Maleriet "Mental erobring" er et skjevt blikk på IKT's og mobiltelefonens invaderende vesen og masse-medienes enorme innflytelse på vår egen forståelse av virkeligheten. I fellesskap fører de til at viktige egenskaper som logikk og rasjonalitet, blir trengt i bakgrunnen av politisk ensretting, irrasjonalitet og stempling av annerledes tenkende. I vår tid er begrepene massemedia og masse-manipulasjon blitt synonymer.
BBC -- det britiske mediekonsernet som norske nyhetsmedier alltid bruker som sikker kilde og sannhetsvitne -- ble nylig tatt med buksene nede. Knepet for å ha "kryssklippet" Donald Trump og dermed knyttet han direkte til angrepet på senatsbygninga i Washington i 2021.
For de våkne er det ikke første gang BBC har presentert "sannheter" som også norske medier ukritisk har gjengitt. Pål Steigan treffer derfor godt når han 11. nov. 2025 skriver:
-- "Norske mainstream-medier dekker BBC-skandalen som om de sjøl var
nøytrale observatører – ikke medskyldige i spredninga . . [ . . . ] . . Kort sagt: Alt er som vanlig. "De redaktørstyrte" mediene lurer leserne sine, men synes ikke det er noe å beklage."
Propaganda eller nyheter?
At massemediene slurver, er uredelige eller bevisst påvirker folkeopinionen til å tjene visse politiske partier og saker som f.eks. kriger, er gammelt nytt. Det gjør alle store medier, ikke minst i tider der den herskende politikerkasten føler sin egen makt, sine narrativer og sin egen virkelighetsforståelse truet.
Men det er ikke alltid slik at slurv, kunnskapsløshet eller bevisste propaganda-hensyn ligger bak. I vår tid skyldes det også at nyliberale politikerne (flertallet i Europa) på 1980-tallet overlot stadig større deler av samfunnsutviklinga til markedskreftene. Og dermed også til oligarker og styrtrike investeringsfond. På den måten fikk markeds-makt i økende grad også politisk makt, bak ryggen på det demokratiske prinsippet om at det er folket i valg som skal bestemme politikken.
Et eksempel på denne utviklinga, som i tillegg har ødelagt medienes troverdighet, er nyliberalisten Rupert Murdoch. Mer om det nedenfor. Deretter rettes blikket mot Edward Hernan og Noam Chomsky som i 1988 gjorde en studie som -- i lys av den nye BBC-skandalen -- er blitt brennaktuell.
I studien fant de 5 sentrale forklaringer på hvorfor mediene -- og især i utenrikssaker -- ikke forteller sannheten, men ender opp som talerør for den herskende politikerkasten. Dels med viten og vilje, og dels som følge av markedsdynamikken som de selv står i og ikke kan fri seg fra.
I nyliberale / markedsliberale samfunn er penger viktigere enn sannheten!
Den australske mediemogulen Rupert Murdoch og hans inntog i Storbritannia i 1969 er et godt eksempel på at "sannhet" ikke betyr mye i medieverden, og at markedsandeler, inntjening og aksjekurser betyr mer.
Som investor og nyliberal medie-eier tilhører Murdoch de som prioriterer økonomisk overskudd framfor sannhet, undersøkelser og balansert framstilling av virkeligheten. Slike ting, som tidligere var viktig for mediene, krever nemlig tidkrevende og grundig journalistisk arbeid. Altså noe som øker kostnadene og som dermed går ut over overskudd og eierutbytte. I en markedsliberal virkelighet er dette noe investorer ønsker å unngå.
Å innta rollen som folks vaktbikkje overfor de mektige i samfunnet, passer heller ikke Murdoch og hans like. De benytter heller sin mediemakt til å lobbyere, påvirke politikere og støtte politikere og ideologier de sympatiserer med.
Et av mange eksempler er hvordan Murdoch brukte sine medier -- bl.a. stor-avisa "The Sun" -- til å få folk til å stemme Margaret Thatcher og hennes parti (Toryene) i det britiske parlaments-valget i 1979.
Det lyktes. Toryene vant og gjennomførte nettopp de markedsliberale endringene Murdoch ønsket. Blant annet gikk Thatcher straks inn for å øke privatiseringa av mediebransjen, samt svekke fagforeningene i avisbransjen. Fagforeninger som Murdoch anså som medie-eiernes største hinder for inntjening og økt utbytte.
