Alle som arbeider med lokal utvikling vet at lokal identitet har stor betydning. Det at folk er glad i bygda, kommunen eller regionen der de bor, er en av flere viktige forutsetninger for bredt folkelig engasjement i lokalt utviklingsarbeid. Frivillige lag og foreninger er viktige identitetsskapere, og med framveksten av Internett på 80- og 90-tallet kom de lokale Internett-avisene som nye skudd på identitetsstammen.
En av pionerene var LOKALAVISA og ”Søndre Senniens Budstikke” som ildsjelene Helge N. Nilssen og Frode Olsen i Tranøy dro i gang. Gjennom slike nettaviser kom lokale nyheter og ikke minst lokal dialekt. Men ikke alle likte at dialekten kom i skriftlig form. Høsten 2000 ”raste” derfor dialektdebatten i ”Revestreken” – lokalavisa i Dyrøy. Og da kunne jeg selvsagt ikke holde kjeft.
Dialekt - det e viktig det! (Revestreken 10.11.2000)
For nokken år sida var æ på besøk i Oslo. Dokker vet den byen som ligg så steikanes usentralt til, heilt sør i Norge. I nettopp denne utkanten av landet skulle æ kjøpe mæ ei avis. Han typen som stod i kiosken så på mæ med et overbæranes smil og sa: "Kan du være så vennlig å oversette grautmålet ditt til norsk?"
Æ skal ikkje fortelle ka æ sa til han, men dokker kan vel forstå at æ blei lynanes forbainna og klinte i han nokken skikkelig ramsalte salmeværs. Det trur æ også at mange andre nordlændinga, vestlændinga eller trøndera ville gjort. Andre igjen ville kanskje ha reagert på en ainna måte. Kanskje ville dem ha gått fra kiosken og følt sæ mindreverdig, ja nesten som ei lus på dressen til en storkar. Uansett - dette eksemplet vise at dialekt har nokka å gjøre med tilhørighet, identitet og makt.
I mange tiår blei andre dialekta enn makt-dialekten/Oslo-dialekten (les: bokmål) sett på som ei vederstyggelighet i de fine kretser (les: oslofolks kretser). Heldigvis e den tida forbi, kanskje takket være dialektfolk som f.eks. Asbjørn Dybwad, Nordnorsk Visegruppe, Arthur Arntzen, Helge Stangnes, Boknakarran, og i seinare tid, nættavise som Søndre Senniens Budstikke og Revestreken. I dag kan vi derfor gå rundt å snakke dialekten vårres i Oslo uten at de krauman der nede plage oss.
Det som no gjenstår e å få større aksept for å bruke dialekt i skriftlig form. Æ mene ikkje at vi skal begynne å skrive på dialekt i forretningsbrev, stortingsmedlinger, osv. Det toget e gått for lenge sida. Skjønt det kunne no i det minste vorre artig å få et lite purrebrev på dialekt. Kanskje med tæksten:
Om du ikkje snart betale, så skal vi pinade komme å ta den utharva kjøredoningen fra dæ. Di gorrhysa! Din forgapte gniar, der du e! Vennlig hilsen Biltilsynet.
Ja, hadde det vorre på den måten, så hadde det jo i det minste vorre litt koselig å få purrebrev. Nei - som sagt, det toget er gått. Oslo-dialekten har forlengst fått hegemoni som offisielt skriftspråk og æ ser ingen grunn til å gjøre nokka med det. Det e bare bortkasta slit. Men når det gjelde LOKALE nættavise som Revestreken og Søndre Senniens Budstikke må det være lov til å skrive på andre dialekter enn Oslo-dialekten!
Disse nættavisen skal jo være organ for LOKALE nyheter og LOKAL prat, og da blir dem grusomt lite LOKAL, dersom Dyrøy-dialekten og Senja-dialekten ikkje tas i bruk. Dialekten e nemmelig en ting som ikkje kan skilles fra det lokale. Tvert om e dialekten det absolutt fremste kjennetegnet! Derfor - skriv gjerne på bokmål, dokker som synes det e det beste, men la for all del oss som har løst til å skrive og læse dialekt få lov til det. "Live and let live", som det sies på engelsk dialekt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar