Vårdag i Hama

For over ti år siden var jeg på ei utstilling med impresjonistisk kunst i Leipzig. En eldre mann var synlig begeistret over de utstilte kunst-verkene. Et stort smil lyste stadig under en panamahatt som nok hadde sett bedre dager. Jeg våget meg frampå med et spørsmål.

-- Hva er impresjonisme slik De oppfatter det?

-- "Aah, mein freund. Der Impressionismus". Han så i gulvet og strøk pekefingeren sakte over neseryggen før han igjen så på meg.

-- Impresjonismen er som følelsen et barn får, når det oppdager et fargerikt og velsmakende sukkertøy. Impresjonismen får deg til å innse at livet ikke bare er grått, men full av skjønnhet. Alle triste bør gå på utstillinger som denne. Er man først villig til å åpne seg for fargene og valørene, blir man lysere til sinns.

I ettertid har jeg tenkt at bedre kan det neppe sies. Impresjonismen. Et visuelt sukkertøy? En høysang til skjønnheten? Et sjelelig antidepressiva?

Jeg tror Claude Monet (1840-1926) hadde den forståelsen da han i 1918 donerte 22 vannlilje-paneler til Musée de l'Orangerie i Paris. Han håpet at maleriene kunne være til mental lindring etter den enorme tragedien som 1. verdenskrig (1914 - 1918) hadde vært.

I alt 11 millioner soldater, var blitt drept eller lemlestet som følge av deres naive lojalitet til en bande fascistoide og udugelige statsledere og topp-politikere. Selv synes jeg denne karakteristikken også passer godt på dagens herskende politikerkaste i Europa. Det var også grunnen til at jeg skrev essayet "Tillitstapet" for en stund siden.

"Sukkertøyets" magi

Claude Monet (1899)

For de som maler i den impresjonistiske tradisjonen, og for slike som meg som gjerne bruker den når jeg maler natur og landskap, er jakta på farger samt valører (lys og skygger) "sukkertøyets" viktigste ingredienser.

"Farger er min daglige besettelse, min glede og min plage", erklærte Claude Monet, impresjonismens far og lidenskapelig friluft-maler. Det er med andre ord lett å bli avhengig.

Min erfaring er at det ofte blir "for lite" å male kun ett maleri i denne sjangeren. Man må liksom ha mer. Derfor maler jeg gjerne flere like maleri av samme eller andre natur-motiv. Man må liksom det før man føler seg forsynt.

For impresjonister er det imidlertid ikke fargene, men lyset som er "alle tings skaper". Farger er flyktige og forbigående. De forandrer seg, alt etter hvor sola står på himmelen i løpet av dagen og året, og alt ettersom fargene selv er i lys eller skygge.

Katedralen i Rouen i grålysninga og ved solnedgang 

I sine studier av katedralen i Rouen demonstrerte Monet hvordan valører og farger endrer seg i løpet av dagen.

Katedralen er av lysegrå kalkstein, men inntok likevel flere farger i løpet av dagen. En annen ting Monet fant i sine nitide studier, var at skygger ikke gikk i grått. De hadde farger, de også. Ofte blå eller fiolette.

Mitt beskjedne impresjonistiske bidrag, "Vårdag i Hamna", er malt tidlig i juni mens grønne vekster og vårblomster ennå sloss om plassen med fjordårets visne, beige og brune vekster.

Om våren i Arktis overveldes vi av fargene i vekster som "plutselig" oppstår. Der hvit, monoton snø hersket uinnskrenket bare et par dager tidligere, eksploderer fargene. Da er det lett å bli fascinert, beruset og trollbundet. Og i beruselsen maler man ikke naturen slik den er. Man maler den slik man opplever den.

"Vårdag i Hamna" som innrammet vår-sukkertøy 😊

Egentlig er impresjonismen mer følelser enn en realistisk gjengivelse! Og i nettopp følelsene ligger også dens kobling til romantikken i kunsthistoria, synes jeg.

I Monets ånd unngikk jeg brunt og svart, og ga bl.a. vissent gress lystige gul-grønne farger. Likeledes har jeg vært mer opptatt av komplementær-farger og kontraster enn av å gjengi de faktiske, reelle fargene.