Opp gjennom 1990-tallet ble hans del av mediene gode "penge-maskiner". I 2011 ble imidlertid avisa "News of the World" (NTW) -- som Murdoch hadde kjøpt i 1969 -- knepet i flere alvorlige lovbrudd. Avisas redaktører hadde bl.a. leid inn private etterforskere til å
avlytte telefonene til fotballspillere, skuespillere, politikere og kongelige.
De avlyttet sågar private samtaler mellom ofre og pårørende etter terrorangrepet i London 7. juli 2005. Alt for å få tak i sensasjonelle nyheter som solgte aviser og økte NTWs inntjening og aksjeverdi.
Avsløringene i 2011 om hvordan NTW i flere år hadde brutt en rekke lover førte til at Murdoch la ned avisa, og overførte verdiene til andre av sine medier. Melkekua ble slaktet og redaktøren i det redaktørstyrte "News of the World" dømt til fengsel.
Men for Murdoch stod fortsatt flere melkekyr på båsen og de fortsatte, riktignok kloke av skade . . . . . eller kanskje flinkere til å skjule sine spor?
Hvorfor nyheter blir "vridde" og ikke til å stole på?
I 1988 skrev medieforskeren Edward Herman
og professor i lingvistikk, Noam Chomsky, boka "Manufacturing Concent -- the Political Economy of the Mass Media" ("Produksjon av enighet - den politiske økonomien til massemediene").
Helt siden 1945 er vi blitt indoktrinert til å tro at massemedier utenfor Vesten, er lite troverdige og ofte farer med løgn og propaganda. I boka retter forfatterne blikket mot de markedsstyrte demokratiene i Vesten og spør hvordan det står til der. I hvilken grad farer vi selv med løgn og propaganda?
De finner at mediene ikke er balanserte nyhets-leverandører og nøytrale "vaktbikkjer" som vi er opplært til å tro. Snarere er de et system som underholder, informerer og sosialiserer folk til å adoptere verdier, normer og virkelighets-forståelser / narrativ som den herskende politikerkasten og andre mektige grupper i samfunnet er tjent med.
Antakelsen om de redaktørstyrte mediene som en fjerde statsmakt som holder de øvrige statsmaktene (parlament, regjering og domstoler) i ørene og ser dem i kortene på mer enn småting, er altså ei vrangforestilling i henhold til forfatterne.
Her i Norge var det f.eks. ikke de store redaktørstyrte eter- eller avis-mediene, men snarere en jusprofessor på Universitetet i Oslo og hennes aktivitet på sosiale medier, som våren 2025 fikk stoppet Gahr-Støre-regjeringas ønske om å karre til seg diktatoriske fullmakter. Fullmakter som gikk på tvers av grunnloven og på tvers av Stortinget som lovgivende organ.
I boka avdekker Hernan og Chomsky strukturelle forklaringer på hvorfor mediene er blitt "de mektiges propagandainstrument". Å lete etter strukturelle forklaringer er en god forskningsstrategi. Den sikrer at undersøkelsen unngår å gå seg vill i:
1) individuelle forklaringer (som alltid ender med at "noen redaktører og journalister er slik og andre er sånn")
2) forklaringer som antar at det finnes en eller annen konspirasjon -- en slags hemmelig eksekutivkomite -- som står bak medienes nyheter og narrativer.
For å unngå slike uvitenskaplige fallgruver rettet forfatterne søkelyset mot medienes egne livsvilkår. Altså vilkår eller strukturer som alle store medier har, uavhengig av moralen til redaktører og journalister, og uavhengig av evt. konspirasjoner som ikke lar seg dokumentere.
Livsvilkårene som forfatterne i stedet fokuserte, var i hvilken grad økonomiske incentiver, eierskap, annonseinntekter,
tilgang til "nyhets-råvarer" og et politisk-ideologisk press avgjør hva slags hendelser og perspektiver som får plass i nyhetene, og som dermed blir medienes egne narrativ.
Fem filtre som avgjør hvilke narrativ mediene markedsfører
Med utgangspunkt i fakta (empiriske studier) av amerikanske mediers nyhetsdekning, bygget forfatterne en modell over hva som bestemmer hvilke nyheter og narrativer som slipper ut til folk. I sine undersøkelser fant de fem strukturelle filtre som former innholdet i nyhetsstrømmen:
Filter nr. 1) Eierskap. Hvem som eier mediet, hva de mener og hvilke langsiktige økonomiske og politiske interesser de har, er med på å bestemme hva og hvilke nyheter som mediet slipper ut til folk -- jfr. Murdoch-eksemplet ovenfor. Andre strukturelle filtre er:
Filter nr. 2) Annonseavhengighet. Hvis mediet er avhengig av annonse- / reklame-inntekter, må det være attraktivt for store annonsører. Det krever ofte at mediet må gjøre redaksjonelle tilpasninger som ivaretar målgrupper og holdninger som store annonsører prioriterer. Dette vil selvsagt i sin tur være med på å bestemme hvilke nyheter som slipper ut til folk
Filter nr. 3) Kildeavhengighet. Medier er avhengig av informasjon fra kilder og nettverk i offentlig og privat sektor. Hvem disse er og hvilke synspunkter de har, er selvsagt med på å forme nyhetene som folk får i fanget.
