Når demokratiet sover

Etter det fascistiske terrorangrepet i Oslo og på Utøya 22. juli, trenger kanskje ikke dette maleriet ytterligere kommentarer. Jeg satt på Gardermoen og ventet på flyet nordover da de første nyhetene nådde oss. Først trodde jeg det var en misforståelse. Kanskje sendte NRK et hørespill av samme type som Orshon Wells' "Klodene i kamp"?

Dessverre var det ikke slik. Dette var virkelighet. Det hadde skjedd og forbryteren var ikke en fanatisk muslim, men en kristen, fanatisk og etnisk nordmann fra øvre del på den sosiale rangstigen. I årevis hadde vi fått ørene tutet fulle av frykt for islamske terrorister. I mellomtida hadde vi glemt våre egne terrorister.

På flyet kom motivet til meg. Etter hvert som det materialiserte seg, slapp det ikke taket. Ikke på flyet, ikke etter at jeg var kommet hjem, ikke i dagene etter. Eneste mulighet til å få det ut av tankene var å feste det til et lerret. Mental renselse? Selvransakelse? Sorgbearbeiding? Fortvilelse? Vet ikke, kanskje alt. 

Nå er det imidlertid ferdig, og nå vet jeg at det er sant. Sant i alle fall for meg personlig. Demokratiet i Norge er IKKE noe vi har fått en gang for alle. Demokratiet er noe vi må engasjere oss for, arbeide for hver eneste dag. Hvis vi sovner, lar være å engasjere oss, slutter å bry oss om våre medmennesker, lar være å argumentere mot hat og stigmatisering av andre mennesker p.g.a. religion, hudfarge eller etnisitet, og hvis vi lar være å ta på alvor mennesker som har ekstreme holdninger, er faren straks til stede og vi risikerer at demokratiet glipper ut av hendene våre.

I så fall vil andre krefter være mer enn villig til å ta over. Felles for disse kreftene er - uansett om det er religion, politikk eller etnisk hat som motiverer dem - at de er fanatiske i sin tro. De vet alt og har i utgangspunktet ingenting til overs for kunnskap og erfaringer fra andre som ikke deler deres virkelighetsforståelse. Et annet uhyggelig fellestrekk er at de aksepterer vold som virkemiddel til å omskape samfunnet til de utopier de ønsker å realisere.

Noen sier at demokratiet må gi slike krefter spillerom. Betyr det at vold skal aksepteres som et legitimt politisk virkemiddel? Har jeg misforstått noe eller har vi sovnet av? Svever vi med andre ord . . . . som den sovende i maleriet . . . . litt i den løse luft?

"Når demokratiet sover", Jan R. Iversen, olje på plate, 40 x 50 cm, 2011