"Stillheten IV" begynte som et eksperiment over et "gammelt motiv". For ni år siden -- i 2018 -- malte jeg nemlig dette motivet eller landskapet i to ulike stilretninger; et maleri ble malt i realistisk stil og to i impresjonistisk stil; "Stillheten I, II og III.
Tanken på et "Stillheten IV" presset seg fram i mai 2026. Det kom i en situasjon der jeg jobbet med skisser som omfattet den politiske ensrettinga og krigshissinga som politikerkasten i EU/EØS har gjort til sin yndlings-beskjeftigelse.
Deres totale udugelighet og irrasjonalitet har i økt grad etter 1990 vist seg i bl.a. av-industrialisering, forfall i infrastruktur, økt inflasjon, økt politisk ensretting, økte avgifter og skatter for vanlige folk, flere privilegier til oligarker, undergraving av demokratiet og stadig mer byråkratisering.
I møte med konsekvensene av sin egen inkompetanse og udugelighet, har politikerkasten ikke uventet funnet tilbake til samme politiske ensretting og krigsfanatisme som deres forgjengere svermet for i mellomkrigstida i Italia og Tyskland (1918 - 1939), og under Hitlers og Mussolinis etterfølgende styre.
Hvordan rømme fra galskapen?
Nettopp derfor rømte jeg i mai 2026 fra skissene og maleriene som omhandlet dette avskummet. Nok en gang søkte jeg mental tilflukt i natur og landskap, og mestere som f.eks. Claude Monet, William Turner, Caspar Friedrich, Konstantin Korovin, Camille Pissarro, Isaak Levitan og Peder Balke. Altså en herlig og lett forenelig blanding av romantikere og impresjonister.
Synes for øvrig blandinga mellom romantikk og impresjonisme kommer godt til uttrykk i Turners "Opening of Walhalla", malt i 1848.
"Åpningen av Walhalla", Tate Gallery, W. Turner (1848)
Maleriet var trolig en viktig inspirasjonskilde for Monet og Pissarro. De hadde flyktet til London for å unngå å bli brukt som kanonføde i "den fransk-prøysiske krig" (1870-71).
En annen gryende impresjonist, Frederic Bazille, var ikke så heldig. Han ble drept i krigen som Monet og Pissarro klokelig hadde flyktet fra.
Som millioner av andre før og senere, ble Bazille drept i en krig som alle politiske avskum og deres økonomiske oppdragsgivere (det militær-industrielle komplekset) har som standardløsning, hver gang politisk udugelighet og inkompetanse har kjørt det meste i samfunnet til helvete.
Da kan "komplekset" eller oppdragsgiverne fortsette å tjene penger på krig, opprustning, ødeleggelser og gjenoppbygging, og slik også fortsette sitt samarbeid med den etisk råtne politikerkasten. Alle kriger er forkastelige, sier de alltid, men ikke våre kriger. De er fine og riktige, fordi vi er de snille og gode. Det fortvilte er at flertallet av befolkninga -- nesten hver eneste gang -- tror på krigspropagandaen til dette avskummet og deres medier!Sett på denne bakgrunnen hadde jeg god grunn til å flykte fra vår tids galskap og til "Stillheten" og Turner; en mester som i kunsthistoria hører inn under romantikken.
Kort fortalt er romantikken ei "følelsesladet kunst- og åndsretning" som dominerte vest-europeisk kultur fra slutten av 1700-tallet og fram til midten av 1800-tallet. Da overtok realismen og impresjonismen.
Sett under ett var romantikken en reaksjon mot opplysningstida på 1700-tallet. Som sentral talsmann for denne perioden vises det gjerne til den franske filosofen, Jean-Jacques Rousseau (1712 - 1778) og hans slagord: "Tilbake til naturen!"
Romantikerne mente at opplysningstidas strenge fokus på logikk, fornuft og vitenskap, kunne gå for langt og at man dermed glemte at livet også bestod av følelser, fantasi og naturens magiske storhet og mystikk.
Vår tid - tida for det absurde og irrasjonelle i såvel politikk som kunst?
Vår egen tid blir gjerne beskrevet som postmoderne, som ei tid uten universelle sannheter. Sett fra mitt eget ståsted kjennetegnes post-modernismen av irrasjonalitet, universell markedsorientering (alt kan kjøpes og selges), dobbelt-moralisme, demokratisk forfall og framveksten av politisk stueren ekstremisme / fanatisme.