I Norge intervjues stort sett bare ministre og eksperter som er enige med UD's og NATOs narrativ og virkelighets-forståelse. Dermed blir også mediet selv et talerør for deres virkelighetsforståelse og narrativer.
Et av mange eksempler er norske mediers løgner i 2011 om president Gaddafi (Libya) og at han planla massakre på sin egen befolkning. Etter at NATO og Norge, med statsminister Jens Stoltenberg i spissen, hadde bombet Libya i filler og muslimske jihadister (les: NATOs proxy- / stedfortreder-krigere) hadde tatt livet av Gaddafi, kom det fram at Gaddafi's plan om massemord ikke kunne dokumenteres.
Ryktet var blitt plantet i mediene for å gi NATO ryggdekning (jfr. FNs vedtak nr. 1973) til å angripe Libya militært. Man trengte m.a.o. en unnskyldning, på samme måte som i Irak i 2003 da løgnen om Iraks masseødeleggelsesvåpen ble markedsført i mediene som sannhet. Først i 2011, 8 år etter, vedgikk NRK at krigen bygde på løgner fabrikkert av hemmelige tjenester i NATO.
At norske medier serverer slike rå løgner (og uten å sjekke kildens troverdighet og uten å beklage i ettertid), har også skjedd en rekke ganger i bl.a. krigene i Afghanistan, Syria og Ukraina. Mediene bruker altså kilder som bevisst er ute etter å føre folk bak lyset, og mediene ser heller ikke ut til å ville lære av det.
At
de ikke gjør det, men fortsetter på samme måte, forklarer Hernan og
Chomsky med at mediene ikke ønsker å gå ut med informasjon og uttalelser
som kan gjøre at kildene -- som de har gjort seg avhengig av -- blir mindre meddelsomme og samarbeidsvillige.
Dermed ofrer de sin egen integritet og den tilliten de ennå måtte ha i befolkninga.
For å motvirke folks sviktende tillit, oppretter de heller sine egne fakta-sjekkere som faktisk.no som skal gå god for at de ikke farer med løgn og bortforklaringer. En slags form for selvjustis som er lite troverdig.
Filter nr. 4) Tidligere kritikk og institusjonelt press. Mediene tar hensyn til negative tilbakemeldinger fra publikum. Slik respons bidrar på samme måte som negative tilbakemeldinger fra viktige annonsører og kilder / nettverk, til "selvsensur" og til at nyheter formes slik at man unngår kritikk. Det bidrar i sin tur til at visse nyheter blir omformet til hvite løgner, fortielser, halvsannheter og bortforklaringer.
Filter nr. 5) Ivareta det herskende ideologiske narrativet. Dette strukturelle filteret innebærer at mediene tar hensyn til at den politiske herskerkasten har plottet ut fiender som pr. definisjon og i deres øyne er mistenkelige eller illegitime, og som derfor ikke må omtales positivt eller slippes til i mediene.
Tenk på behandlinga jødene ble utsatt for i tysk presse i perioden 1920 - 1945. Et annet eksempel er hvordan norske kommunister (det lovlige NKP) ble systematisk svertet og mistenkeliggjort under den første kalde krigen (1945 - 1991). Alle forsøk på å fremme nedrustning og andre saker de kom med, ble momentant stemplet som Moskva-propaganda og ond kommunistisk vranglære.
I våre dagers andre kalde krig (1994 -- ) blir alle andre forklaringer på Ukraina-krigen enn det offisielle NATO-narrativet (Russland vil erobre Europa eller gjenopprette den gamle Sovjetunionen), stemplet som Putin-propaganda.
I tillegg kommer Wolfowitz-doktrinen, bruddet på løftet om ikke-ekspansjon av NATO samt åpne og fritt tilgjengelige amerikanske krigsstrategier. Alt dette gir god grunn til å hevde at NATO med vilje fram-provoserte Russlands folkerettsstridige invasjon av Ukraina i 2022. Man ønsket rett og slett en proxy-/stedfortreder-krig. Hensikten var å utmatte Russland og oppnå et regimeskifte og en president som var like føyelig for utbytting som president Boris Jeltsin var i perioden 1991 - 1999.
