun selv -- motvillig eller frivillig -- er blitt en del av ondene hun slapp ut av eska?
For egen del vet jeg godt hvem vår tids Pandora er. Faktisk er det flere kandidater til den rollen.
Har du selv funnet ut hvem som er din Pandora eller Pandoraer?
"Vår tids Pandora", Jan R. Iversen, akryl og tusj på lerret, 61 x 50 cm, 2025 ©