Et av utallige eksempler er dagens politikerkaste i EU/EØS som påberoper seg vitenskapelighet og reelle historiske fakta på visse tema (klima, miljø, IKT, medisin, etc.), samtidig som de avviser slik rasjonell tilnærming på andre tema som f.eks. politisk polarisering, fattigdom, rikdom, ekstremisme, militarisme og demokrati.
"Comedian", Cattelan (2019)
I kunsten kommer dagens postmodernisme -- også her sett fra mitt eget ståsted -- ofte til uttrykk som "markedsorientert dilettanteri" eller sagt med andre ord, som godt markedsførte og oppsiktsvekkende absurditeter avlet i nært samspill mellom kunstnere, velrenommerte galleri-eiere og rike kunst-investorer.
Markedsorientering, merkevarebygging og "hyping" er blitt mye viktigere enn kunstnerisk kvalitet og intensjon / budskap.
Etter at de store mediene på 1990-tallet sluttet å være "den 4. statsmakt" -- noe jeg tok opp i essayet "Narrativets makt" -- kunne kanskje kunsten stått fram som et lite, men etisk ukorrupt korrektiv til tidas politiske arroganse, etiske forråtnelse og stupiditet? Kanskje på samme måte som f.eks. kunstnergruppa "Neue Sachlichkeit" ("Ny objektivitet") prøvde å gjøre i mellomkrigstida?
Jeg vet ikke. Men jeg håper fortsatt at ei slik gruppe oppstår.
Lyktes jeg med "Stillheten IV"?
Jeg tar ikke lenger med måleband og kalkulator på gallerier for å regne ut mulige geometriske komposisjoner i et kunstverk. Ikke morsomt å bli knepet av ei museumvakt som framviser et skjevt smil.
-- "Checking if yah can fit the painting into your backpack? Are yah?"
Ikke morsomt! Særlig ikke når maleriet jeg målte opp var Rubens "Samson og Deliah". Et maleri som er vel 2 meter høyt og bredt. 😅
Men tilbake til Turner. Hans bildekomposisjoner tar ofte utgangspunkt i et dominerende lyspunkt (sola, månen, ei lykt, flammer, etc.) og de refleksjoner som de gir i andre objekter.
I motsetning til andre romantikere, som f.eks. Caspar David Friedrich og Eugene Delacroix, brydde Turner seg lite om geometriske komposisjons-regler som f.eks. gyldne snitt, rabatt, etc. Han la også liten vekt på realistiske eller visuelt korrekte gjengivelser.
I stedet var han på jakt etter farger, blandinger og valører (lys og skygger) som kunne vekke visse følelser hos betrakterne. Objektenes lokale eller virkelige farger, ble også ofte byttet ut med andre farger hvis det bidro til å fremme følelsene som Turner ønsket å få fram.
Videre brukte han ofte varme gulaktige, gule, oransje og rødlige farger som dominerende lys-bærere og omringet dem gjerne med kalde, gjerne blått og nøytrale farger som (brunt, beige, svart og grått).Penselføringa var løs og noen ganger "vill", der alt fra sterke kontraster til sirkler og diagonaler ble tatt i bruk. Antakelig for å oppnå at betrakteren skulle føle dramatikken som Turner ønsket at motivet skulle utstråle. Maleriet "Snow Storm - Steam-Boat off a Harbour's Mouth" (1842) er i så måte en god illustrasjon på det.
Klarte så "Stillheten IV" å bli en akseptabel oppfølger av Turners stil?
Jeg synes ikke det. Riktignok fikk det et visst Turner-preg, men dramatikken, løssluppenheten og følelsen av "luftighet og atmosfære" som jeg ønsket å oppnå, "gikk i dass" for meg.
Men som et ordinært impresjonistisk maleri med en viss Turner-vri, kan det vel likevel pryde en stuevegg?
Og når det gjelder det mer Turner-aktige, kan jeg jo trøste meg med at "kommer tid, kommer nye muligheter" 😊
"Stillheten IV", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 46 x 55 cm, 2026 ©
Bokreferanser:
-- "Turner" av Michael Bockemuhl, TASCHEN, 1994
-- "Turner in his time" av Andrew Wilton, Thames & Hudson, 1987------ o ------ o ------ o ------
I en verden der krig truer og der såkalte "ansvarlige" politikere er pådrivere for kriger og krigers rasering av natur og mennesker, oppfordres alle freds-orienterte å melde seg inn i en fredsorganisasjon.
Bli med i arbeidet for fred og diplomati, og for levedyktige samfunn for våre barn og barnebarn. Bli med før det er for sent. Sikres ikke freden er alt annet fånyttes.
Antikrigsinitiativet (AKI)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar