Gemäldegallerie i Berlin

Foto: Andreas Praefcke

Tidligere i høst besøkte jeg Kulturforum - Gemäldegallerie like vest for Potsdamer Platz i Berlin. Ei diger, langstrakt bygning i funksjonell arkitektur og med luftige og romslige utstillingslokaler.

Et kunstmuseum tilegnet den kulturelle grunnmuren i Europeisk historie

Det sies at hvis man er opptatt av bildende kunst fra 1200-tallet til inn på 1700-tallet, er Gemäldegallerie i Berlin verdt å besøke. Innenfor disse 600 årene finnes viktige kultur-epoker som gotikken (ca. 1100 - ca. 1420), renessansen (ca. 1400 - ca. 1600) og barokken (ca. 1600 - ca. 1730). I museet var de rundt 850 maleriene, trykkene og kirketavlene fordelt på over 60 utstillingsrom. Vil man se alle utstillingsgjenstandene, må man tilbakelegge ei strekning på vel 2 kilometer. 

Utover dette hadde jeg ikke lest mye om Gemäldegallerie og kjente derfor lite til hvilke malerier som var i samlinga. Turen gjennom utstillingslokalene ble derfor en oppdagelsesreise, og jeg ble på ingen måte skuffet. Jeg tilbrakte nesten fem timer der, og kunne gladelig brukt enda flere. Samlinga var rett og slett imponerende. 

Overraskelse på overraskelse

Utstillinga var organisert i kronologisk orden. Det innebar at jeg først kom inn til kirkekunst fra gotikken. Deretter fulgte renessansen og deretter barokken. På den måten ble turen gjennom museet også ei reise i tid og samfunnshistorie.

Ei reise fra gotikken der kristendommen gjennomsyret alt, og til slutten av barokken der mennesket og verdslig skjønnhet hadde overtatt som midtpunkt for kunstnerisk interesse. Det ble også ei reise gjennom dramatiske epoker, religiøse strider og kriger som f.eks. hundreårskrigen (1337 - 1453), svartedauden (1347 - 1351), reformasjonen (1517 - 1648), motreformasjonen (1545 - 1648) og tredveårskrigen (1618 - 1648), og hvordan slike hendelser påvirket kunsten. 

På denne reisa i historie og tid var min første store overraskelse et trepanel (179 x 75 cm) utformet av forløperen til renessansen i bildende kunst, Giotto (1267 - 1337) og hans "Gravleggelsen av Maria".

Grovt sagt er Giotto en av de første som skapte dybde / tredimensjonalitet i maleriene sine og som malte mennesker som ga uttrykk for sinnsstemninger. Dette til forskjell fra den rådende bysantinske framstillingsmåten der mennesker og dyr ble framstilt på en heller oppstyltet måte, slik det bl.a. kan sees i ikon-bilder.

Giotto regnes derfor ofte som den som innledet renessansen i nordre del av landområdet som på slutten av 1700-tallet fikk navnet Italia. Vil du vite mer om Giottos panel, anbefaler jeg denne videoen på Smart History.

Mykporno eller inspirasjonskilde?

En annen stor overraskelse var å finne renessansens store venetianske maler, Tizian (1477 - 1576). Tizian var etterspurt som portrettmaler av de katolske fyrstene i Europa, ikke minst etter at han foreviget den tysk-romerske keiser, Karl V, til hest. For Tizian gikk det gjerne i portretter samt motiver hentet fra bibelen eller i gresk og romersk mytologi. 

Det som hang foran meg, var definitivt ikke et portrett eller et religiøst motiv hentet fra bibelen. Tvert om var det et av renessansen yndlings-motiver, kjærlighetsgudinnen Venus (også kjent som Afrodite) i selskap med sin lille bueskytter, Amor (også kjent som Cupido eller Eros).

