Dårekisten

"Dårekisten" er et maleri i en serie antikrigs-motiver som jeg har malt i de siste månedene. Et ubehagelig arbeid. Helst skulle jeg latt være, men for å unngå at slike heslige motiver stadig hjemsøker meg, må de males. På den måten får jeg dem ut av tankene. 

Hva dette motivet betyr eller hvordan det kan tolkes, overlater jeg til den enkelte som betrakter det. Jeg kan imidlertid si litt om noen tanker som meldte seg med stor kraft underveis i malearbeidet, og som på ulike måter påvirket meg i arbeidet. 

At jeg også var og fortsatt er påvirket av det som nå mer og mer framstår som en stedfortreder-krig mellom Russland og USA-Nato i Ukraina, er innlysende og derfor nesten overflødig å nevne. Det bør imidlertid nevnes at sjansene for at en slik krig kan eskalere til en utslettende atomkrig, utgjorde en stor del av bakteppet til alle de 7 - 8 antikrigs-maleriene jeg så langt har malt.

Tanken på Goya og Manet

I tillegg til visse enkeltmalerier som f.eks. "Majas på en balkong" har jeg alltid vært fascinert av to serier av Franciso Goya: "Krigens redsler" (1808 - 1814) og "Svarte malerier" (1819 - 1823). Jeg føler at både motiver og komposisjoner i disse seriene "snakker" direkte til meg. 

Neppe slik de i sin tid snakket til Edouard Manet (1832 - 1883) som på samme måte som Goya var en mester på svart, men uten at den ble for iøynefallende. Selv synes jeg hans portrett av Berthe Marisot fra 1873 er et slående bevis på det. 

Alle som har lest teknisk litteratur om kunstmaling eller overvært slike forelesninger, vet at det advares mot å bruke svart. For mange år siden formulerte en eldre russisk maler det på en presis måte for meg. "Schwarz ist so solide. Wird wie ein Loch in Deinem Gemälde", sa han. ("Svart er så kraftig. Blir som et hull i maleriet ditt")

Han hadde selvsagt rett, men noen ganger ønsker jeg faktisk "hull" i maleriet, og i slike tilfeller hender det at jeg bruker svart. Tenk litt over det. Noen mennesker og alle samfunn og stater er fulle av "hull". I særdeleshet er dagens geopolitikk så full av "hull" at det snart ikke finnes noe som binder "hullene" og dermed verdenssamfunnet sammen.

Og ting som ikke holdes sammen . . . . går som kjent i oppløsning.

Tanken på Peer Gynt

Mens jeg malte på dette motivet vokste maleriets tittel fram i bevisstheten. Den tragiske menneskeflokken som tok form på lerretet mitt, flyktet fra en selvpåført katastrofe. En katastrofe som i stor grad skyldtes at de hadde forstått verden på sin egen snevre, men politisk og økonomisk korrekte måte; samtidig som de iherdig fornektet alle andre forståelser som motsa deres egen. Selv under flukten holdt de fleste seg desperat til den politisk korrekte virkelighetsforståelsen.

Det var i denne sammenhengen Henrik Ibsens skuespill "Peer Gynt" dukket opp i hukommelsen min. I siste del av skuespillet blir vi kjent med Begriffenfeldt som bestyrer dårekisten eller "galehuset" i Kairo.

Begriffenfeldt beskriver dårekisten som et sted der "ingen har gråt for de andres vèer, ingen har sans for andres ideer." Det kan tolkes som om man i dårekisten er overbevist om at den til enhver tid politisk korrekte oppfatninga av virkeligheten er den eneste rette, og at andre oppfatninger er feile og skadelige og derfor må bekjempes.

Blant annet kan vår tids "scene-nekt" (cancel culture / woke-culture) sees som en parallell til denne dårekiste-tankegangen. Kort sagt går den ut på at folk som ikke er enig med den politiske eliten og det politisk stuerene, ikke skal få lov til å uttale seg. Her snakker vi om ren og uforfalsket anti-demokratisk sensur!

Det paradoksale er at tilhengerne av bl.a. "scene-nekt" og andre antidemokratiske tiltak, samtidig påberoper seg å være store og usvikelige forsvarere av demokrati og ytringsfrihet. Bare enda et tegn på fragmenteringa av logisk konsistens og rasjonell tanke? Et tegn som også preget undergangen til tidligere sivilisasjoner i historia?

 "Dårekisten", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 80 x 60 cm, 2022 ©