Livet i tomme kystbygder

 

Her om dagen digitaliserte jeg foto fra 1970-tallet. Foto fra den tida jeg var lykkelig eier av et Olympus OM10. Blant bildene kom jeg over noen foto fra Nyksund som i 1978 var et fraflyttet fiskevær i Øksnes kommune i Vesterålen.

I ei plastlomme fant jeg noen betraktninger fra den vårdagen i 1978 jeg gikk omkring der ute og fikk Nyksund inn på meg. Kanskje et av mine første stuntpoetiske sprell?

Liv i tomme kystbygder (1978)

 
Det er stille i tomme kystbygder

på seine høstdager i september

er det bare vinden som sier noe,

 der den kranglevoren stryker langs 

husvegger som flasser maling

og gamle oljefat som gråter rust

på mosegrodde kaiplanker

 Ingen ser deg i slike bygder,

unntatt kråkebolleskallene på kaia

som iakttar deg fra hull uten pupiller,

 og livet ligger kun i ditt eget blikk

som møter deg i restene av et vindu

vinterstormene tok med seg

etter at menneskene hadde reist

 Men slike kystbygder er ikke døde,

de har bare preservert livet i

fordypningene etter fottrinn i trappene,

noen gulnede aviser på et bord,

et par morkne sjøstøvler ved ei dør

og en rusten morakniv i en sløyebenk,

som forteller at vi engang var her

 En dag må vi kanskje tilbake?

En dag må vi kanskje reise tilbake i tid

for å reise framover i våre egne liv,

 når byenes palass av økonomisk galskap
forvitrer, og forteller oss at ikke vi,

men naturen 
setter grensene for liv

Det hører med til historia menneskene er tilbake i Nyksund i dag, men kanskje av andre grunner?

"Livet i tomme kystbygder", foto og stuntpoesi, Jan R. Iversen, 1978 (Kunne ikke la være å stramme stuntpoeten litt opp, så her er det både 1978 og 2012 som må krediteres :))