"Venus med orgelspilleren", Tizian, 1550

Flere tanker slo meg der jeg stod. For det første var jeg nå overbevist om at bl.a. Rubens (1577 - 1640) måtte ha brukt Tizian som forbilde, når han malte sine omfangsrike damer. Et lubben kropp som i datidens Europa -- der mange døde i barsel, tuberkulose og diverse infeksjoner -- framstod som kjernesunn, livskraftig og dermed attraktiv.

For det andre minte maleriet meg om at de gamle renessanse-mesterne levde i et strengt religiøst Europa. Skulle de male noen naken kunne det ikke være mennesker. Da var det greit å gripe til gamle hedenske guder som alle visste var noen moralsk fordervete skapninger. At de sprang nakne omkring var bare noe man kunne forvente av slike typer.

En tredje tanke var at renessansens store begeistring for verdslig skjønnhet og antikkens (ofte nakne) statuer, gjorde det lettere å male nettopp nakenhet. Å framheve skjønnheten i den menneskelige form og la seg fascinere av den, hadde genier som Michelangelo og Leonardo da Vinci allerede slått fast i arbeider som f.eks. David og Mona Lisa.    

Men så ble jeg stående fast. Ved føttene til Venus har nemlig Tizian malt en orgelspillende fyr som nærmest sluker henne med blikket. Hvordan skulle jeg tolke det? Var det en "kikker"; en slags voyeur som søkte tilfredsstillelse i Venus nakenhet? Men hvorfor satt da denne fyren og spilte orgel? . . . . Det hele virket komisk. 

Men så kom jeg til å tenke på antikkens muser, kunstens inspirasjonskilder. Orgelspilleren lot seg nok inspirere av skjønnheten til Venus. Den menneskelige form! Den myke harmonien i kurver og linjer i kvinners former . . . . .  

Jeg slo meg til ro med den fortolkninga. Ganske sikker på at det var det Tizian hadde i sinne. Orgelspilleren var en komponist som ved å studere skjønnheten, også ble i stand til å gjenskape den i musikken og uttrykke den i sine orgeltoner.  

Noen glitrende gode portretter

Og mens jeg er inne på renessansens beundring av verdslig skjønnhet, kan jeg nevne en tredje stor overraskelse på besøket i Gemäldegallerie. Det var å finne enda en av renessansens store italienske mestere, Sandro Botticelli (1445 - 1510) og hans "Portrett av en kvinne" (ca 1480).

"Portrett av en kvinne", Botticelli, ca 1476

Portrettet avbilder visstnok Botticellis store og uoppnåelige kjærlighet, Simonetta Vespucci. Hun døde lenge før han, og det hører med til denne såre kjærlighetshistoria at Botticelli ønsket å bli gravlagt ved hennes føtter. Det sier sitt om italienernes respekt for kunsten og kjærligheten at de tok hans ønske på alvor. Han er i dag gravlagt ved hennes føtter i "Chiesa di San Salvatore di Ognissanti" i Firence. 

Gemäldegallerie hadde også flere andre portretter som overrasket meg, og som i ettertid nok har bidratt til å styrke min interesse for portrettkunst. 

Alt i alt finnes mange fantastiske portretter fra både renessansen og barokken; utført av mestere som f.eks. Jan van Eyck (1390 - 1441), Quinten Matsys (1466 – 1530), Tizian (1477 - 1576), Jan Gossaert (1478 - 1532), Rafael (1483 - 1520), Hans Holbein (1498 - 1543), Rubens (1577 - 1640), Frans Hals (1582 - 1666), Diego Velazquez (1599 - 1660) og Rembrandt (1606 - 69).

Etter besøket på Gemäldegallerie føyde jeg to nye til min personlige liste av portrett-mestere: Rogier van der Weydens (1400 - 64) og hans kvinneportrett fra ca. 1435, samt Albrecht Dürer (1471 - 1528) og hans portrett av Holzschuher fra 1526. 

