 |
| "Museum der bildenden Künste", Leipzig (foto: LutzBruno) |
Jeg og lyset i mitt liv har tilbrakt et par uker i Leipzig. Det var ikke akkurat konserter, kunstmuseer, gallerier, m.v. som trakk denne gangen. Snarere hadde vi blitt besteforeldre, og reiste til Leipzig for å besøke foreldre og barnebarn. Stor glede og lykke, men det er ei annen historie.
Den historia jeg skriver her, går ut på at Leipzig-oppholdet også ga anledning til å få sett flere av byens og regionens mange kultur- og kunstskatter på nært hold. Heriblant det gigantiske Folkeslagsminnesmerket fra Napoleonskrigene og Thomaskirken der Johann Sebastian Bach arbeidet i store deler av sitt liv. Andre kjente kulturpersoner som tilbrakte deler av livet i Leipzig, er bl.a. Johann W. Goethe, Robert Schumann, Gustav Mahler, Felix Mendelssohn Bartholdy, Gottfried W. Leibniz og Richard Wagner samt Norges store romantiske komponist, Edvard Grieg. Edvard Munch hadde på sin side flere utstillinger i Leipzig i perioden 1894 - 1929.
Nedenfor oppsummerer jeg noen inntrykk fra to utstillinger, den ene på "Museum der bildenden Künste" og den andre på "Galerie Hotel Leipziger Hof".
Museum der bildenden Künste
Museet bød på mange overraskelser. Heriblant malerier av bl.a. Christian Krohg og J. C. Dahl. Dahl bodde og underviste i mange år i Dresden, en av nabobyene til Leipzig.
J. C. Dahl var for øvrig en av Norges fremste malere i den romantiske perioden som i Norge gikk fra rundt 1820 til ca. 1860. En rekke vakre og teknisk fullkomne malerier ble skapt i denne perioden av bl.a. Thomas Fearnley, Peder Balke, August Cappelen, Lars Hertervig, Peter Nicolai Arbo, Adolph Tidemann og Hans Gude.
Ser vi tilbake på denne perioden og på kunstneres håndverksmessige dyktighet, er det kanskje grunn til å si at 1800-tallet -- maleteknisk sett -- er gullalderen i norsk bildende kunst?
En annen stor overraskelse på "Museum der bildenden Künste" var "De dødes øy" av den sveitsiske maleren Arnold Böcklin. Han var en av Europas fremste symbolistiske malerne; ei kunstretning som stod særlig sterkt i årene fra rundt 1880 til 1920, og som la vekt på at motivet skulle stå for noe, være symbol for noe. Böcklin malte "De dødes øy" i flere varianter, men at en av dem hang i Leipzig, kom som en overraskelse.
Det blir for øvrig sagt at dette motivet gjorde et så dypt inntrykk på den russiske komponisten Sergej Rakhmaninov at han like etter skrev et symfonisk dikt med samme tittel som maleriet (link til YouTube). Altså et av de mange eksemplene på hvordan ulike kunstnere og kunstuttrykk kan påvirke og inspirere hverandre. Ikke minst var Edvard Munch -- som vanligvis ansees som ekspresjonist -- påvirket av den symbolistiske retninga. Det synes å framgå av maleriet "Kjærlighet og smerte" fra 1893 og som senere ble mest kjent under tittelen "Vampyr".
Nedenfor oppsummerer jeg noen inntrykk fra to utstillinger, den ene på "Museum der bildenden Künste" og den andre på "Galerie Hotel Leipziger Hof".
Museum der bildenden Künste
Museet bød på mange overraskelser. Heriblant malerier av bl.a. Christian Krohg og J. C. Dahl. Dahl bodde og underviste i mange år i Dresden, en av nabobyene til Leipzig.
 |
| "Vinterlandskap med tre og to vandrere", J.C. Dahl, 1882 |
J. C. Dahl var for øvrig en av Norges fremste malere i den romantiske perioden som i Norge gikk fra rundt 1820 til ca. 1860. En rekke vakre og teknisk fullkomne malerier ble skapt i denne perioden av bl.a. Thomas Fearnley, Peder Balke, August Cappelen, Lars Hertervig, Peter Nicolai Arbo, Adolph Tidemann og Hans Gude.