Den 20. nov. 2024 ble også det faktum at krigen i Ukraina var en proxykrig, bekreftet av tidligere britisk statsminister, Boris Johnson, i et intervju med avisa The Telegraph. I juni 2025 kom også bekreftelsen fra USAs utenriksminister, Marco Rubio.
Tidligere, i sept. 2023, ble det også bekreftet av NATOs general-sekretær, Jens Stoltenberg, som også innrømmet at krigen var framprovosert. NATO visste at krigen ville komme hvis de ikke etterkom advarselen fra Russland om ikke å oppta Ukraina i NATO. Russland ville ikke akseptere det, på samme måte som USA aldri ville tillatt Russland eller Kina oppta Mexico i en militærallianse rettet mot USA.
I tillegg til ensrettinga i mediene om at Russland har absolutt all skyld, blir analyser foretatt av internasjonalt anerkjente geopolitiske forskere (prof. John Mearsheimer, prof. Jeffrey Sachs, prof. Glenn Diesen, prof. Pascal Lottaz, m.fl) systematisk oversett, stemplet og mistenkeliggjort.
Isteden velger mediene å legge fram og markedsføre "sannheter" fra klart partiske ministere i NATO-landene, tankesmier, statsfinansierte NGO'er og andre aktører som markedsfører den rette NATO-forståelsen. På den måten forsterker mediene ytterligere en ensidig og unyansert virkelighetsforståelse. De opphører å være balanserte informanter og blir heller mikrofonstativ og propaganda-sentraler for NATO.
Oppsummering
De 5 strukturelle filtrene ovenfor forklarer hvorfor visse tema og perspektiv blir marginalisert i store aviser og etermedier, mens andre tema og perspektiv blir systematisk framhevet, normalisert og stemplet som korrekt og som sannhet.
Kort sagt viser filtrene hvordan mediene -- gjennom sitt valg nyheter og vektlegging -- legitimerer
makthavernes virkelighetsforståelse og demoniserer motstandere og andre
oppfatninger. Hykleriet og den moralske fallitten kommer tydelig fram når de samme mediene bedyrer at de gjør alt for å ivareta et mangfold av meninger og oppfatninger.
De fem filtrene illustrerer også hvordan internaliserte normer hos
journalister og redaktører bidrar til selvsensur, slik at at dekninga holdes innenfor de aksepterte rammene. Også i tilfeller der verken redaktører eller journalister er blitt sensurert av andre.
Hernan og Chomsky viser også hvordan kilder
fra den politiske og økonomiske makteliten ofte får forrang som kilder, hvordan eksperter blir hentet fra akseptable kretser og hvordan strukturelle interesser fører til systematiske skjevheter i hva som blir presentert som "sannheter" og "nyheter".
Tas alt dette under ett, gjenstår det bare for meg å gjenta overskrifta i forrige avsnittet med ei mer presis formulering: -- Derfor er narrativ og nyheter i massemedia alltid "vridde" og ikke til å stole på. Især hvis "nyheten" er langt unna og vanskelig å sjekke for vanlige folk!
Den gamle regelen om å bruke egen logikk og rasjonalitet, og være kritisk til alt som blir servert av "sannheter" -- i medier som verken vil eller kan være "balanserte" -- har vært og vil alltid være beste leveregel for ikke å bli lurt trillrundt.
Dessverre er det slik at Norges befolkning kanskje elsker å bli lurt, eller er for dovne i hodet til å tenke sjøl . . . eller kanskje følger de ikke med og bryr seg dermed ikke om hva de store mediene proklamerer som nyheter og sannheter?
Hvem vet? Uansett er det vel slike gutter og jenter som den herskende politikerkasten helst vil ha. Ei lydig, manipulerbar og dum befolkning er jo behagelig lite arbeidskrevende for dem. Da kan de jo sammen med media bare fortsette å koke sammen de løgner og halvsannheter som måtte passe? Ikke sant?
"Mental erobring" (eller Narrativets makt"), Jan R. Iversen, akryl og tusj på lerret, 60 x 80 cm, 2025 ©
I
en verden der krig stadig truer og der såkalte "ansvarlige" politikere er pådrivere for kriger og krigers rasering av naturen, oppfordres alle freds-orienterte å melde seg
inn i en fredsorganisasjon. Bli med i
arbeidet for fred og diplomati. Bli med før det er for sent.