"Portrett av H. Holzschuher", Dürer, 1526

"Portrett av en kvinne", R. Weyden, 1435

Stilmessig kan vi her snakke om tilnærmet "fotografisk" gjengivelse til tross for at fotografiet i moderne forstand først så dagens lys rundt 1820.  Forløperen til fotoapparatet, det såkalte camera obscura, var imidlertid i bruk på 1400-tallet. 

Om Albrecht Dürer eller Rogier van der Weyden tok det i bruk som hjelpemiddel, har jeg imidlertid verken lest eller hørt om. De to portrettene er uansett en håndtverksmessig prestasjon og samtidig gode eksempler på det Rembrandt ble en mester på; å gjengi ikke bare en persons utseende, men også gi oss som ser maleriene visse hint om den portrettertes personlighet.

Over 160 år etter Rembrandts død, i 1835 skrev filosofen Georg F. Hegel (i "Vorelesungen über die Ästhetik") at om et portrett skulle regnes som et ekte kunstverk, måtte den åndelige karakteren til den portretterte dominere.

"Georg Gisze", Hans Holbein, 1532

Et annet enestående portrett i Gemäldegaleriets samling, er Hans Holbeins maleri av kjøpmannen "Georg Gisze" (1532), malt i London et tidspunkt der Holbein også portretterte bl.a. kong Henrik VIII. Detaljrikdommen er så overveldende og teknikken så finmasket at portrettet kunne konkurrert med et moderne fotografi. I tillegg kommer at symbolbruken er så mangfoldig at det å finne alle symboler og tyde dem, nærmest er umulig for oss som ikke kjenner inngående til renessansens intrikate symbolverden. 

Heldigvis har vi bøker der andre har gjort det for oss, og jeg skal bare nevne én fascinerende sammenheng mellom symbolbruk og den portrettertes personlighet. På veggen bak kjøpmannen står hans personlige og klart protestantisk inspirerte motto: "Nulla sine merore voluptas" (Ingen glede uten anger).  

"Malle Babbe", Frans Hals, 1633

Underforstått; "Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike", Markus 10:17-27. Kjøpmannens avmålte blikk og mellomfornøyde ansikt, forteller oss at Holbein har lyktes godt med å synliggjøre kjøpmannens personlighet. 

Det er umulig å forlate dette avsnittet om portretter, uten å ha trukket fram en av mine favoritter, Frans Hals (1582 - 1666), og hans portrett "Malle Babbe" (1633). Midt i en periode der portrettmalerne fokuserte de rike og mektige (som selvsagt også kunne betale kunstneren godt for portrettet) maler Frans Hals den alkoholiserte(?) eller psykisk syke(?) "Malle Babbe". Det geniale ved Frans Hals er både valget av modell og den løse og nonchalante måten han maler på. 

For å sette han i kontrast til f.eks. Rogier van der Weydens (1400 - 64) og Hans Holbeins (1498 - 1543) pertentlige måte å male på, påfører Frans Hals sine penselstrøk på en spontan og nærmest uvøren måte. Men det gir også portrettene til Frans Hals et særegent levende og intenst uttrykk.

Barokkens store mestere på Gemäldegallerie

At Gemäldegallerie hadde hele 21 malerier av Rembrandt kom som en fjerde stor overraskelse på meg. Jeg trodde det meste av Rembrandt var i samlingene til Eremitasjen i St.Petersburg og Rijksmuseum i Amsterdam. 

Men på Gemäldegalleriet fant jeg altså bl.a. "Mann med gyllen hjelm" (1650) og et par andre av mine Rembrandt-favoritter: "Lignelsen om den rike dåren" (malt i 1627 og som tar utgangspunkt i Bibelens Lukas 12:16 - 21). Videre fant jeg også "Samson truer sin svigerfar" (fra 1635 og der Samson til "forveksling" likner Rembrandt selv) og "Mennonitt-presten Anslo og hans kone" (1641).