Ser vi tilbake på denne perioden og på kunstneres håndverksmessige dyktighet, er det kanskje grunn til å si at 1800-tallet -- maleteknisk sett -- er gullalderen i norsk bildende kunst?
En annen stor overraskelse på "Museum der bildenden Künste" var "De dødes øy" av den sveitsiske maleren Arnold Böcklin. Han var en av Europas fremste symbolistiske malerne; ei kunstretning som stod særlig sterkt i årene fra rundt 1880 til 1920, og som la vekt på at motivet skulle stå for noe, være symbol for noe. Böcklin malte "De dødes øy" i flere varianter, men at en av dem hang i Leipzig, kom som en overraskelse.
 |
| "De dødes øy", Arnold Böcklin, 1886 |
Det blir for øvrig sagt at dette motivet gjorde et så dypt inntrykk på den russiske komponisten Sergej Rakhmaninov at han like etter skrev et symfonisk dikt med samme tittel som maleriet (link til YouTube). Altså et av de mange eksemplene på hvordan ulike kunstnere og kunstuttrykk kan påvirke og inspirere hverandre. Ikke minst var Edvard Munch -- som vanligvis ansees som ekspresjonist -- påvirket av den symbolistiske retninga. Det synes å framgå av maleriet "Kjærlighet og smerte" fra 1893 og som senere ble mest kjent under tittelen "Vampyr".
 |
| "Naken kvinne", Franz von Lenbach, 1897 |
Jeg vet ikke om du som leser dette, ville reagert på samme måte som meg, men hvis du tenker på Munchs "Madonna", var det samme tanke som slo meg der jeg stod og betraktet Lenbachs maleri.
Men egentlig er ikke det noe bevis for verken den ene eller andre. De fleste kunstnere har skisser liggende lenge før de maler motivet, så hvem vet? Dessuten er motivet verken uvanlig eller helt identisk hos de to kunstnerne. Både Lenbach og Munch kunne derfor blitt inspirert av dette nokså ordinære akt-motivet, og helt uavhengig av hverandre.
 |
| "Klippene ved Graville", J. F. Millet, 1875 |
Ellers fant jeg en rekke malere som jeg har beundret i mange år. Romantikkens mestere som f.eks. Caspar David Friedrich, Carl Gustav Carus og Eugène Delacroix.
Mestere fra realismen som f.eks. Gustave Courbet og Jean-François Millet. Symbolisten Henri Fantin-Latour, barokkmaler og portrett-spesialist Frans Hals samt impresjonismens grunnleggere som f.eks. Claude Monet og Edgar Degas.
Til min overraskelse fant jeg også et maleri av vår egen store realistiske maler, Christian Krohg. "Norske kunstnere i Berlin", malt i 1876.
En rask undersøkelse på nettet viste at Krohg fra 1875 til 1878 hadde studert under prof. Karl Gussow ved kunstakademiet i Berlin. Dette i motsetning til mange andre norske malere som på den tida foretrakk å studere i Karlsruhe og München. Derfor ble dette maleriet også ei kunstnøtt for meg, og spørsmålet: "Hvem er disse norske kunstnerne?" står fortsatt ubesvart for meg. Kanskje er det Eilif Peterssen som sitter ved enden av bordet og mannen med fullskjegget er Christian Krohg selv?
Jeg har alltid vært svak for genremalere, som f.eks. 1600-tallets Jan Steen, David Teniers og Adriaen Brouwer, og deres fokus på pussige eller komiske situasjoner, gjerne med et ironisk blikk. Derfor var det trivelig å treffe på en av de tyske mesterne fra 1800-tallet, Johann Peter Hasenclever. I en viss grad kan kanskje genrekunstnerne sees som stamfedrene til vår tids avistegnere med sine sarkastiske tegninger og illustrasjoner.
Det interessante med genremalernes malerier er at de -- i tillegg til ofte å være glimrende teknisk utført -- gir oss et bilde inn i malernes egen samtid. Klikk f.eks. på maleriet til Hasenclever og se nærmere på klærne og faktene til elevene. De er i ulike aldre og fra noe ulike sosiale lag. Likevel er nok de rikeste ungene ikke til stede her, ettersom de fikk privatundervisning hjemme. Maleriet viser at det var forskjell på læremiljø, kan man kanskje trygt si.
