Vår-epistel i en storby

Rådgivere farter en god del over hele landet og mange av oss har også arbeidet i utlandet i perioder. Som regel går det bra, men noen ganger kan det oppleves som en pine, også når det arbeidet skjer internt i kongeriket. Som den gangen jeg arbeidet fast i herlige Trondheim, men da våren kom var det ikke fritt for at lengselen mot nord meldte seg.

Vår-epistel i en storby (9. mai 2000)

Nei - var det likt? Å bli boanes i Nord Norge? I sne og sklætt og hålka og vind! Iskaild nordavind som e så fortæranes sterk at den vrænge kjeften over haue på dæ, når du møte han ansikt til ansikt. Nei, ka farsken! Klart æ fløtta!

Så no sett æ her på uterestaurant. Langt sør i laindet - i en storby. I sommarvær tidlig i mai. Oppbrætta skjortearma. Ølglass på bordet. Solbrilla på nasen. Fine dame som stryk sæ rundt bordhjørnan med Guds oratorium under tynne tekstila og med skjælvanes sommerfugla i smilet. Han søkki for nokken blikk. . . . . . . Farsken heller, det e så trivelig å være her. Æ trur nesten at æ trives mæ heilt forderva!

Hadde det bare ikkje vore for alt dette gatestøvet. Det kommer med vinden og trur vesst at det høre hjemme i kjæften min. Knase mellom teinnern. Riktignok kan æ ha ei glatt tunga, men det e no farken ingen grunn til å sandstrø den! Og bilbråket. Han Sjett-Erik skulle tatt den motorsykkelisten uten lydpotta . . . . . . . og den forbaska gaulinga til de fyllikkan der borte på hjørnet?

Sa æ at det var mai og vår? Ka farsken betyr det at det er vår, når bråket fullstendig overdøve småfuglan? Ka? Fuggel? . . . . . . . . Nei, æ ser ingen. Det e jo ikkje en fuggel å se! . . . . . . Nå ja, bortsett fra måsen som ligg der ute i veibanen og e påkjørt. . . . . steindau . . . . Viking Dækk-mønster i nakkefjæran . . . . . . . Stakkars måse. Du som skuille vore i egglægginga no . . . . . du som skuille seila på sterke vinga over blanke sund og fjorda . . . . langt borte fra eksos, veistøv, bilstøy og ræmjanes skitfullfolk . . . . . . dersom du bare hadde vore en ainna plass . . . . . . En plass lenger nord.

Han svarte! Kor æ savne lyden av måsen! Stormåsen! I lyse, stille sommerkvelda kom lyden inn fra havet. Den liksom sneik sæ inn på dæ og fikk dæ til å se opp og lytte. Lytte i den vare stillheta etter de trolske ropan som kom fra en skjult, mystisk verden. En verden langt der ute på den andre sida av den stille blanke havflata. En verden på den andre sida av bevisstheta, den andre sida av evigheta . . . . . . . . Og lukta! Nei og nei! Lukta av salt hav . . . . . tang . . . . . . og skrikan til tjelden . . . . . . . og oppe langs veien. . . . . . små, gule hestehova i veikanten . . . . ja, gule - ikkje glattgule av feit eksos . . . . .

Nei, farsken heiller! Æ sett her langt sør i laindet . . . sett på en gaterestaurant og trives!

Joda, æ trives så heilt inn i margen . . . . . Ja, våren e vesst kommet der oppe. Æ les om vårtegnan her i Lokalavisa på Internett. Les det både i "Søndre Senniens Budstikke" og i "Revestreken". Åja, åja . . . . . . Tranøy og Dyrøy . . . . . det e nokken søkkfine kommuna. For ikkje å snakke om folket der . . . . . . . .Vår Herre var nok i godlune da han skapte Tranøyværingan og Dyrøyværingan . . . . . .

Og no kommer vårtegnan også der . . . . Vårtegn på vårtegn. No e den den altså på vei. Kommer slik bare våren kan gjøre i Norges vakreste kommuna . . . . . . . i verdens vakraste landsdel . . . . . . . . Æ lure på når neste flyet går nordover?  


........