"Mennonitt-presten Anslo og hans kone", Rembrandt, 1641.

Slik jeg ser det, synliggjør dette dobbeltportrettet Rembrandts genialitet, både som menneskekjenner og som en teknisk fremragende maler. Foruten at maleriet forteller mye om ekteparets personlighet, relasjonen mellom dem og deres religiøse hengivenhet, er det en slående framstilling av klær og interiør malt i chiaoscuro-teknikken som Rembrandt også mestret til det fullkomne. 

"Den seierrike Eros", Caravaggio, 1602

Min begeistring over Rembrandt ble imidlertid litt spakere da jeg i naborommene påtraff to andre giganter som bare hårfint (om i det hele tatt?) står tilbake for Rembrandt: Jan Vermeer (1632 - 75) og skaperen av chiaoscuro-teknikken, Caravaggio (1571 - 1610). 

På en vegg i Gemäldegallerie hang Caravaggios maleri av "Den seierrike Eros", en allegori på ordtaket "kjærligheten overvinner alt". På gulvet og for føttene til Eros (også kalt Amor, Cupid, Agape, m.fl.) hadde Caravaggio malt symboler for musikken, matematikken, krigen, diktningen, osv.

Eros ser på oss med et småfrekt smil. Han viser oss pilene, men ikke buen som han skjuler bak ryggen. I et usett øyeblikk treffer han oss med en pil, og dermed blir vi kastet ut i forelskelse til et annet menneske. En berusende og vill forelskelse, som hvis den er gjensidig, kan overvinne alt. For øvrig et yndet tema også i skjønnlitteraturen, musikken og scenekunsten helt fram til våre dager.

Caravaggios bruk av lys og skygger og hans fotografiske måte å male på, påvirket sterkt de etterfølgende malerne i barokken, og ikke minst de som skulle komme til å danne den flamske og nederlandske gullalderen i malerkunsten. 

Folk som f.eks. stilleben-mesteren Willem van Aelst (1627 - 1683) samt portrett-mestere som Rembrandt (1606 - 69), Frans Hals (1582 - 1666) og Jan Vermeer (1632 - 1675) der sistnevnte også kan sies å ha vært mesteren på det hjemlige interiør. Det kommer for øvrig klart til uttrykk i de to maleriene av Vermeer på Gemäldegallerie: "Vinglasset" fra 1660 og "Kvinne med et perlehalsbånd" fra 1664.

"Vinglasset", Jan Vermeer, 1660

For meg er Vermeer en stor mester på minst to måter. For det første ved sin tekniske fullkommenhet m.h.t. perspektiv, farger og lys/skygger, og for det andre gjennom valget av motiv. Han motiver får meg alltid får meg alltid i tvil om hva som virkelig skjer. I "Vinglasset" har han delvis skjult ansiktet til mannen og kvinnen, noe som gjør det enda vanskeligere for oss å skjønne hva som foregår. Vermeer er derfor også gåtenes mester innen billedkunsten.

Oppsummert

Er du interessert i Europeisk historie og kunsthistorie, og beundrer av de gamle mesterne i bildende kunst, er Gemäldegallerie i Berlin ikke bare verdt et besøk. Man kommer rett og slett ikke unna et besøk der. 

For meg var besøket en vekker på flere måter. For det første ble jeg minnet om nytelsen det er å friske opp gammel kunnskap, samt tilegne seg ny kunnskap om utviklinga i kunst og kultur i Europa. Kjenner man den, blir det lettere å forstå samfunnsutviklinga på dette kontinentet, både på godt og vondt. 

En annen vekker, var at jeg på tur ut av Gemäldegallerie bestemte meg for "å ta opp penselen igjen", etter at den hadde fått ligge i altfor mange år. Jeg ville begynne å male igjen. Ikke en sjelden gang som tidligere, men minst et par ganger hver uke. Om jeg makter det, vil framtida vise ;)