En av de store overraskelsene ved besøket på kunstmuseet, var å finne en av store nederlandske barokkmalerne, Frans Hals (1582 - 1666), i museets samling.
En siste overraskelse med kunstmuseet i Leipzig, var at museet også hadde en nokså stor og spennende samling av skulpturer.
Skulpturene
Skulpturer er ingen mangelvare i Leipzig. I sentrum finnes en rekke skulpturer av bl.a. byens store store komponister som f.eks. Bach og Mendelssohn samt hendelser fra skjønnlitteraturen som f.eks. når demonen Mefisto (Mesistofeles) i Goethes skuespill tar Faust med til en Leipzigs eldste ølkjellere, Auerbachs Keller.
 |
| "Båter på stranden", Claude Monet, 1883 |
Til min overraskelse fant jeg også et maleri av vår egen store realistiske maler, Christian Krohg. "Norske kunstnere i Berlin", malt i 1876.
En rask undersøkelse på nettet viste at Krohg fra 1875 til 1878 hadde studert under prof. Karl Gussow ved kunstakademiet i Berlin. Dette i motsetning til mange andre norske malere som på den tida foretrakk å studere i Karlsruhe og München. Derfor ble dette maleriet også ei kunstnøtt for meg, og spørsmålet: "Hvem er disse norske kunstnerne?" står fortsatt ubesvart for meg. Kanskje er det Eilif Peterssen som sitter ved enden av bordet og mannen med fullskjegget er Christian Krohg selv?
 |
| "Norske kunstnere i Berlin", 1876. Christian Krohg |
Jeg har alltid vært svak for genremalere, som f.eks. 1600-tallets Jan Steen, David Teniers og Adriaen Brouwer, og deres fokus på pussige eller komiske situasjoner, gjerne med et ironisk blikk. Derfor var det trivelig å treffe på en av de tyske mesterne fra 1800-tallet, Johann Peter Hasenclever. I en viss grad kan kanskje genrekunstnerne sees som stamfedrene til vår tids avistegnere med sine sarkastiske tegninger og illustrasjoner.
 |
| "Jobs als Schulmeister", Johann Peter Hasenclever, 1845 |
Det interessante med genremalernes malerier er at de -- i tillegg til ofte å være glimrende teknisk utført -- gir oss et bilde inn i malernes egen samtid. Klikk f.eks. på maleriet til Hasenclever og se nærmere på klærne og faktene til elevene. De er i ulike aldre og fra noe ulike sosiale lag. Likevel er nok de rikeste ungene ikke til stede her, ettersom de fikk privatundervisning hjemme. Maleriet viser at det var forskjell på læremiljø, kan man kanskje trygt si.
En av de store overraskelsene ved besøket på kunstmuseet, var å finne en av store nederlandske barokkmalerne, Frans Hals (1582 - 1666), i museets samling.
 |
| "Mulatten", Frans Hals, ca 1628 |
Skulpturene
Skulpturer er ingen mangelvare i Leipzig. I sentrum finnes en rekke skulpturer av bl.a. byens store store komponister som f.eks. Bach og Mendelssohn samt hendelser fra skjønnlitteraturen som f.eks. når demonen Mefisto (Mesistofeles) i Goethes skuespill tar Faust med til en Leipzigs eldste ølkjellere, Auerbachs Keller.
 |
| "Beethoven", Max Klinger, 1902 |
Klingers Beethoven-monument, som viser en gresk guddom i Beethovens nakne skikkelse og med Jupiters ørn ved føttene, vakte stor oppsikt og mye kritikk, på utstillingen i Wien i 1902, kunne jeg lese på en orientering i museet.
 |
| "Hvorfor født som slave?"JB.Carpeaux, 1870 |
Selv om jeg ikke hadde sett Beethoven-monumentet tidligere, var det andre skulpturer jeg straks dro kjensel på og som jeg tidligere hadde lest om. Skulpturer som betyr noe for meg, kanskje på grunn av deres sterke budskap og fabelaktige utførelse?