Lerret var for lite (38 X 46 cm) og penslene for store til å dyrke et annet av impresjonistenes kjennetegn; optisk blanding eller det som også kalles simultankontrast. Mal f.eks. gult og blått tett på hverandre eller delvis på hverandre, og det vil på avstand (f.eks. 2 - 3 meter fra maleriet) se ut som et grønt felt. Gjør det samme med rødt og gult. Sett på avstand ser det ut som et oransje felt.

Nevner også at det hadde regnet om natta og at enkelte flater i terreng og vekster reflekterte det skarpe solskinnet temmelig kraftig. På et tidspunkt så bastant at jeg tok en pause for å hvile øynene.

Et vinter-sukkertøy fra Hamna, "Mot lys" (2024)

Jeg tar med et siste poeng. I tillegg til lys, valører, reflekser og farge-kontraster legger impresjonismen også vekt på lysets farge og luftas konsistens.

Mange som har vært i "syden" -- i land som f.eks. Italia, Spania og Hellas -- har sikkert lagt merke til at lyset er "mykere og mer gyllent"?

I tillegg er lufta gjerne fuktig og/eller preget av støv-partikler som f.eks. i Sør-Spania der mikroskopiske sand-partikler fra Sahara ofte etterlater et rosa støvlag på objekter utendørs.

Uansett om man er i "syden" eller nord for polarsirkelen gjør støv og fukt-partikler i lufta at gjenstander langt unna, blir uklare og får et blålig preg. Det kommer for øvrig også til syne i Monets malerier av katedralen i Rouen. Det skjer også nord for polarsirkelen, men i mye mindre grad. 

Drar man så langt nord som til Svalbard, er lufta så krystallklar at fjell langt borte synes å være bare få kilometer unna. I tillegg er "fargen" på sollyset nord for polarsirkelen mer "hardt og kjølig" eller sagt på en annen måte, mer "skarpt og blått".

Juli-sukkertøy fra Hamna, "Sommersvermeri VII", 2017

Alt dette og mer til, prøvde jeg å ta hensyn til i "Vårdag i Hamna". Om jeg lyktes, får du selv avgjøre.

Selv blir jeg sjeldent fornøyd med et maleri. I etterkant oppdager jeg nesten alltid noe jeg kunne malt på en annen måte. Det er alltid noe å lære. Alltid noe man kan eller må bli bedre på.

Å være på jakt etter ny lærdom er et av livets viktigste energi-kilder, men når det gjelder impresjonistisk malekunst, følger jeg vel egentlig leveregelen til den russiske impresjonisten Konstantin Korovin (1861 - 1939). Synes den fanger inn totaliteten i det å male i denne tradisjonen:

• Mitt hovedmål og alt jeg leter etter med min kunst, er skjønnhet, estetisk innflytelse på betrakteren, fascinasjon av farger og former.

Og når det gjelder nettopp den leveregelen og den gamle Leipzig-tyskerens oppfatning av impresjonismen som et sukkertøy, sier jeg meg i alle fall rimelig fornøyd med "Vårdag i Hamna" 😊

 

"Vårdag i Hamna", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 38 x 46 cm, 2026 ©

 

------ o ------ o ------ o ------ 

I en verden der krig truer og der såkalte ansvarlige politikere er pådrivere for kriger og krigers rasering av natur og mennesker, oppfordres alle freds-orienterte å melde seg inn i en fredsorganisasjon.

Verden har nok å slite med av miljø-problemer, fattigdom, migrasjoner og voksende ulikheter. Vi trenger ikke flere kriger som gjør oligarkene rikere og alt enda verre for oss andre!

Bli med i arbeidet for fred og diplomati, og for levedyktige samfunn for våre barn og barnebarn. Bli med før det er for sent. Sikres ikke freden, er alt annet til ingen nytte.


Antikrigsinitiativet (AKI)

Bestemødre for fred

Fredspartiet FOR

Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF)

Norge for Fred (en del av World Peace Council)