En av dem var den særdeles uttrykksfulle og tankevekkende skulpturen "Hvorfor født som slave?" av Jean-Baptiste Carpeaux.
Han laget denne og flere liknende byster mellom 1868 and 1870, vel 10 år etter at president Abraham Lincoln hadde forbudt slaveri innenfor USAs grenser, og mens slaveriet fortsatt var i full aktivitet i store deler av verden. På samme måte som slaveriet er det i våre dagers oppskrytte, men nyliberalistiske og lovløse globale økonomi der mange multinasjonale selskaper og andre økonomiske kjeltringer stort sett gjør som de vil.
 |
| "Fortapelsen", 1725, Balthasar Permoser |
En gang i tida oppførte også topp-politikere og styrtrike seg som noenlunde siviliserte mennesker med omtanke for andre enn seg selv. En grunn til det, var at de fryktet Guds straff eller et folkelig oppgjør med påfølgende straff. Men i et moralsk korrupt samfunn der nyliberalistisk ideologi anser bl.a. grådighet (les: det blir aldri stort nok overskudd) som et ufravikelig prinsipp for et velfungerende marked, gjør de stort sett som de vil. Bøkene til bl.a. Eva Joly og Naomi Klein gir en viss innføring i de tilstandene.
Da er det bare å håpe at de en gang - på en eller annen måte får betale for forbrytelsene sine mot naturen og menneskeheten - og på en måte som setter dem i noenlunde samme uttrykksfulle "ettertenksomhet" som skulpturen "Fortapelsen" av Balthasar Permoser.
Galerie Hotel Leipziger Hof
Til slutt tar jeg med noen inntrykk fra utstillingen til Gerard Müller-Simon på Galerie Hotel Leipziger Hof. Jeg hadde aldri verken hørt, sett eller lest noe om Müller-Simon, kanskje fordi han er utdannet og virket i det tidligere Øst-Tyskland som vestlige medier og kulturtidsskrift foraktet? I så fall lurer jeg på hvor mange andre dyktige kunstnere vi fortsatt mangler kunnskap om.
Uansett ble møtet noe jeg satte stor pris på. Tror jeg bruke rundt 3 timer på de vel 25 maleriene som var med i utstillingen. Maleri med utpreget tekstur, kjennetegnet av tykk maling (pastos), tydelige merker av pensler og palettkniv, samt malt både vått-i-vått og tørt på vått; sistnevnte med en tørrpensel-teknikk som jeg ikke tror står tilbake for selveste Claude Monet. I tillegg har Müller-Simon en evne til å gjengi lyset på en nesten mystisk måte som flere ganger fikk meg til å tenke på en av lysets største mestere, J.M.W. Turner.
Uansett ble møtet noe jeg satte stor pris på. Tror jeg bruke rundt 3 timer på de vel 25 maleriene som var med i utstillingen. Maleri med utpreget tekstur, kjennetegnet av tykk maling (pastos), tydelige merker av pensler og palettkniv, samt malt både vått-i-vått og tørt på vått; sistnevnte med en tørrpensel-teknikk som jeg ikke tror står tilbake for selveste Claude Monet. I tillegg har Müller-Simon en evne til å gjengi lyset på en nesten mystisk måte som flere ganger fikk meg til å tenke på en av lysets største mestere, J.M.W. Turner.
 |
| "Musikviertel", Gerard Müller-Simon, 1997 |
 |
| "Kleingarten im Winter", Gerard Müller-Simon, 2010 |
For meg -- der og da -- var det som om Müller-Simon var noe av det nærmeste man kunne komme maleteknikken til Claude Monet. Forskjellen er at Müller-Simon velger motiver som er langt mindre fargerike, og langt mindre tett på natur og mennesker enn de franske impresjonistene som Monet selv tilhørte. Men så er det da langt over 100 år mellom dem og han.
For å oppsummere. Sett gjennom et kunst- og kultur-perspektiv var Leipzig overraskende, overveldende, lærerik, mangfoldig, ettertenksom og vakker. Jeg drar gjerne tilbake! Mer enn gjerne!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar